Det er underlige tider vi lever i

av | jun 1, 2000 | Privatisering

«Det er underlige tider vi lever i. Det er kommet til at ogsaa
kvinder vover at paatale det, som vrangt er …», skrev
redaktør Gina Krog i Nylænde. Året var
1912, adressaten direktøren på Ullevål Sykehus,
og foranledningen stiftelsen av Norsk Sykepleierforbund samme
år. Forøvrig året før Stortinget vedtok
alminnelig stemmerett for kvinner.

Siden har Norge blitt et av verdens rikeste land. Et land som
systematisk har bygget opp velferdsordninger som dannet forbilde
for andre nasjoner. Ordninger som ble kjempet fram av
fagorganiserte, og før pengene for alvor veltet inn over
oss.

Men igjen er det underlige tider vi lever i. Igjen må
kvinner påtale det som vrangt er. Sjelden har mørkere
skyer hengt over norske skoler og sykehus. De fyller ikke lenger
sin oppgave. Folk ligger på korridorene, og skolene
forfaller. Lærere og sykepleiere har ikke lønn nok, og
ingen vil lenger inn i yrker som en gang var preget av kall og
prestisje, av engasjement og samfunnsansvar. I dag er de en
forhutlet gjeng som kjemper for anstendige arbeidsvilkår.

En underlig form for økonomisk tenkning har fått
fotfeste hos såkalt ledende økonomer og politikere. Ut
fra en nokså vilkårlig valgt grense for hva de hevder
at økonomien tåler, må vi la våre
velferdsordninger forvitre, og i stedet sette pengene på
bok.

Derfor må Norge la 2800 sykehussenger stå tomme i
sommer (900 flere enn i 1999). Sykehusene «tror» at de likevel kan
drive forsvarlig. Med det mener de livreddende førstehjelp.
Andre pasienter må vente – sammen med de 300 000 andre som
fra før står i en eller annen helsekø.

Derfor må Norge må utdanne 20 000 sykepleiere – til
en kostnad av 3 milliarder kroner – til ledighet eller andre
jobber, fordi de nektes anstendig lønn. Heller da fylle noen
av de mer enn 5000 ledige sykepleierstillingene med innleie fra
utlandet – til en pris av opp til 500.000 kroner for et
årsverk. Heller da snylte på fattige lands investering
i utdanning av sine unge til jobber i hjemlandet, hvor de trengs i
mye større grad enn i Norge. Og for å gjøre
akkurat det bildet komplett; Vi kutter bistandsbudsjettene
også. Selv om ingen har kunnet forklare det, så skal
visstnok noen kroner av vår overflod til barn i Afrika og
Vietnam skape inflasjon i Norge.

Det er en dårlig eiendomsforvalter som setter pengene i
banken, og lar taket lekke. Våre styrende politikere er
dårlige forvaltere av velferdsordningene, som lar grunnvollen
forvitre. Uten en holdningsendring fra politikere og eiere,
forfaller ikke bare dagens helsevesen, men det blir uten framtid.
Helsesektoren mister de viktigste gruppene:

  • Frøene sås ikke. Søkningen til
    sykepleierhøgskolene svikter dramatisk. Helsesektoren mister
    fornyelsen og etterveksten.
  • Fruktene modnes ikke. De eldre, erfarne – de som representerer
    erfaringsbasert kunnskap og kvalitet – orker ikke lenger. De
    slutter, sykemeldes eller søker seg til andre jobber.

Vårt samfunn ble bygget på visjoner. Det var
drømmen om en bedre verden og en tryggere hverdag for alle,
som bygde velferdsstaten. Nå er det sosialøkonomene
som rår. Budsjetter og penger er alt som teller. Derfor er
det på tide å løfte blikket og gjenskape noen
visjoner. Politikken må ha et mål og en mening. Det er
på tide å bygge brede allianser og spørre;
Hvilket samfunn vil vi ha, og hvilke felles verdier må vi ta
vare på? Hvilken nåtid og hvilken framtid skal vi by
våre barn?

«Kvinder paataler det som vrangt er», men for døve
ører. Norsk Sykepleierforbund har ropt høyt og lenge
om tilstandene i helsesektoren. Til ingen nytte. Nå er store
deler av helsenorge i ferd med å bryte sammen. Jeg skal ikke
ta listen her. Rett og slett fordi den er for lang, og fordi det er
nok å følge med i mediene.

Utjamningsmeldinga viser at forskjellene mellom fattig og rik
har økt dramatisk det siste tiåret, ikke minst takket
være Arbeiderpartiets skattereform fra 1992, som
innførte nullskatt på aksjeutbytte. Vi har fått
et samfunn med privat overflod og offentlig fattigdom (for
oljemilliardene må vi jo, ifølge
sosialøkonomene, ikke bruke).

Sammenlignet med andre OECD-land er Norge et skatteparadis for
kapitalister, med fall i gjennomsnittlig skatt på kapital fra
42,6 prosent i 1981-85, til 30,3 prosent i 1991-95. Det eneste
landet med like lav kapitalskatt som Norge er Finland. Det skjer en
systematisk overføring av verdier fra det offentlige til det
private. Velferdsordningene undergraves, de ansattes
arbeidsvilkår forverres, og private ordninger presser seg
fram fordi det offentlige sultefores.

Statsministeren var nylig i Bergen og talte til sine
partifeller; «Vi skal være de første til å si i
fra når forskjellene øker. Når kontrastene
mellom privat pengefest og offentlig nøysomhet blir for
store. Når utsatte grupper begynner å henge etter i
velferdsutviklingen. Vi skal være de første til
å rette opp mangler i velferdssamfunnet. Det forventer folk.
Det forventer vi av oss selv.»

Ja, det forventer folk. Aksjon for velferdsstaten har på
kort tid fått tilslutning fra organisasjoner som
representerer nesten 1 million medlemmer.

Vi har ventet lenge på handling. Ord har
vi nok av. Det viser meningsmålingene det, Jens.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://www.velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.