SVK2016: Kjære elite, et folkelig opprør er i gang

Dennis Kristensen, leder i det danske fagforbundet FOA, kommer til Skandinavisk Velferdskonferanse 2016. I denne teksten skriver han om kløften mellom eliten og det danske folket.

Av Dennis Kristensen, leder i det danske fagforbundet FOA
Publilsert i Ræson 13.12.2015, oversatt til norsk av Asbjørn Wahl etter avtale med forfatter.

Folkeavstemningen om de danske rettsforbeholdene den 3. desember 2015 viste oss hvor dyp den kløften er, som skiller Folketinget fra velgerne. Likevel er det ikke noe som tyder på, at samfunnstoppene har fattet budskapet. Tvert imot så kverner den elitære mølle videre.

Kløften mellom den danske elite og den alminnelige danske vokser uhyggelig fort for tiden. Dette ble nok en gang tydelig, da forslaget om å endre våre rettsforbehold i EU ble forkastet av et relativt solid flertall ved folkeavstemningen. Men det samme skjedde i juni 2015, da folketingsvalget på mange måter kom til å ligne et begynnende folkelig opprør fra dem som befinner seg lengst vekk fra Folketinget og det dannede storbylivet.

Og vi vil nok se det igjen. En stadig bredere og dypere kløft mellom dem som har sitt på det tørre, og de som ikke ble født med en sølvskje i munnen.

Globaliseringen skaper begeistring hos eliten, som – uansett om de enkelte medlemmer av «de bedrestiltes klubb» anser konkurransestaten som et middel eller et mål – ser spennende muligheter og personlige gevinster.

Jeg tror at langt de fleste alminnelige dansker forbinder globaliseringen ikke bare med muligheter, men også med risiko og utrygghet. Og at de synes konkurransestaten skaper få vinnere og alt for mange tapere.

Konkurransestaten har med skiftende tempo og på forskjellige områder vært godt på vei de siste par tiårene. Og konkurransestatens verdigrunnlag og konsekvenser passer som fot i hose inn i store deler av elitens verdensbilde. Mens det politiske siktet i det klassiske velferdssamfunn primært har vært å skape og sikre sysselsetting, og dermed støtte opp under den enkeltes mulighet for å forsørge seg selv, så flytter konkurransestaten det politiske fokus til å dreie seg om best mulig konkurranseevne for bedriftene. Dermed flyttes også velferdsstatens fokus – fra å skape arbeidsplasser, til konkurransestatens fokus på skape størst mulig tilbud av arbeidskraft (arbeidslinje-politikk), slik vi har opplevd det i reform etter reform.

Denne utviklingen bidrar til i raskt tempo å utvide kløften mellom elitens forventninger og de vanlige danskenes forventninger til samfunnet.

Eliten vil ut i forbikjøringsfeltet. Medlemmene i eliten mener åpenbart at dette feltet naturlig må tilhøre dem som er «dyktigere, hurtigere og mer risikovennlige enn andre», som antropologen Dennis Nørmark har formulert det. Dansker flest synes at begge kjørefeltene er betalt av fellesskapet, og at alle derfor har rett til å benytte seg av begge. Og at ingen har rett til å utsette seg for en risiko som kan ta andre med i fallet.

Nettopp konkurransestaten er som skapt til å sortere hvem som kjører i hvilke felt. Produktiviteten skal økes, mens kostnadene skal senkes. Konsekvensene er flere utstøtte, større ulikhet, tap av trivsel og livskvalitet, svekking av samfunnets demokratiske kontroll. Dette anses imidlertid for å være krigsomkostninger, som likefram er ønskelige eller i det minste akseptable i elitens verdensbilde, hvor solidaritet handler om dem, som kan og vil bidra til styrket konkuranseevne.

For den vanlige danske dreier det seg derimot om det felles bildet de har av enkeltmenneskets verdi og støtte til fellesskapsløsninger som minimerer den enkeltes risiko og bygger på solidaritet med de utsatte og sårbare. De to verdensbildene må nødvendigvis kollidere i nok et oppgjør mellom eliten og den jevne kvinne og mann.

Grunnleggende var det den manglende forståelse for denne enorme kløften mellom eliten og de alminnelige velgerne, som kostet den forrige, sosialdemokratisk ledete, regjering livet. Tilsvarende er det den samme mangel på forståelse for vanlige menneskers vilkår, drømmer og bekymringer som har ført til at Lars Løkke Rasmussen-regjeringen i dag opplever en solid nedtur for Venstre, etter Anders Fogh Rasmussens relativt suksessrike kurs i retning av å gjøre Venstre til et bredt folkeparti. En nedtur som naturligvis ble hjulpet godt på vei av skandaler og privatøkonomiske representasjonsbilag.

I mine øyne representerer resultatet av folkeavstemningen om rettsforbeholdet nøyaktig samme mangel på innsikt og forståelse – både hos den politiske elite i Folketinget og hos den økonomiske eliten i næringslivet. Enda en gang har de, som har sitt på det tørre, så uendelig vanskelig for å forstå, hvordan verden ser ut for dem som må slite for å få tilværelsen til å henge sammen.

Jeg tror vi vil se folkelige opprør også i framtida. Det er dessverre ikke noen tegn å se, som skulle tyde på at eliten har forstått denne leksen. Tvert imot så kverner den elitære mølle ufortrødent videre om nye reformer og skattekutt som veien til å sikre den skattefinansierte velferden, økt tilbud av arbeidskraft (arbeidslinje-politikk) som mirakelkur for alt mellom himmel og jord, samt behov for større forskjeller mellom samfunnets topp og bunn, og så videre.

Samtidig håper og tror jeg, at et av de framtidige opprør vil handle om den offentlige velferd og service. Om hva vi stiller til rådighet for barna, de syke, de funksjonshemmede, de eldre og de utsatte. Vi har nå kommet dithen i beskjæringen av velferden og velferdstjenestene, at vi ganske enkelt har bruk for en bevegelse som sier at «nok er nok».

Det er selvfølgelig ikke noen utsikt til at et slikt opprør vil komme fra eliten. Tvert imot. Også her er det nok de vanlige danske som må si fra.

Dennis Kristensen er en av hovedinnlederne på Skandinavisk velferdskonferanse 14 og 15 november. Les mer om konferansen på konferansesidene.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit