Angrip årsakene – ikke symptomene

Artikkel: Mange av dagens samfunnsproblemer, som fattigdom, frafall i skolen, vold, kriminalitet og sykdom, er direkte konsekvenser av økonomiske forskjeller.

Det har blitt grundig dokumentert at samfunn med små forskjeller også er de beste samfunnene å leve i. Økende forskjeller produserer sosiale problemer. Det viktigste vi kan gjøre for å motvirke disse, er derfor å bekjempe de økonomiske forskjellene. Dette må få politiske konsekvenser. Når politikerne behandler sosiale problemer som isolerte og uavhengige fenomener, er det symptomene som behandles, mens årsakene til problemene ikke tas på alvor.

I England er det etablert en egen organisasjon, Equality Trust, som jobber med økonomisk ulikhet. De formidler forskningsresultater og sprer kunnskap om temaet. Deres funn er samlet i boka Ulikhetens pris. Sue Christoforu fra Equality Trust kommer til Velferdskonferansen 2012 for å presentere disse sammenhengene. Resultatene deres er overbevisende, og konsekvensene ganske entydige, nemlig at den mest effektive måten å bekjempe sosiale problemer på, er ved å redusere forskjellene i samfunnet. For å sette det på spissen: Finansdepartementet kan være et vel så viktig departement for å redusere kriminalitet og helseproblemer, som justis- og helsedepartementene. På velferdskonferansen har vi derfor fått finanspolitiske talspersoner fra de fleste partiene til å stille til debatt om temaet, så vi kan finne ut hva som er de reelle politiske forskjellene.

I Fordelingsmeldingen, som nylig ble behandlet i Stortinget, skriver regjeringa at «En sterk offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjevning og likeverdige vilkår for alle. For å redusere ulikheter i levekår vil regjeringen utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. Velferdssamfunnet bygger på universelle tilbud. Det er viktig for at marginalisering og ekskludering ikke skal gå i arv.» Dette kan vi slutte oss helhjertet til. Men det er likevel grunn til å spørre om disse formuleringene blir fulgt opp i praksis – ikke minst sett i lys av at forskjellene har økt også i vårt land de siste tiårene, det vil si i markedsliberalismens æra.

Historisk sett har det vært store forskjeller mellom rike og fattige i Norge. Velferdsstatens framvekst i etterkrigstida bidro sterkt til å motvirke dette. Utjamninga skyldtes både en sterk velferdsstat og en omfordelende skattepolitikk, og ikke minst en sterk fagbevegelse som sørget for at lønnsforskjellene i arbeidslivet ikke ble for store. Slik ble Norge og Norden de mest utjevnede samfunn i verden. Denne utviklingen stagnerte imidlertid og snudde som et resultat av markedskreftenes offensiv fra omkring 1980. Forsker ved Statistisk sentralbyrå, Rolf Aaberge, har i en årrekke studert forskjellsutviklingen i Norge, og i denne rapporten viser han oss hvordan de rikeste har befestet sin posisjon. Han kommer til velferdskonferansen for å gi oss et overblikk over situasjonen.

Sosialforsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Sissel Seim, har forsket på de aller fattigste i vårt samfunn. Hun har sett på hvordan fattigdom skapes og befolkningsgrupper marginaliseres, og hvordan de fattige organiserer seg.  Hun skal presentere sitt arbeid knyttet til fattigdom blant barn og om fattigdommens dynamikk. Leder av Velferdsalliansen og daglig leder av Fattighuset i Oslo, Johanna Engen, vil forklare hvilke tiltak som kan motvirke fattigdom blant de stadig flere som faller utenfor det organiserte samfunnet. Hun foreslår blant annet å sikre inntekt på nivå med de satser som Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har beregnet er nødvendig for å føre et verdig liv. Dette er for øvrig et tiltak som også NAV anbefaler i sin Årsrapportering til Arbeids- og velferdsdirektoratet, oktober 2011.

På 1990-tallet fikk vi en ny økonomisk maktkonsentrasjon i Norge. Utreder i Manifest analyse, Lars Gunnesdal, vil presentere resultatene fra rapporten Det nye Norge. Her presenterer han også forslag til politikk som kan bidra til å utjevne forskjellene i Norge. Blant annet foreslår de å avskaffe skjermingsfradrag av aksjeutbytter, innføre toppskatt og trygdeavgift for inntekt fra aksjeutbytte, gjeninnføre ”kakseskatten”, progressiv formueskatt og progressiv arveskatt.

Det foregår en omfattende og vedvarende kamp om fordelingen av samfunnets ressurser og de verdiene som skapes gjennom arbeid. Fordelingen er nært knyttet til demokratisk styring, omfordeling gjennom skattesystemet og eksistensen av universelle offentlige ytelser som kommer alle til gode. I siste instans dreier det seg om fordelingen av økonomisk og politisk makt.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit