SVK2016: Ansvaret ligger hos oss

Vi lever i ei tid med store endringer, dype kriser og politiske rystelser. Framtiden er usikker. Utviklingen kan gå til venstre,– men også til høyre. Uansett hvilken retning den går i, så sitter venstresiden med et stort ansvar.

Sluttappell på Skandinavisk Velferdskonferanse 2016, Oslo, 14.-15. november

Av Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

Vår skandinaviske velferdskonferanse er ved veis ende. Vi har beskrevet, analysert og diskutert løsninger og alternativer. Vi har konstatert at vi lever i ei tid med store endringer, dype kriser og politiske rystelser. Det er bare å nevne Syriza, Podemos, Brexit og Donald Trump, så skjønner dere hva jeg mener. Tradisjonelt mektige politiske partier går under, mens nye oppstår. Vi opplever et økende gap mellom folket og samfunnets økonomiske og politiske eliter. Dennis Kristensen, lederen av det danske fagforbundet FOA, konstaterte ved åpningen av konferansen at det er stor bevegelse i det politiske bildet også hos oss. Denne utviklingen kan gå til venstre, sa han – men også til høyre.

Uansett hvilken retning det går i, så sitter venstresiden med et stort ansvar. Går opprøret til venstre, så har vi gjort noe riktig. Går det til høyre, så har vi sviktet vår oppgave. Vi bekjemper i alle fall ikke ytre høyre ved å skjelle dem ut eller moralisere over deres politikk. Vi bekjemper dem først og fremst ved å utvikle reelle og troverdige løsninger og alternativer som ikke bare er gode nok, men som også utløser entusiasme og mobilisering for det samfunnet vi ønsker å bygge. Klarer vi ikke det, så er det fare for at høyrepopulismen og enda mer ytterliggående høyrekrefter fanger opp den misnøye som med god grunn brer seg i et samfunn med omfattende kriser, stadig større ulikhet, avdemokratisering og maktesløshet. Vi må ta folks misnøye og uro på alvor, politisere den og kanalisere den inn i en kamp for fellesskapsløsninger og folkemakt nedenfra. En av venstresidens største fallgruver i dag er at den blir så salongfähig og innom-systemlig at den både blir, og blir sett på som, en del av «the establishment». Det vi særlig trenger nå, er vårt kritiske potensial, vår systemkritikk og våre dyptgående løsninger. Jeg sier med Kjersti Ericsson: By oss ikke noe smått!

I dette avslutningsinnlegget vil jeg kort ta opp tre utfordringer som vi på venstresiden står overfor, og som også har kommet til uttrykk på ulike måter under denne konferansen. Det dreier seg om forholdet mellom makt og intensjoner; om å forstå de samfunnsmessige problemene vi står overfor, som en forutsetning for å løse dem; samt dette med å våge å kjempe og våge å vinne.

Makt og intensjoner

Det er makt- og styrkeforhold som avgjør samfunnsutviklingen. Samfunnsproblemer oppstår ikke av den tynne luft. Det er samfunnsmessige drivkrefter som skaper fattigdom, avmakt og økende ulikheter, og skal vi endre disse forholdene, så må vi angripe årsakene. Jeg synes vi har fått en voksende tendens til at politikere – både til høyre og til venstre – sprer løfter om å løse både det ene og det andre samfunnsproblemet, uten at de på noen måte forholder seg til årsaker og drivkrefter. Forbundslederen i Norsk Tjenestemannslag, John Leirvaag, formulerte det så godt ved åpningen av denne konferansen: «Høyrekreftene i Norden», sa han, «ser positivt på resultat som lav arbeidsløshet og høy produktivitet, men det betyr ingenting så lenge de ikke støtter opp om det som har bidratt til den nordiske modellen». Nettopp! Og slik er det på en rekke områder i samfunnet.

Det finnes knapt et politisk parti her i landet som ikke har et eller annet politisk løfte om å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet. Resultatet er imidlertid det motsatte. Uansett regjeringsalternativ de siste par tiårene så har fattigdom og økonomiske forskjeller økt i våre samfunn, eller i beste fall vært relativt stabil i noen perioder. Det er nemlig ikke mulig å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet uten å gripe inn med politiske reguleringer på markedet. Markedskreftene har alltid og vil alltid sentralisere og konsentrere makt og velstand. Å proklamere at man vil bekjempe fattigdom, samtidig som man går inn for ytterligere avregulering og liberalisering av markedene, det henger ganske enkelt ikke sammen. Resultatet blir nødvendigvis tomme løfter, og en tilsløring av virkeligheten.

Man kan heller ikke skattlegge kapital mye høyere i ett land enn det som jevnt over er skattenivået i land man konkurrerer med – hvis man ikke samtidig innskrenker kapitalens frie bevegelighet. Forsøk på omfattende omfordeling i et samfunn, ved å skattlegge kapital mye hardere, vil i dag bli møtt med omfattende kapitalflukt (kapital-streik, som noen kaller det). Oppbyggingen av velferdsstaten og et omfordelende, progressivt skattesystem i tiårene etter andre verdenskrig ble muliggjort gjennom at man samtidig hadde kapitalkontroll. Å love omfattende nasjonal økonomisk styring, uten kapitalkontroll, blir meningsløst, og det må venstresiden ta konsekvensen av. Kapitalkontroll må på dagsordenen igjen, dersom vi skal oppnå demokratisk kontroll av økonomien, og det må til og med skje gjennom å bryte med internasjonale avtaler (EU/EØS og diverse investeringsavtaler), ettersom disse i nyliberalismens tidsalder i stor grad er blitt brukt til å sikre kapitalinteressene «evig liv» og uinnskrenket makt.

Et tredje område der det manglende samsvar mellom makt og intensjoner ofte kommer til uttrykk, er i arbeidslivet. «Dagens arbeidsliv krever», heter det, enten det nå dreier seg om mer fleksible arbeidstider, økt styringsrett for arbeidsgiverne eller svekket stillingsvern. Arbeidslivet krever imidlertid ingenting av dette. Det er aktører i arbeidslivet som krever, og de krever det ut fra sine umiddelbare økonomiske og maktpolitiske interesser. Kravene framstilles ofte som naturlover, men det er de økonomiske og politiske maktforholdene i arbeidslivet som er avgjørende. Og når lov- og avtaleverk i arbeidslivet svekkes og undergraves av hensyn til hva «det moderne arbeidslivet krever», så er det i realiteten maktforholdene som forskyves i arbeidsgivernes favør.

Det er ikke til å legge skjul på at også fagbevegelsen til tider lar seg forlede av gode intensjoner fra sine politiske venner. Faglige ledere sier seg ofte fornøyd med politiske løfter på ett område – uten at intensjonene følges av tiltak eller mobilisering for å endre de maktforholdene som er nødvendige for at intensjonene skal kunne realiseres. Olof Palme var inne på noe av dette i sitt siste intervju før han ble skutt og drept i sentrum av Stockholm:

«Alle de som nå snakker så poetisk om fordelene som – i form av påstått mangfold, prispress og valgfrihet – skulle følge av å la markedskreftene få større spillerom innenfor offentlig sektors virksomhetsområde, bør kanskje løfte nesa fra lærebøkenes teoretiske markedsmodeller og studere hvordan markedskreftene faktisk fungerer i de sektorene der de styrer i dag.» (Sitert fra kronikk av Kjell Østberg i Klassekampen 27.2.2016.)

Forstå problemet

En annen utfordring venstresiden stadig møter, er at for å kunne løse et problem, må vi først forstå det. Vi ser det igjen og igjen i vårt forhold til velferdsstaten, til den nordiske modellen. Denne framstilles av arbeiderbevegelsens ledere som noe som består uberørt av de omfattende maktforskyvningene som skjer i samfunnet omkring oss. Det er som om det er glemt at velferdsstaten var resultat av en helt spesiell historisk utvikling, der styrkeforholdet mellom arbeid og kapital ble forskjøvet – til fordel for arbeidsfolk, og at denne maktforskyvningen gjorde det mulig å utvikle brede, universelle, offentlige velferdsordninger.

De siste par tiårene, i den nyliberale æra, er maktforholdene blitt forskjøvet igjen, men denne gangen til arbeidsgivernes og kapitalens fordel. Dermed opplever vi at mens den nordiske modellen fortsatt er gjenstand for blind hyllest blant arbeiderbevegelsens ledere, brytes den i praksis ned bit for bit på område etter område. Det skjer gjennom avregulering, privatisering, markedsorientering, innføring av New Public Management (NPM), målstyring og stadig mer autoritære organisasjons- og ledelsesformer – og med økende krav til de ansatte om lojalitet, mens medvirkning og medbestemmelse svekkes. Den disiplinering av arbeidsfolk og individualisering av samfunnsmessige problemer som velferdsstaten skulle motvirke, gjeninnføres nå gjennom den såkalte arbeidslinja («from welfare to workfare» som det så beskrivende heter på engelsk).

Målstyring, autoritære ledelsesmodeller og NPM har nå blitt så upopulære blant de ansatte, at det grenser til opprør. Dermed opplever vi at velmenende politikere, særlig i sosialdemokratiet, med ønske om gjenvalg, også begynner å uttrykke seg kritisk til disse organisasjonsmodellene. Det er imidlertid ganske så åpenbart at de ikke skjønner problemet. Svaret på meningsløs målstyring blir da «noen færre mål». Svaret på en ødeleggende , nyliberal sykehusreform blir å pynte opp staffasjen. Svaret på NPM-reformene har de lært seg er «tillitsreform», men fra deres side ikke som en grunnleggende makt- og strukturreform, men som en fortsatt autoritært påført reform ovenfra.

Det vi trenger, er realitetsorientering, forståelse av årsaker og drivkrefter, av hvorfor vi bygde opp en offentlig sektor. Det er forskjell på forvaltning og forretning. Den offentlige forvaltningens oppgave er å innfri politiske mål for samfunnsutviklingen. Den skal ikke styres etter bunnlinja og anspores av jakt på høyest mulig profitt. Fagbevegelsen og venstresiden må bruke offentlig sektor i en strategi for å endre og forbedre samfunnet, som et redskap i kampen om et annet og bedre samfunn. Vi skal ikke tilbake, vi skal ikke reversere, vi skal framover, vi skal skape det nye. Problemet i dag er ikke at høyresiden fører høyrepolitikk, annet kan vi ikke vente. Problemet er at vi ikke har en venstreside som gjør opprør, som bekjemper markedsmakt og autoritære tendenser når de er i maktposisjon, som mangler visjoner og evne til å lede samfunnet i en annen retning. Vel kan de redusere tempoet i markedsorienteringen og avreguleringen, men feil politikk er feil poltikk også om den går litt langsommere. Dette gjødsler høyrepopulismen i samfunnet mer enn mye annet.

De som sitter og forventer at den politiske eliten, partiledelsene skal løse problemene for oss, vil med andre ord vente forgjeves. Ikke forstår de problemene, ikke erfarer de virkningene – og dermed vil de heller ikke være i stand til å foreskrive løsningene.

Våg å kjempe, våg å vinne!

Den tredje utfordringen jeg vil lufte her, er vår mangel på ambisjoner. Det ser ofte ut som om venstresiden har «erkjent» at den ikke kan gjøre store endringer, at den er en underdog, at tiden for store visjoner og mål er over – at det eneste den kan gjøre, er å flikke litt her og pusse litt der, og ellers administrere som best den kan.

Hvor er våre omfattende alternativer og løsninger på de mange krisene og de voksende samfunnsmessige problemer som utfolder seg rundt oss? «Det er ikke realistisk», heter det ofte når vi prøver å reise mer vidtgående krav om en alternativ utvikling. Med dagens mange kriser (økonomisk, politisk, sosial, miljø- og klimakrise) og politiske rystelser må vi imidlertid revurdere vårt syn på hva som er realistisk. Hvem av dere var det som for fem år siden anså det som realistisk at en person som Donald Trump skulle bli valgt til president i USA? Hvem så for seg at det dominerende sosialdemokratiske partiet i Hellas, Pasok, skulle bli desimert i løpet av noen få år, samtidig som et nytt venstreparti skulle vokse fram og bli størst i løpet av kort tid? Hvem trodde det var realistisk at det som begynte som demonstrasjoner og gateokkupasjoner av en gruppe ungdommer i Spania etter et par år stiftet Podemos og gikk rett opp i kampen om å bli landets største politiske parti? Hvem så på det som realistisk at ytre høyre igjen skulle komme til regjeringsmakt i europeiske land som Ungarn og Polen – samtidig som de snart kan komme til å vinne presidentvalget i Østerrike?

«Vær realist, krev det umulige», sa 1968erne. Det er høyresiden som gjør dette nå, i USA som i flere europeiske land – og de vinner fram. Det er på tide at også vi på venstresiden legger av oss beskjedenheten og de manglende ambisjonene. Med dagens dype samfunnsmessige kriser og politiske rystelser er tiden inne for endringer – store endringer. Vi trenger ambisjoner, vi trenger selvtillit, vi trenger å tro på at vi kan erobre reell makt, at vi kan flytte fjell – og vi trenger seire.

Mer enn noe annet trenger vi imidlertid politisering. Vi må slutte å moralisere og anklage folk for at de går til ytre høyrepartiene. De går til høyre i hovedsak fordi venstresiden har sviktet. Folks misnøye og uro er velbegrunnet. Det er denne misnøyen og uroen ytre høyre så effektivt støtter opp om og utnytter – for så å kanalisere den inn i en politisk pervers forståelse og kamp som retter seg mot andre grupper i samfunnet (innvandrere, muslimer, folk med forskjellige hudfarger etc. – ja, selv en udefinert «elite» later de som om de mobiliserer mot). Det blir avgjørende viktig at venstresiden tar opp i seg denne misnøyen og uroen blant folk, politiserer den og omgjør den til en kamp for fellesskapsløsninger – i konfrontasjon med årsakene til og de reelle drivkreftene bak de samfunnsproblemene vi opplever.

Vi har vunnet noen viktige seiere her i landet de siste par årene. I 2011 opplevde vi et kommunevalg som i stor grad var avpolitisert. Energien var gått ut av den rødgrønne-regjeringen, som i all hovedsak administrerte en soft nyliberal politikk. I 2013 tapte den samme regjeringen stortingsvalget, av samme grunn. De hadde ikke en eneste samfunnsreform på programmet. Dette la imidlertid grunnlaget for en mer politisert kommunevalgkamp i 2015. Denne politiseringen var det ikke partiene som sto for. De ble påført den utenfra. Det var krefter som oss og dere, og selvfølgelig store deler av fagbevegelsen, som bidro til det, gjennom det systematiske arbeidet vi gjennom flere år hadde gjort for å analysere, forklare, utvikle politikk og mobilisere mot kommersialisering av velferden.

Dette bidro særlig til å flytte en del sosialdemokratiske (men også andre) politikere på lokalplanet ett skritt til venstre. Dermed fikk vi nye flertall og en ny velferdspolitikk i en rekke kommuner, blant annet med formuleringer som denne:

«Byrådet skiller mellom private kommersielle og private ideelle aktører. Det er ikke aktuelt for byrådet å konkurranseutsette eller privatisere flere av kommunens velferdsområder til kommersielle aktører. Byrådet ønsker ikke at barnevernstjenester skal settes ut på anbud til kommersielle aktører. Byrådet ønsker å gi gode rammevilkår til private ideelle skoler, men vil ikke ha nye private kommersielle barne- og ungdomsskoler i Bergen.»

Utdraget er hentet fra den politiske plattformen for byrådet i Bergen, der klare borgerlige partier som Kristelig Folkeparti og Venstre også er med i flertallet, sammen med sosialdemokratiet. Det er faktisk situasjonen i flere kommuner, at borgerlige partier (inkludert Høyre og Fremskrittspartiet) er med i de flertallskonstellasjonene som skal avvikle kommersialiseringen av sykehjem så snart anbudskontraktene går ut. Det er presset fra befolkningen, fagforeningene og, ikke minst, dårlige erfaringer og skandaler knyttet til de kommersielles profittjakt, som har skapt denne situasjonen. På dette området er det altså hele det politiske tyngdepunktet som er flyttet et steg til venstre.

Dette har åpenbart skapt en voksende desperasjon hos de kommersielle aktørene, deres arbeidsgiverforeninger og deres politiske tjenere på nasjonalt nivå. Desperasjonen gir seg særlig til uttrykk gjennom at kommunist-spøkelset nå er trukket fram i et fortvilt forsøk på å stemple oss som krever kommersielle interesser ut av velferden. Det er vel likevel ikke så mange som går på at de lokalorganisasjonene av en rekke borgerlige partier, som støtter rekommunalisering av sykehjem, er kommunistiske dekkorganisasjoner. Jeg tror derfor vi skal ta desperasjonen som et godt tegn.

Det har aldri vært mange kommersielle sykehjem i Norge, men etter denne valgperioden vil det knapt være noen igjen. Vi har med andre ord vunnet kampen mot kommersielle sykehjem i Norge. Det er det grunn til å feire. Vi har vunnet kampen blant annet fordi vi har samlet og systematisert kunnskap og analyser om de kommersielles politikk og strategier og utviklet en klar politikk: Vi krever fullt forbud mot profitt på offentlig velferd! Nå skal vi fortsette kampen for å avkommersialisere barnehagene. Så skal vi skjerpe kampen mot kommersielle interesser innen barnevern, hjemmehjelp og renholdstjenester. Endelig skal vi støtte opp om kravet fra en voksende del av fagbevegelsen, om at de kommersielle bemanningsbyråene skal ut av arbeidslivet. En tidlig kandidat i denne kampen er Orange Helse, et vill vest-selskap som utnytter og underbetaler desperate arbeidsløse mennesker fra de baltiske landene. Vi krever dem fast ansatt i de offentlige tjenestene der de arbeider.

Det er tid for å gå på offensiven, for å konfrontere de maktstrukturene som skaper problemene. La oss gjøre som den tidligere arbeidsministeren i Bill Clintons første regjering, Robert Reich, rådet oss til i den videohilsenen ha ga til denne konferansen ved åpningen i går: “Fight against neoliberalism in all its forms!” – Bekjemp nyliberalismen i alle dens former! Loddet er kastet. Ambisjonsnivået er løftet et hakk.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit