Sluttappell på Norges Sosiale Forum/Globaliseringskonferansen 2012 – 4.november 2012
Av Asbjørn Wahl
”Vi befinner oss nå i et tidsgap mellom kapitalismens høst og folkets vår”, sa Samir Amin i Klassekampen fredag. Det er et godt bilde, men han la også til at ”det er et farlig tidsgap der både det beste og det verste dukker opp – man ser radikalisering på den ene siden, men også avsporing mot høyreekstremisme på den andre.”
Det som er klart, og som har kommet tydelig til uttrykk også på denne konferansen, er at vi står overfor en dramatisk situasjon i Europa – en situasjon så alvorlig at vi knapt har opplevd maken i vår tid. Kapitalismen er i dyp krise, det globale klimaet er i spill – og både den statlige og den folkelige rasismen fremmes og oppmuntres av sterke krefter.
I Europa foregår det en formidabel maktforskyvning. Ei dyp gjeldskrise etter at regjeringene reddet bankene fra resultatene av deres egen spekulasjon. Ei utvikling i EU, som raskt går i autoritær retning – med den ene pakten etter den andre som innsnevrer demokratiet og styrker finanskapitalens makt i Europa. En innstrammingspolitikk som forverrer heller enn motvirker krisa. Jeg ser at noen argumenterer med at innstrammingspolitikken er feil politikk, den virker ikke. Det tror jeg er en misforståelse. Innstrammingspolitikken virker, for hensikten er ikke å få i gang den økonomiske veksten igjen og skape arbeidsplasser. Hensikten er faktisk å avvikle velferdsstaten og nedkjempe fagbevegelsen i Europa – og det virker dessverre for tida alt for godt.
Norge utgjør et unntak i denne sammenhengen. Vi opplever ikke de brutale virkningene av krisa – i alle fall ikke ennå. Men jeg vil advare mot illusjoner om at dette skyldes våre fremragende politiske evner når det gjelder å skjerme oss mot kapitalismens krise og den brutale klassekampen som pågår. Det er først og fremst oljeøkonomien som har reddet oss til nå, og dersom velferdsstaten faller i Europa, så faller den også her, og dersom fagbevegelsen nedkjempes i Europa, så vil den bli forsøkt nedkjempet også her. Det er sant at den norske velferdsstaten for tida befinner seg på øverste dekk på den globale skuta, men det er det øverste dekk på Titanic.
Følgende tre episoder/begivenheter illustrer godt hvilke utfordringer vi står overfor:
* For det første: Den 20. desember i fjor lånte Den europeiske sentralbanken ut nær 4000 milliarder kroner til europeiske banker til 1 prosent rente. Disse pengene kunne bankene så låne videre til regjeringene til 6-7 prosent rente. Klarere kan det vel ikke illustreres at det er finanskapitalens interesser som styrer EUs rådende krisepolitikk.
* For det andre: Den 12. juni i år marsjerte uniformerte nyfascister fra det greske partiet Gylden Daggry inn hos en gruppe egyptiske fiskere, som drev lovlig fiske og salg av sin fangst i Pireus utenfor Aten. De knuste deres salgsboder, brukte grov vold mot flere av fiskerne og truet dem med fortsatt represalier dersom de ikke holdt seg borte. Politiet så på uten å gripe inn. Mest sannsynlig kan det forklares med at halvparten av det greske politikorpset stemte på det nyfascistiske partiet ved siste valg.
* For det tredje: I siste uka av august i år gikk den årlige oljemessa av stabelen i Stavanger. Mens nyheter om at isen i Arktis smelter i stadig større hastighet bekymrer svært mange av oss, så klarte knapt representantene fra de store oljeselskapene – inkludert vårt eget – å skjule sin entusiasme (ja, det skummet nærmest rundt munnen på dem) for at dette ville åpne for oljeboring rundt Nordpolen. Ola Borten Moe og Espen Barth Eide har utpekt seg selv som ledere av supportergjengen. Bedre kan det ikke illustreres at makten til oljekapitalen og til vårt eget petro-industrielle kompleks, som styrer klima- og miljøpolitikken her i landet, må nedkjempes dersom miljøet og klimaet skal reddes.
Mot denne utviklingen trenger vi internasjonal solidaritet, koordinering av vår kamp over landegrensene og avvisning av alt det som splitter oss – enten de nå prøver å skape fiendebilder av ”late grekere”, av utenlandsk arbeidskraft som utnyttes av kyniske arbeidsgivere, av muslimer, av jøder, av romfolk, av asylsøkere som flykter fra krig, tortur og undertrykking, av folk med en annen hudfarge eller av folk med andre egenskaper som maktas representanter tror kan egne seg i denne splitt- og herskpolitikken.
Det foregår for tida omfattende initiativer for å samordne kampen, for å styrke solidariteten i Europa. Allerede i neste uke samles mange av oss i Firenze – i det såkalte Firenze+10+10 – for å videreføre arbeidet med å samordne de ulike kamparenaene i Europa. I løpet av dagene i Firenze vil det neste initiativet bli lansert, nemlig det såkalte Alternative toppmøtet, eller AlterSummit, som det blir kalt blant innvidde. Det er et bredt initiativ, med bredere støtte fra europeisk fagbevegelse enn noe tidligere initiativ, også inkludert Euro-LO – i tillegg til en rekke sosiale bevegelser fra ulike kampavsnitt. Jeg sitter i koordineringskomiteen for dette initiativet, og et av målene nå er å samle motstanden omkring det vi kan kalle et minimumsprogram for den sosiale kampen. Ut fra debatten så langt, riktignok koplet med mine egne analyser og prioriteringer, kan følgende seks kamparenaer utkrystallisere seg:
* Bekjemp innstrammingspolitikken!
* Radikal omfordeling – la de rike betale!
* Avskriv statsgjeld skapt gjennom finanskrisa!
* Sosialiser bank- og finansinstitusjonene!
* Forsvar demokratiet – stans Finanspakten!
* Erstatt fossil med fornybar energi!
Disse kravene forener to viktige hensyn. For det første kampen mot sosial degradering, som for tida så dramatisk undergraver folks livsbetingelser. For det andre kampen mot de sider av det nåværende økonomiske systemet, som sterkest bidro til å skape krisa.
Nå finnes det imidlertid ingen abstrakt internasjonal kamp mot nyliberalisme og krise. Kampen blir internasjonalisert i det øyeblikk lokale og nasjonale kamper overskrider de nasjonale grensene i erkjennelsen av at gjensidig solidaritet og behov for koordinert kamp mot en felles motstander er nødvendig for å vinne fram. Mobilisering må alltid skje lokalt, og klarer vi ikke å mobilisere til kamp lokalt og nasjonalt, så er det ingenting å koordinere internasjonalt. Vår hovedoppgave er derfor å mobilisere og fremme kampen her hjemme – og så søke de nødvendige alliansene over landegrensene. Derfor deltar vi i Firenze, derfor slutter vi oss til ”the AlterSummit” i Europa. Vi må innstille oss i kampmodus nå, godtfolk. Slik fortsetter vi arbeidet for å forberede folkets vår.
Takk for oppmerksomheten og lykke til med kampen!
