Kronikk: Mot et autoritært Europa?

Asbjørn Wahl skriver om hvordan de politiske innstrammingene i kjølvannet av finanskrisen bidrar til å innskrenke demokratiet i Europa, der nye lover gir mer makt til EU-kommisjonen, stryker innstrammingspolitikken og griper inn i lønnsdannelsen og fagbevegelsens frie forhandlingsrett.

Av Asbjørn Wahl
Trykket som kronikk i Klassekampen 21.06.2011

I kjølvannet av finanskrisa er det for tida en dramatisk utvikling i gang på flere områder i Europa. Etter at den mest akutte finanskrisa var over, fulgte det en statsfinansiell krise. Denne blir møtt med en innstrammingspolitikk som gjør vondt verre, og som med klar kurs vil føre flere av landene inn i en dyp depresjon. Gjennom seks nye lover (”the sixpack”) og Euro+Pakten søkes det innført nye økonomiske styringsformer som styrker Kommisjonen og Rådet på bekostning av så vel EU-parlamentet som de nasjonale parlamenter. I tillegg legges det opp til omfattende inngrep i lønnsdannelsen og fagbevegelsens frie forhandlingsrett. Dette fører til skjerpete sosiale og politisk motsetninger. 

Stilt overfor denne omfattende kriseutviklingen virker den tradisjonelle arbeiderbevegelsen nærmest rådløs. Sosialdemokratiet er i dyp politisk og ideologisk krise. På den ene sida står de i spissen for angrepene på fagbevegelsen og velferdsstaten der de har regjeringsmakt. På den andre sida vedtar de uttalelser og tilslutter seg opprop som i skarpe ordelag fordømmer den privatiserings- og nedskjæringspolitikken som de mest kriserammete landene nå påføres av EU. Europeisk fagbevegelse har skjerpet retorikken, men nøler med å dra i gang den nødvendige mobiliseringen for å demme opp for utviklingen, selv om enkelte nasjonale fagorganisasjoner, særlig i Sør-Europa, presser på. 

Det vi hadde trengt som reaksjon på finanskrisa, er omfattende regulering av finanskapitalen og en slutt på de markedsliberale eksperimentene som så sterkt bidro til krisa. I realiteten har vi fått det motsatte. Markedsliberalistene leder fortsatt an, både politisk og økonomisk. I mangel på motstand fra fag- og arbeiderbevegelsen får med andre ord de europeiske elitene muligheten til å fullføre den markedsliberale revolusjonen (”en stille revolusjon”, som EU-kommisjonsleder Barroso kaller det). 

Etterkrigstidas reguleringsøkonomi (keynesianismen) hvilte på et omfattende historisk kompromiss mellom arbeid og kapital. Fag- og arbeiderbevegelsens styrke og radikalisme (sosialisme var ennå det uttalte mål) hadde ført til at kapitaleierne valgte kompromiss heller enn konfrontasjon. Resultatet ble en periode med sterk politisk styring av økonomien; kapitalkontroll, strikt regulering av bank- og kredittvesenet og omfattende politisk styring av markedene. Fagbevegelsen oppnådde omfattende konsesjoner i form av bedre lønns- og arbeidsvilkår og sterk utbygging av universelle velferdsordninger. 

Baksiden av denne suksessen var at fag- og arbeiderbevegelsen i stor grad ble avideologisert og avradikalisert. Klassekompromisset ble forvekslet med en varig endring av maktforholdene i samfunnet, ja, nærmest som en høyere form for sivilisasjon. Klassekonfrontasjonenes tid var over, nå var det sosial dialog og trepartforhandlinger som, gjennom reformer, skulle føre oss videre inn i det forjettede land. Denne sosiale partnerskapsideologien ble dypt rotfestet i europeisk fag- og arbeiderbevegelse, noe som gjorde at man ble tatt på senga både av markedsliberalismens offensiv fra omkring 1980, og ikke minst av de siste årenes finans- og økonomiske krise. Erkjennelsen av at kapitalkreftene i Europa i all hovedsak har forlatt det historiske kompromisset, sitter langt inne i fag- og arbeiderbevegelsen. 

Så sent som under finanskrisa mistolket eksempelvis ledende krefter innen europeisk fag- og arbeiderbevegelse situasjonen fullstendig. På samme måten som SVs leder og ledende AP-politikere her hjemme, mente mange sosialdemokrater at de store, statlige redningspakkene til bank- og kredittvesenet var et bevis på at venstresidas politikk var på vei tilbake. Statlig styring og keynesianisme var kommet til heder og verdighet igjen! Den moderate generalsekretæren i Euro-LO, John Monks, sa det slik: ”Over hele Europa har alle blitt sosialdemokrater eller sosialister nå – Merkel, Sarkozy, Gordon Brown […]. Vinden blåser i vår retning.” (The Economist, 12.3.09.) 

Det er imidlertid forskjell på keynesiansk reformpolitikk og desperate, statlige redningspakker for å redde spekulanter og finansinstitusjoner. At det kun var det sistnevnte som foregikk, begynt først å gå opp for mange etter at finanskrisa gikk over i en statsfinansiell krise, og stimuleringspakker ble avløst av en reaksjonær og anti-sosial innstrammingspolitikk, med vanlige folks levestandard, velferd og arbeidsplasser som innsats. Dette må ha gått opp også for Euro-LOs forsiktige generalsekretær, for nå var tonen blitt en helt annen: ”EU er på kollisjonskurs med et sosialt Europa […]. Dette er ikke en pakt for konkurranseevnen. Det er en pervers pakt for redusert levestandard, større forskjeller og mer atypisk arbeid.” (Pressemelding fra Euro-LO 4.2.2011.) 

Den nye økonomiske styringsmodellen som nå forsøkes presset gjennom, representerer en ytterligere avdemokratisering av EU.  Medlemslandenes statsbudsjetter og økonomiske politikk skal underlegges omfattende kontroll fra Brussel. Under Euro+Pakten vil det bli tatt i bruk økonomiske sanksjoner overfor regjeringer som bryter de økonomiske retningslinjene. Særlig gjelder det kravene om maksimalt budsjettunderskudd på 3 prosent og maksimal offentlig gjeld på 60 prosent av BNP, noe som i realiteten betyr at en keynesiansk stimuleringspolitikk vil være i strid med EUs lovgivning. 

Denne avdemokratiseringen, samt de angrepene på fagbevegelsen som gjennomføres for å berede grunnen for den anti-sosiale innstrammingspolitikken, fører for tida EU raskt i autoritær retning. De tidligere fire dommene (Viking-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-sakene) fra EF-domstolen, som alle har bidratt til å begrense fagbevegelsens legale kampmidler i EU/EØS, trekker i samme retning. Når vi så i tillegg vet at de politiske myndighetene i alle fall i åtte medlemsland har gjennomført lønnskutt i offentlig sektor – ved å sette tariffavtaler til side uten forhandlinger med fagbevegelsen, så er det ingen tvil om at utviklingen er dramatisk. 

Denne politikken ”presser oss tilbake til ei tid vi trodde vi hadde lagt bak oss for godt – ei tid med voldsom nasjonalisme, skrikende sosial urettferdighet og ekstremisme av alle slag”, for å si det med et opprop (”La oss forandre Europa” – www.changeforeurope.eu) som en rekke rødgrønne politikere i Europa nå slutter seg til, inkludert lederne for sosialdemokratene i EU-parlamentet. Dette er nye toner fra et sosialdemokrati som uten unntak har støttet alle traktater og viktige lover i utviklingen av EU. Det problemet de møter nå, er derfor at kravene om en nykeynesiansk stimuleringspolitikk, som en del av dem tar til orde for, er i strid med de traktater og lover som de selv har vært med og vedtatt. Sosialdemokratene har med andre ord malt seg inn i et hjørne og vil i økende grad komme i skvis mellom det gryende sosiale opprør som er i gang, og lojaliteten til det nyliberale EU de så aktivt har bidratt til å etablere. Aldri i nyere tid har sosialdemokratiet stått så svakt som nå. Deres siste valgresultater i en del sentrale land taler sitt eget språk: I Storbritannia opplevde de det nest dårligste valget siden 1918; i Sverige det dårligste siden 1911; i Tyskland det dårligste i etterkrigstida; i Frankrike det dårligste på 40 år; i Italia ble venstresida både knekt og demoralisert ved siste valg. 

Den politiske krisa rammer imidlertid også partiene til venstre for sosialdemokratiet. De har i liten grad bidratt med noen dypere analyser av krisa, med systemkritikk, enn si med noe troverdig alternativ. Dette gjør at det ikke framstår noen politisk eller sosial samlende kraft i Europa i dag, som kan virke organiserende og koordinerende på de tendensene til sosial opprør som tvinger seg fram mot innstrammings- og omfordelingspolitikken. Når store ungdomsmasser nå har satt seg i bevegelse i land som Spania, Hellas, Portugal og Italia, så er det åpenbart mer på inspirasjon fra Tharir-plassen i Kairo enn det er påvirket av egne partier eller fagorganisasjoner. Sistnevnte er knapt nok til stede for å bygge allianser, politisere eller gi kampen retning og mål. 

Vi har imidlertid sett før at sosiale kamper utvikler nye lederskap og nye organisasjoner. Selv om de høyrepopulistiske og autoritære tendensene er sterke i EU i dag, skal vi derfor ikke se bort fra at den anti-sosiale politikken provoserer fram sosiale eksplosjoner – særlig i Sør-Europa. Det kan åpne for en annen utvikling, der målet er mer grunnleggende endringer av makt- og eiendomsforholdene i samfunnet og en dyptgående demokratisering av styringsstrukturene. Kampen står mellom et mer autoritært og et mer demokratisk Europa. De autoritære leder 2-1, men kampen kan snus.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit