Velferdsmassakre i Europa

En rekke europeiske regjeringer pøste enorme summer inn i økonomien for å redde den fra finanskrisa i 2008 og 2009. Nå har de satt i gang massive nedskjæringer for å dekke inn den statsgjelden dette førte til. Det er imidlertid ikke finansinstitusjonene eller spekulantene som skal betale, men folk flest i form av økende arbeidsløshet, reduserte lønninger og pensjoner, dramatiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og fortsatt privatiseringer.

Publisert i For velferdsstatens nyhetsbrev 9/2010

I mange land er det nå ikke bare angrep på konkrete velferdstjenester, men en massakre av velferdsordninger som foregår. Sist ut var den nye høyreregjeringa i Storbritannia, som i forrige uke vedtok kutt som til sammen vil fjerne en halv million stillinger fra det offentlige (med den effekt at sannsynligvis like mange jobber vil forsvinne i privat sektor), i tillegg til at barnetrygda ble omgjort fra universell ordning til behovsprøvd og andre nedskjæringer. ”Den europeiske sosiale modell” som EU har snakket så pent om, er åpenbart forlatt, og heller enn regulering av finansmarkedene, benyttes krisa nå til ytterligere privatisering. 14 prosent av arbeidstakerne i Europa er nå såkalt ”arbeidende fattige”, og 25 prosent av arbeidsplassene regnes som utrygge. I hele seks EU-land er tariffavtaler satt til side uten forhandlinger med fagorganisasjonene, mens lønnskutt er gjennomført ved regjeringsdekret eller politiske beslutninger. Det betyr en dramatisk tilsidesettelse av fagbevegelsen.

Dette møtes nå med økende mobilisering i mange land. Generalstreiker er gjennomført i Hellas, Spania, Italia, Frankrike og Portugal. LOs nettmagasin aktuell.no har etablert egne temasider om utviklingen i Europa. Blant annet intervjues For velferdsstatens Asbjørn Wahl der om situasjonen i Europa. Tidligere i høst skrev han en lengre kronikk i Klassekampen om denne utviklingen. Nylig arrangerte alle de globale fagorganisasjonene en stor konferanse i Genève, der behovet for en felles kamp for gode offentlige tjenester sto sentralt. Det gir håp for økt mobilisering mot krise, markedsliberalisme, massearbeidsløshet og fattigdom i tida som kommer.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit