Kronikk: Velferdsstaten under angrep

av | aug 10, 2010 | Velferdsstaten

Av Asbjørn Wahl
Publisert i Klassekampen 9.8.2010. (Last ned kronikken i pdf
(
side
1
og
side 2
)

Finanskrisa har gått inn i en ny og helt dramatisk fase i
Europa. Den første fasen, som inntrådte med full kraft
høsten 2008, ble fra de fleste regjeringer møtt med
massive redningspakker til banker og finansinstitusjoner. De store
utgiftene førte til gjeldskrise, og land etter land opplever
nå at oppgjørets time er kommet. Da ser vi at
finanskapitalen og de rike går fri, mens regninga sendes til
befolkningen. Lønns- og arbeidsbetingelser, pensjoner,
velferdsordninger og faglige rettigheter utsettes for voldsomme
angrep i stadig flere land. Dersom vi ikke klarer å demme opp
for denne utviklinga, kan vi stå overfor et avgjørende
historisk nederlag for fag- og arbeiderbevegelsen i Europa.

De økonomiske redningspakkene til finansinstitusjonene
var nødvendige for å hindre økonomisk
sammenbrudd, etter at en hemningsløs
spekulasjonsøkonomi hadde fått rå grunnen
gjennom et par tiår. Spekulasjonsøkonomien utfoldet
seg som et resultat av de omfattende avreguleringer av
finansmarkedene som ble gjennomført av regjeringer i land
etter land, inkludert vårt eget, på 1980- og 90-tallet.
I avreguleringens, privatiseringens og spekulasjonens
kjølvann fulgte det en dramatisk omfordeling av samfunnets
verdier – fra arbeid til kapital, fra offentlig til privat,
og fra de fattige til de rike. Det var dette som fikk investoren
Øystein Stray Spetalen til nylig å spørre:
”Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01
prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor
skal man gi redningspakker for å opprettholde dette
systemet?” (Dagens Næringsliv, 10.6.10.)

Mange forventet at krisa, med dens ødeleggende
konsekvenser, ville bety det endelige farvel til
markedsliberalismen, spekulasjonsøkonomien og de frie
markedskreftenes dominans. Nå måtte vel politikerne
innse at de systematiske avreguleringene og fri-flyt kapitalismen,
som hadde dominert de siste par tiårene, var mislykket, ja,
direkte ødeleggende. Kasinoøkonomien, som Island ble
det mest ekstreme eksempel på i Europa, måtte stanses.
At arbeidsplasser og hele lands økonomi blir gjort til et
spillekasino, der et lite sjikt med spekulanter gjør seg
styrtrike på andres bekostning, er utålelig. Tida var
med andre ord inne for styring og regulering.

Slik har det imidlertid ikke gått. De markedsliberalistene
og spekulantene som sterkest bidro til å forårsake
krisa, er fortsatt i førersetet – også når
krisetiltakene skal utformes og regninga gjøres opp.
Så vel det som skjedde fram til krisa, som det som nå
skjer mens krisa utfolder seg, avspeiler nemlig maktforholdene i
samfunnet. Det er ikke den rene fornuft, men de rådende
maktforholdene som avgjør hvilke
”løsninger” som velges. Hadde fornuften
rådd, ville man selvfølgelig ha stanset den
meningsløse spekulasjonsøkonomien gjennom
reguleringer, gjennom å skaffe seg økt demokratisk
kontroll over banker og andre finansinstitusjoner, gjennom å
forby shortsalg, hedgefond og handel med en rekke høyrisiko,
såkalte finansielle instrumenter. Da hadde man begrenset
bankenes makt, innskrenket kapitalens frie bevegelse og omgjort et
skatte- og avgiftssystem som lar de rike gå fri og oppmuntrer
til uhemmet spekulasjon.

Mens redningspakkene reddet spekulantene, benyttet man
imidlertid ikke anledningen til å sikre økt
demokratisk kontroll og eierskap over finansinstitusjonene. Til det
har avreguleringene gitt kapitalkreftene for stor makt i våre
samfunn. Det fikk vi nylig en god illustrasjon på, da
slutterklæringen fra G20-møtet i Toronto i Canada
inneholdt lite annet enn de velkjente, markedsliberale
anbefalingene om å fjerne enda flere barrierer for den frie
bevegelse av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Det var
ikke stort igjen av alle de forslagene som hadde versert om
skattlegging av finanstransaksjoner samt å hente inn
større midler fra banker og finansinstitusjoner. Tapene blir
derfor sosialisert, mens gevinstene blir privatisert – nok en
gang. Som takk for det opplever vi så at de spekulanter og
finansinstitusjoner som ble reddet av staten, går til massive
spekulative angrep på valutaer og økonomiene til de
land som opplever de største problemene i krisas
kjølvann. Det presser rentenivåene opp og forverrer
krisa.

I tillegg gjennomføres det en innstrammingspolitikk som
bidrar til ytterligere å forsterke krisa. Dette skjer gjennom
at det foreskrives og gjennomføres en pro-syklisk
økonomisk politikk, altså en politikk som virker i
samme retning som de negative kriseutslagene – heller enn
å motvirke dem. Det er med andre ord hensynet til
finanskapitalen som fortsatt blir overordnet. Regninga skrives ut
til dem som minst har bidratt til å skape krisa. Mens det vi
trenger er stimulering av økonomien, investeringer i
infrastruktur og i produktiv virksomhet for å skape
arbeidsplasser, samt styrking av det sosiale sikkerhetsnettet,
så opplever vi det motsatte.

Regjeringer, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet
(IMF) utnytter med andre ord krisa til ytterligere å omdanne
samfunnene etter finanskapitalens behov. Slik foreskriver nå
IMF det samme virkemiddel overfor Hellas som de tidligere har
påtvunget utviklingsland og de østeuropeiske landene
gjennom de såkalte strukturelle tilpasningsprogrammene,
nemlig massive privatiseringer, som vil omfatte jernbanen,
vannforsyninga i Aten og Thessaloniki, energiselskaper, havner,
flyplasser og det resterende offentlige eierskap i det nasjonale
teleselskapet. Innstramminger, nedskjæringer og omfattende
angrep på offentlige velferdsordninger gjennomføres i
land etter land. Dette er 1930-åras politikk i reprise
– en oppskrift på depresjon og sosial krise.

I flere EU-land (de baltiske statene, Bulgaria, Hellas, Romania
og Spania) har vi i tillegg opplevd at lønns-,
arbeidsvilkår og pensjoner har blitt alvorlig svekket. Her
hentes pengene inn som gikk til redningspakker for spekulantene og
finansinstitusjonene. Pensjoner har blitt kuttet 15-20 prosent i
flere land, mens lønnsnivået i offentlig sektor er
redusert med fra 5 til 25 prosent. Tariffavtaler og faglige
rettigheter er blitt satt til side – ikke gjennom
forhandlinger med fagbevegelsen, men gjennom regjeringsdekreter.
Dette representerer en ny og dramatisk situasjon i Europa. Klarer
ikke fagbevegelsen å demme opp for en slik utvikling, kan vi
altså stå overfor et historisk nederlag av dimensjoner
for fag- og arbeiderbevegelsen i Europa – med de enorme
konsekvenser det vil ha for samfunnsutviklinga.

Mens uhemmet spekulasjon og en formidabel omfordeling nedenfra
og opp bidro til å utløse krisa, skapes det nå
et inntrykk av at problemene skyldes at folk flest har ”levd
over evne”. Det spres myter om at pensjoner og
velferdsordninger er for gullkantede, og at dette er årsakene
til at krisa. Særlig har samfunnets elite og dominerende
medier spredt myter om hvordan arbeidsfolk i Hellas har
”bevilget seg” privilegier som det ikke er
realøkonomisk grunnlag for. Dette brukes nå som
propaganda for å legitimere omfattende angrep på
velferdsstaten, mens finanskapitalen skjermes. At dette budskapet
nå dominerer i mainstream media og i det politiske liv i
Europa, sier mye om de eksisterende styrkeforhold – og om den
politiske og ideologiske krisa på venstresida.

Det europeiske fagforeningsinstituttet (ETUI) har dokumentert at
de nevnte påstandene nettopp er myter, og at de har lite med
virkeligheten å gjøre. Arbeidsproduktiviteten
økte eksempelvis dobbelt så raskt i Hellas som i
Tyskland fra 1999 til 2009. I følge OECDs statistikk jobber
de greske arbeidstakerne i gjennomsnitt langt flere timer i
året (2.152) enn både nordmenn (1.422) og tyskere
(1.430). Mens noen få yrkesgrupper har lav pensjonsalder, er
imidlertid pensjonene ved tidlig pensjonering så lave, at
knapt noen er i stand til å benytte seg av dem. Eksempelvis
har kun 30-40 av Atens 20.000 bussjåfører benyttet seg
av denne teoretiske muligheten til tidligpensjonering ved 53
års alder. Den reelle pensjoneringsalderen i Hellas er derfor
gjennomsnittlig 60,9 år for kvinner og 62,4 for menn –
altså høyere enn i Tyskland, der man i stor grad
forsøkte å spille på disse mytene.

Regjeringenes, EU-kommisjonens og Det internasjonale
pengefondets (IMF) ”løsning” dreier seg nå
om å skape så stor arbeidsløshet at
lønninger og priser kan presses ned. Slik skal de
gjennomføre en såkalt ”indre devaluering”
og styrke konkurranseevnen, hevdes det. Sosialt og politisk er
dette en livsfarlig blanding – og de historiske sporene
spesielt i Europa er skremmende. Det er kun gjennom en massiv
mobilisering for å endre maktforholdene i samfunnet, at vi
kan legge opp til en solidarisk løsning på krisa. Det
er derfor avgjørende at vi støtter dem som nå
kjemper for å demme opp for denne
nedskjæringspolitikken – enten det er i Hellas,
Romania, Spania eller andre av de landene som hittil er hardest
rammet. Taper fagbevegelsen der, vil det ha store konsekvenser for
oss alle. Kanskje er tida nå inne til å begynne å
diskutere seriøst om alternativer til denne
røverkapitalismen?

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.