WTOs ministermøte i Argentina 2017: Demokrati til besvær

WTOs ministermøte i Buenos Aires 2017 ble en oppvisning i autoritært vertskap, kamp om markedsretting av nye samfunnsområder og demokrati - når det passer de store industrilandene. Møtet ble avsluttet i uenighet.

Av Helene Bank

Alle WTOs medlemsland har offisielt Verdens handelsorganisasjon (WTO) og multilateralt samarbeid som førstevalg og høyeste prioritet. Multilateral betyr at medlemsland fra alle verdens regioner skal forhandle sammen om avtaler som i teorien skal komme alle til gode, framfor å lage egne eller tostatlige (bilaterale) løsninger. Realiteten er imidlertid at de rike industrialiserte landene bare støtter multilateralismen så lenge de får viljen sin.

Det ble bekreftet på nytt på WTOs ministermøte i Argentina i desember 2017. Etter at ministermøtet endte i enighet, tvitret USAs handelsrepresentant at «Den nye retningen WTO tar er å forbedre handel gjennom sektoravtaler mellom likesinnede land». USA sier det de andre industriland tier om, mens de presser fram investeringsbeskyttelsesavtaler (BITs), Tjenesteavtalen TISA, samt prøver å lage en egen avtale om digital økonomi (e-handel).

Ambisjonene var imidlertid store for WTOs ministermøte denne gangen, med forslag om permanent å markedsrette helt nye områder av våre samfunn, med alt fra reguleringer innen helse, miljø og sikkerhet; matvarelagre mot sult; til personlige elektroniske data og dataspor; og måten fiskeriforvaltningen styres på. 

For alle disse områdene står folkestyre og demokrati åpenbart i veien. Det er tydeligvis ikke ønskelig at folket gjennom valg til sine parlamenter skal kunne velge noe annet enn mer marked.

Her er en oppsummering i seks punkter:

 

1. Demokrati – når det passer de store

Gjennom hele WTOs historie har avtaler om å deregulere nye samfunnsområder blitt innført under stort press på fattige land, samtidig som det har blitt gitt løfter om forhandlinger om utviklingsspørsmål i neste omgang. Det skjedde også i 2001, da den såkalte «Doha-runden» ble vedtatt. Mange fattige land var ikke forberede på å føre en liberalistisk politikk, men ønsket seg handlingsrom for å utvikle sine økonomier, sysselsetting og velferdsstater. På tross av solide flertall for å få til slik fleksibilitet (rundt 100 medlemsland av WTOs 164), blir forslagene aldri realitetsbehandlet. Aldri! Ikke i Argentina i 2017 heller.

På de siste to ministermøtene har rike land – inkludert Norge - gitt uttrykk for at Doha-erklæringen om fleksibilitet for utvikling ikke lenger skal gjelde. I stedet presses det på for stadig nye avtaler som skal binde dagens og framtidige parlament til å ikke regulere eller begrense markedenes frie spill. WTO-ekspert Sylverste Bagoroo fra Third World Network-Afrika skrev etter konferansen at WTO «failed again to address the longstanding demands of Africa which were mandated in the Doha Work Programme sixteen years ago».Også Handelskampanjen i Norge skriver at «WTOs ellevte ministermøte ender med ingenting for utvikling». Når de fattigste ikke er villige til å gi seg og ikke vil akseptere nye avreguleringer, blir det ingen resultat. Eller kollaps, som denne gangen.

 

2. Autoritært vertskap

WTOs ministermøter holdes hvert andre år, vanligvis i et av medlemslandene, og med utenriksministeren i landet som vert og møteleder. I 2017 var det Argentina sin tur. Vertskap innebærer også samarbeid med WTO-sekretariatet, blant annet slik at ikke-statlige aktører fra næringsliv, fagbevegelse, miljø- og utviklingsorganisasjoner kan være til stede og følge forhandlingene.

Få dager før konferansestart fikk imidlertid 64 deltakere fra sivilsamfunnet beskjed om at de hadde blitt avregistrert konferansen, etter beslutning fra den argentinske regjeringen. Argentinas hemmelige tjenester mente deltakerne «oppfordret til vold og kaos». Leder i Attac Norge, Petter Slåttrem Titland, var blant dem. Det fantes ingen dokumentasjon eller logikk i utvalget av personer og organisasjoner – unntatt at Titland hadde ytret seg i media om WTO med et kritisk perspektiv. Kanskje utestengingen var et spørsmål om ytringsfrihet? Under sterkt press ble også Utenriksminister Søreide tvunget til å gå ut til støtte for Attac-lederen og andre utestengte WTO-eksperter fra det globale sivilsamfunnet. 

Buenos Aires møtte WTO-gjestene med en politimobilisering helt ute av proporsjoner. Senteret der frivillige organisasjoner skulle være, var omgitt av tunge, svarte polstrete jernplater, og innafor sto tungt væpnet politi og militære kjøretøy.

Handlingen til Argentinas regjering tilsvarer de erfaringer Argentinas sivilsamfunn og fagbevegelse opplever. Med autoritære virkemidler hindres ytringer som ikke er ønsket. Da Titland etter mye press fra utenriksministeren, ambassadøren, jurister og media, endelig ankom Buenos Aires, hadde han imidlertid blitt WTO-kjendis gjennom både lokale og internasjonale medier – som The Guardian, som lot ham fortelle hva som sto på spill, og hvilken betydning det har for demokratiet. Oppmerksomheten fra media var nok med på å svekke både det WTO og den argentinske regjeringa prøvde å få til. Forhåpentligvis ble også utviklingslandas stemmer tilsvarende styrket.

 

3. Kampen om våre persondata og andre «big data»

Et av de nye samfunnsområdene som det er stort press på å få varig avregulert, er elektroniske data, internettrafikk og at regjeringer ikke skal kunne stille krav om hvor data lagres og hvilken teknologi som brukes. Et annet aspekt er robotisering og digitalisering som vil ha stor innvirkning i arbeidslivet. Fagbevegelsen er vant til teknologiutvikling, men på nytt brukes teknologi til å skremme ansatte fra å stille krav til fordeling av produktivitetsveksten.

Et forslag til WTO-avtale vil forby regulering av elektronisk handel. Bak forslagene står storselskapene og datagigantene Apple, Google, Microsoft og Amazon, som heller ikke ønsker at sektoren skal avgiftsbelegges eller at deres markedsmakt skal reguleres. På den andre siden krever afrikanske land politisk handlingsrom til å utvikle en digital sikkerhets- og industripolitikk.

Dette skjer på samme tid som skandale etter skandale om elektroniske data på avveie har blitt rullet opp både i Norge og andre vestlige land. Utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til graderte beredskapsdata både i Norge og Sverige. I Norge har Helse Sør-Øst fått millionbøter og kraftig kritikk fra Datatilsynet etter å ha outsourcet IT-tjenestene til utenlandske selskap. Det har deretter blitt gjort forsøk på å hacke helsedata fra Helse Sør-Øst. PST mistenker fremmede stater, men det kan være andre profesjonelle aktører som har større interesser i våre helsedata. Det er åpenbart behov for mer kunnskap, kontroll og regulering av de nye teknologimarkedene.

I kronikken «Telefonalarmen ringer for det 21. århundre» skriver leder i Attac Norge, Petter Titland, om hvordan datagigantene utvikler både fantastiske og skremmende tjenester ved å bruke våre persondata og hvordan datainnsamlingen påvirker maktforholdet mellom selskap og individ, selskap og ansatt, og mellom stat og selskap. Se også Handelskampanjens notat om E-handel, personvern og WTO.

Det ble ikke enighet om å forhandle en slik avtale i WTO. Men presset er stort og det vil øke. Ikke minst vil nok USA og andre rike land starte forhandlinger, som USAs handelsrepresentant varslet 13.12.2018.

 

4. Verdens beste program mot sult – forbudt

I sentrum for stridighetene i forhandlingene om landbruksvarer i WTO står det indiske programmet mot sult. I matvareprogrammet kan fattige småbønder få en fast pris for produktene sine, og disse produktene blir deretter solgt billig til fattige innbyggere. Programmet bidrar både til å bedre fattigbøndenes kår og til å redusere sult. Det når ut til 800 millioner mennesker og koster ca. 21 milliarder USD per år, skriver Aksel Nærstad fra More and Better-nettverket.

Siden oppkjøpet er til faste priser, blir programmet regnet som subsidier i WTO-regelverket. Dermed bryter India grensa for hvor mye subsidier landet kan gi. USA opererer med et program som er helt lovlig innenfor det samme regelverket,  selv om det koster nesten fire ganger så mye, men kun omfatter ca. 6 prosent av det antall mennesker som det indiske programmet støtter.

I Buenos Aires fikk India midlertidig dispensasjon for sitt program mot sult – men ingen andre utviklingsland, som ikke har slikt program i dag, får benytte seg av dette unntaket.

Det ble heller ingen enighet om endringer i jordbrukspolitikken i industrilandene. Det betyr at forhandlingene på landbruk skal fortsette innen markedsadgang (toll), internstøtte (subsidier) og eksportkonkurranse (eksportsubsidier). Forslagene som lå på bordet, ville kunne rammet Norge og noen få importørland svært hardt, mens EUs og USAs støtteordninger i stor grad gikk fri. Politikk for å ivareta jordbrukets rolle for matforsyning og lokalsamfunn er ikke forhandlingstema i WTO.

 

5. Skal handelsjuss styre fiskeriforvaltningen?

Flere av WTOs medlemsland jobber for at det skal lages en handelsavtale for å fjerne subsidier som bidrar til ulovlig, uregulert og urapportert marint fiske, samt til overkapasitet og overfiske. Målet om å fjerne disse subsidiene er nedfelt i FNs bærekraftsmål 14.6. Ambisjonen var å signere en avtale på ministermøtet.

Både afrikagruppen og gruppen av stillehavsland mente at forslagene som lå på bordet ikke ville beskytte landenes rett til å drive og utvikle egen fiskeriforvaltning. Det var heller ikke klart nok hvordan forbudene skulle disiplinere storskala industrifiske, og ikke hemme kystfiskere, som forvalter bestandene mye mer skånsomt.

Det har kommet opp forslag om at fiskerisubsidiene skal underlegges WTOs generelle prinsipper om ikke-diskriminering, og at politiske tiltak skal være minst mulig handelshindrende. Hva WTO vil vedta, er det store uklarheter om.

Avtaleforhandlinger i WTO og tolkning av avtaler er dynamiske. En WTO-avtale innen fiskerisubsidier kan få innvirkning på alle de politiske virkemidler som skal sikre forvaltning av marine ressurser, politikkområder i Havretten, regionale forvaltningsavtaler, sikring av kystfiskere og kystsamfunns tilgang til ressurser og arbeidsplasser. Institusjonelt vil det være en fare for at fiskeripolitikken og retten til å drive næringsfiske flyttes fra nasjonal forvaltning og havrett til handelsrett, skriver Handelskampanjen. 

 

6. Innlandsreguleringer under kontroll av WTO

Flere land ønsker en avtale som begrenser staters mulighet for innenlandsk regulering i WTO. Det kan ramme skattepolitikk, konsesjonslover, miljø-, forbruker- og arbeidsmiljøpolitikk, inkludert tariffavtaler.

Forslagene begrunnes i WTO med at de skal hjelpe stater til et rammeverk for å regulere næringslivet, men det er tvert om. Formålet med forhandlingene er å begrense staters rett til å regulere innenlandske tjenester.  Det er i stor grad en agenda som fremmes av globale storselskaper og finansnæringen for å oppnå færrest mulig begrensninger på deres investeringer og virksomhet. Det er mange, særlig utviklingsland, som stiller spørsmål om nødvendigheten av dette.

I vanlig handelsrett legges det opp til at land kan regulere, så lenge de ikke behandler utenlandske aktører dårligere enn innenlandske. Forslag mot innenlandske reguleringer innebærer at land kan hindres i å utforme ny politikk, selv om reglene er like både for utenlandske og innenlandske selskaper.  Det er til og med foreslått at regjeringer som vil innføre nye reguleringer, må bevise at politikken er nødvendig – gjennom en såkalt nødvendighetstest. De foreslåtte reglene vil gjelde for myndighetene vis a vis private selskaper, samt for offentlige tjenester som ikke omfattes av det svært begrensa unntaket for offentlige tjenester.

Det er Generalavtalen om handel med tjenester (GATS) som danner rammen for slik begrensning. Forhandlingene har stått i stampe i mange år, men med forhandlinger om TISA-avtalen har dette temaet fått økt fokus igjen. Noen land, inkludert EU-landene, jobbet for å få en avtale på innenlandske reguleringer (Domestic regulations) på ministermøtet.

For Norge og utviklingen av den norske modellen og velferdsstaten har slike reguleringer som nå foreslås forbudt, vært svært viktige. Sivilsamfunn, fagorganisasjoner, kommuner og regjeringer i de fleste utviklingsland ønsker seg også handlingsrom til å kunne tøyle markedene på de mest effektive måtene. Det er all grunn til å tro at den nye digitale økonomien, og det grønne skiftet vil kreve mer politisk styring av markedskreftene, ikke mindre.

WTOs ministermøte 2017 ble avsluttet uten enighet. Det betyr at kampene og forhandlingene fortsetter i WTO-hovedstaden Genève, og i bilaterale og flerstatlige avtaler. Kampen for å skape politisk handlingsrom for en utvikling som reduserer økonomiens belastning på naturgrunnlaget, bedre ressursfordeling og bedre arbeidsmiljø står sentralt. Det krever folkelig mobilisering og fungerende demokratier. Foreløpig er ikke WTO til hjelp i den kampen.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit