1. mai-appellene fra For velferdsstaten

For velferdsstaten var representert på Lillehammer og Nesodden. Her kan du lese appellene våre!

Krise, velferd – og motstand

Lillehammer, 1. mai 2012

Asbjørn Wahl, hovedtaler

Godtfolk!

Gratulerer med dagen. Hittil har det vært en strålende dag her i Lillehammer, men internasjonalt står 1. mai i utrygghetens tegn. Nok en gang står vi nemlig overfor ei økonomisk krise. Nok en gang slår massearbeidsløsheten inn over det ene europeiske landet etter det andre. Nok en gang skal vanlige folk bære byrdene av at spekulanter og profittjegere har satt, ikke bare noen arbeidsplasser her og der, men hele verdensøkonomien i fare. Det som starta som ei finanskrise for noen år sia, slår nå inn i realøkonomien for fullt. Det betyr trussel mot arbeid og inntekt for millioner av mennesker verden over, og atter millioner som synker ned i ekstrem fattigdom.

Krise i Europa

Stadig flere snakker nå om at den krisa vi er inne i, blir den djupeste og mest dramatiske sia krisa på 1930-tallet – det som Einar Gerhardsen pleide å kalle ”de harde og tunge 30-åra”. Den gang skjøt den registrerte arbeidsløsheten her i landet opp i over 30 prosent. Folk måtte gå fra gård og grunn, fra arbeid og bolig – til nød og elendighet. Sjøl om Norge i dag befinner seg i en særstilling i Europa – ja, i verden – som det eneste landet uten statsgjeld, og med oljepenger så det duger, så er det nok fare for at krisa også vil merkes her etter hvert som den forverres og forsterkes i land etter land på kontinentet.

I de mest kriserammede landene i Europa opplever vi nemlig ei kriseutvikling som ikke står noe tilbake for 1930-åras djupe depresjon. Offentlig velferd saneres, offentlig eiendom selges ut til spottpris, lønninger og pensjoner kuttes dramatisk, stadig flere kastes ut fra sine hjem, arbeidsløshet, fattigdom, nød og elendighet har en eksplosiv vekst.

Både i Spania og Hellas står nå halvparten av den unge generasjonen uten arbeid, og den totale arbeidsløsheten ligger mellom 20 og 30 prosent. I Hellas er halvparten av befolkninga i ferd med å falle under fattigdomsgrensa, mens i et land som Storbritannia, som vi hører mindre om, lever snart hvert fjerde barn i fattigdom – alt mens den rike eliten fortsetter å berike seg selv, like hemningsløst som skamløst.

Hittil har lønningene i det offentlige blitt satt ned – til dels dramatisk – i minst ti medlemsland i EU. Det samme har skjedd med pensjoner. Dette er gjennomført uten noen forhandlinger med fagbevegelsen. Når tariffavtaler og faglige rettigheter ensidig settes ut av kraft på denne måten, kan det vanskelig karakteriseres som noe annet enn et formidabelt nederlag for fagbevegelsen. Alt i alt står fagbevegelsen i Europa overfor et mulig historisk nederlag av dimensjoner. Følgene av det er det svært få som overskuer.

Mens det Europa nå trenger, er investeringer i infrastruktur, i arbeidsplasser og velferd, så gjennomføres det en innstrammingspolitikk uten like i moderne tid. Det går altså fra vondt til verre. Det er EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, med støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som koordinerer og leder an i denne saneringspolitikken. Ingen av disse institusjonene er folkevalgt, og den eneste folkevalgte institusjonen i EU, nemlig Europaparlamentet, er satt fullstendig på sidelinja i den dramatiske prosessen som nå foregår. Det er med andre ord finanskapitalen som benytter krisa til å omforme Europa i sitt bilde. Markedsliberalismen er nå grunnlovsfestet som EUs økonomiske system. Sosialdemokratisk reformpolitikk er forbudt ved lov – og enhver retrettmulighet blir juridisk stengt. Dette skjer uten noen som helst demokratisk legitimitet. Utviklingen er farlig – med sine sterkt autoritære trekk. Det er finanskapitalens diktatur som nå skritt for skritt er i ferd med å etablere seg.

Mange sier, at det vi har sett til nå, bare er begynnelsen på den økonomiske krisa. Vi kan frykte at det blir mye verre. Krisa er imidlertid ingen naturkatastrofe. Det var den heller ikke på 1930-tallet. Det er kapitalismens krise vi står overfor. Det er innebygde mekanismer i dette økonomiske systemet som skaper krisene. Og jo mer markedet får rå, desto sikrere kan vi være på at krisene kommer. På 1930-tallet, som nå, var spekulanter og finanssjonglører med på å utløse krisa.

Nå prøver spekulantene, finansakrobatene og høyrepolitikerne å skyve ansvaret over på folk flest. Det spres myter om late og ineffektive grekere som har ”levd over evne”. Europeisk fagbevegelse, og andre, har gjentakende ganger påvist at dette ikke er annet enn forbannet dikt og løgn. De greske arbeiderne jobber flere timer i året enn de fleste andre i Europa, de har kortere ferie, de har hatt større produktivitetsutvikling de siste ti årene enn tyskerne – og de har en høyere reell pensjoneringsalder enn både oss og tyskerne. Den eneste riktige av de påstandene som er spredd, er at de har vært og er svært dårlige til å kreve inn skatt, særlig fra de rike, fra de multinasjonale selskapene – og fra styrtrike redere. Det fikk de imidlertid ros for fra Det internasjonale pengefond, fra OECD og fra markedsliberalister verden over helt fram til krisa brøt ut.

Nå heter det at EU har ”gitt” enorme støttepakker til Hellas. For det første er det ikke gaver, det er lån – med til dels høye renter. For det andre kommer ikke pengene grekerne til nytte. De settes inn på sperra konto og skal kun brukes til å betale ned gjelden til bankene. EUs støttepakker er med andre ord en støtte til de franske, britiske og tyske bankene som hemningsløst innvilget høyrisikolån til Hellas da kasinoøkonomien herjet som verst for bare noen år siden. Nå er det befolkninga som pålegges å betale det meste av de risikofylte lånene.

Etter den forrige, store krisa, på 1930-tallet, reiste det seg massive krav fra fag- og arbeiderbevegelsen, fra folkelige krefter verden over om at denne galskapens økonomi måtte ta slutt. Folk krevde politisk styring og regulering. De krevde at samfunnets ressurser skulle brukes til å skape velstand og velferd for folk – ikke enda større rikdommer til dem som hadde mer enn nok fra før. De krevde arbeid til alle. Og det massive presset fra folkelige krefter førte faktisk fram.

Dermed ble det gjennomført omfattende regulering av økonomien. Kapitalkontroll ble innført og finanskapitalen ble underlagt omfattende regulering. Gjennom kredittkontrollen la man bånd på bankenes og forsikringsselskapenes mulighet til å spille kasino med andres penger. Etableringskontroll og store offentlige investeringer bidro til å utvikle næringsliv, infrastruktur og arbeidsplasser. Man bygde landet.

Denne omfattende reguleringen var en forutsetning for å bygge velferdsstaten. Man gikk imidlertid ikke langt nok i å skaffe seg demokratisk styring over økonomien, for da vi kom til 1970-tallet, og vi atter ble hjemsøkt av økonomisk krise – oljekrise, råvarekrise, valutakrise – så opplevde vi at kapitaleierne igjen gikk på offensiven. Dermed fikk vi markedsliberalismen og høyrebølgen over oss. I løpet av et par tiår avvikla så våre politikere det meste av de reguleringene og den politiske styringa som ble innført i etterkrigstida nettopp for å hindre ei ny krise.

Altså kom ikke den nåværende krisa som en overraskende naturkatastrofe. Krisa er et nødvendig resultat av den systematiske avreguleringspolitikken, de omfattende privatiseringene, den omfordelinga som har skjedd nedenfra og opp i samfunnet og de skattelettelsene som er gitt til de rike – kort sagt, den fri-flyt kapitalismen som også våre politikere, av alle sjatteringer, var med og innførte på 1980- og 90-tallet. Krisa er et nødvendig resultat av en feilslått politikk.

Nå når spekulasjonsøkonomien har havarert, når galskapens økonomi har brutt sammen, så er det vel på tide å komme tilbake til den virkelige verden igjen. En verden der det er kun en måte å skape verdier på, og det er gjennom arbeid – nå som før. Dette var barnelærdom på arbeiderbevegelsens studiesirkler i gamle dager. Og så gikk det visst tapt for mange – i blårussens og markedsliberalismens æra.

Det er med andre ord på tide å gjenerobre politikken. Vi har fått nok av kasinoøkonomien. Vi har fått nok av at spekulantenes velfylte pengebinger skal styre økonomi og politikk. Vi har fått nok av at gamle og nye milliardærer skal avgjøre samfunnets utvikling. Det er på tide å sette ærlig arbeid i sentrum igjen. Vi trenger investeringer i veier, jernbaner og miljøvennlig energi – ikke spekulasjonsbobler. Vi trenger produktiv virksomhet – ikke flere finansielle instrumenter. Vi trenger bærekraftig industri og velferd – ikke flere kupongklippere, meglere og skatteplanleggere. Og, mer enn alt annet, vi trenger politisk styring og regulering, slik at folk gjennom demokratiske prosesser sjøl kan avgjøre hvordan samfunnet skal utvikle seg.

Sosial dumping

Et av de områdene hvor vi i stort monn har fått merke resultatene av avreguleringene, så vel her i landet som i Europa, de siste årene, er på arbeidsmarkedet – gjennom en sosial dumping som er i ferd med å spre seg til område etter område i samfunnet og som dermed truer en avgjørende pilar i velferdsstaten. Mediene melder om stadig flere, graverende eksempler på arbeidsfolk som blir grovt utnytta. Særlig har det vist seg attraktivt å skaffe arbeidsfolk fra land der lønns- og arbeidsvilkårene er langt dårligere enn her i landet, for så å utnytte dem til å undergrave vårt lov- og avtaleverk.

Sosial dumping gjelder imidlertid ikke bare utenlandsk arbeidskraft. Også innafor det ordinære norske arbeidsmarkedet har vi sett økende tendenser i denne retning – særlig på områder der fagbevegelsen står svakt. Innenfor hotell- og restaurantbransjen, i renhold, innen omsorgssektoren, i bygningsbransjen og innen varehandelen har vi lenge opplevd at det har florert med tvilsomme tilstander. Det er altså ikke et spørsmål om utenlandsk eller norsk, men om maktforhold i arbeidslivet. Mer marked, mindre styring, økt konkurranse og mer makt til arbeidsgiverne fører til angrep på lønns- og arbeidsvilkår. Slik har det vært, og slik er det. Sosial dumping er ikke noe som tilfeldigvis skjer. Den er et resultat av den maktmaktforskyvninga som har skjedd i samfunnet de siste 20-30 årene – i kapitalens favør. Mye av den sosiale dumpinga er ren kriminell virksomhet. På tross av dette blir hele ni av ti anmeldelser henlagt av politiet. Ikke all kriminalitet er med andre ord like viktig! Det er i denne situasjonen FrP, Høyre og Venstre lanserer det ene forslaget etter det andre om å ”myke opp Arbeidsmiljøloven”, som de kaller det, fjerne overtidsbestemmelser og svekke stillingsvernet. Fri og bevare oss vel for å få disse kreftene til makta!

Den imponerende kampen som nylig ble ført mot EUs vikarbyrådirektiv viste hvordan bevisstheten om dette styrkes i fagbevegelsen, etter hvert som stadig flere opplever trusselen fra sosial dumping. At enkelte politikere, som befinner seg langt fra byggeplassene og fabrikkgulvene, prøvde å belære fagbevegelsen om direktivets mange velsignelser, får vi notere oss. Arbeidsfolk flest har ingen problemer med å forstå at EU-kommisjonens – og NHOs – målsetting om økt fleksibilitet og nedbygging av barrierer mot bruk av vikarer i arbeidslivet, er det motsatte av faste ansettelser og trygge lønns- og arbeidsforhold.

Om ikke kampen mot vikarbyrådirektivet førte til full seier, så ga den likevel viktige resultater. Innføring av solidaransvar, slik at ikke innleiebedriftene kan fortsette å skyve vikarbyråene foran seg, men må ta det fulle ansvar for lønns- og arbeidsforholdene til sine vikarer, er et viktig gjennombrudd.  Det samme gjelder de tillitsvalgtes innsynsrett og bedriftenes opplysningsplikt. Fra tidligere er allmenngjøring av tariffavtaler kjempet gjennom som et sentralt redskap i kampen mot sosial dumping. NHO stritter imidlertid i mot det meste av dette og har nå gått til rettssak for å få kjent allmenngjøringa innen verftsindustrien ugyldig. NHO er altså for tida mer opptatt av å kunne utnytte den billige arbeidskrafta enn å holde seg til det stadig mer uthula norske trepartssamarbeidet, som de ellers snakker så pent om i festlige lag.

Mot krig og okkupasjon – ett fritt Palestina!

Internasjonalt er ikke situasjonen bare preget av krise og undergraving av velferd og demokrati. Vi opplever også okkupasjon, krig og krigstrusler. La meg her bare kort si det slik: Vi må bry oss mer om de krigene som foregår og som planlegges. Vi må motarbeide at det norske forsvar skal bli omgjort til en ”out of area” leverandør av soldater og presisjonsbomber til USAs krigseventyr og kamp om verdens oljeressurser – enten det nå foregår i Afghanistan eller Libya. Vi må reise en massiv opinion mot den krigsretorikk og den sabelrasling som nå skjer med trusler om å skape et inferno av død og lidelse i Iran. Og vi må gjøre som dere gjør i toget her i dag – styrke kampen mot den folkerettsstridige okkupasjonen av Palestina.

Palestinerne har lidd enormt etter at de for vel 60 år sia mista storparten av sitt land og siden har vært okkupert av det som nå er verdens 5. største krigsmakt, Israel, som holder jerngrep på et forsvarsløst folk så vel på Vestbredden som på den utpinte og isolerte Gazastripen. Et folk som har levd hele sitt liv under okkupasjon og undertrykking

For vel 70 år sia ble vårt eget land okkupert. Da jeg gikk på skolen, lærte vi om den norske motstanden. Vi lærte om heltene som hadde gjennomført sabotasjeaksjoner, som hadde kjempa mot okkupantmakta, som hadde vært i væpna trefninger med fienden. Våre motstandsfolk kjempa mot ei okkupantmakt, og da var det legitimt å føre motstandskamp. Det kan ikke være annerledes for det palestinske folk. Som okkupert og undertrykt folk må det være fullt ut legitimt for dem å yte motstand. Okkupasjonen av deres land har vart mye lengre, har vært langt mer brutal og undertrykkende og har medført en langt større desperasjon for dem som har vært ramma. Dette har ingenting med antisemittisme å gjøre. Det står jøder på begge sider i denne konflikten. Vi er bittert klar over at det jødiske folk bærer på en historisk byrde som ingen andre. Det har gitt oss alle et ansvar.

Dette må imidlertid aldri få legitimere at den israelske stat begår brutale overgrep mot andre folk og land. Vi må derfor ta resolutt avstand fra den israelske krigsmaktas okkupasjon av palestinsk jord. I kampen mellom okkupantmakt og de okkuperte tar vi standpunkt for de okkuperte. I kampen mellom undertrykker og de undertrykte må vi ikke levne noen tvil om hvor vi står. Hva hadde man sagt her i landet – de fem åra vi var okkupert – om noen utenfra hadde kommet og anmodet begge parter, altså både Wehrmacht og «gutta på skauen», om å besinne seg – som om vi var likeverdige parter? Våre politikere må slutte å bidra til denne babelske forvirring gjennom å snakke som om det er to likeverdige parter.

Vi beklager selvsagt all lidelse, at folk blir lemlesta og drept i en konflikt. Vi tar avstand fra at sivile urettmessig rammes, men vi må ikke nøle når det gjelder å plassere det endelige ansvaret for all denne død og lidelse som rammer så vel jøder som palestinere i denne konflikten. Det ansvaret bærer den israelske stat – med støtte fra den amerikanske regjering og dens militær-industrielle kompleks – og med mer eler mindre taus aksept fra det meste av den vestlige verden. I tråd med en rekke FN-resolusjoner må vi derfor kreve full og umiddelbar israelsk tilbaketrekning fra alle de okkuperte områdene, riving av den skammens mur som nå har omgjort Vestbredden til en luftegård i det palestinske fengsel. Blokaden av Gaza må brytes. Vi krever avvikling av de israelske bosettingene på palestinsk jord og etableringen av et fritt og uavhengig Palestina!

Inn i et valgår

Sjøl om vi fortsatt bor i et relativt rolig hjørne av verden, er det krig og krise som i stor grad dominerer verden omkring oss. Jeg sier relativt rolig, for også her opplevde vi i fjor sommer den politiske høyreekstremismens brutale terror. Den pågående rettsaken blottstiller for oss fascismens logikk og høyreekstremismens metoder. Vi må ikke glemme at målet for fascistens massemord var fag- og arbeiderbevegelsen og demokratiets institusjoner. Man må så gjerne diskutere fascistens tilregnelighet, men ideologien han begrunner sin terror med, er velkjent fra høyreekstremismens historie, og flere enn vi liker uttrykker sin støtte og sympati på de såkalte sosiale mediene og i elektroniske debattarenaer. Det er ingen grunn til å være naiv. Det er all grunn til å være på vakt.

Den krisa Europa nå befinner seg i, er ikke bare en økonomisk, men også en sosial og politisk krise. I denne forvirringas tid ser stadig flere seg om etter politiske alternativer. Det er dette høyrepopulistene utnytter så hemningsløst. Høyrepopulismen er på frammarsj i store deler av Europa. Med sine enkle slagord frir den til de sletteste instinkter, utnytter folks rettmessige uro og kanaliserer folks misnøye mot de grupper i samfunnet som har minst ressurser å slå tilbake med. I Italia sitter høyrepopulistene i regjeringskontorene. I det franske presidentvalgets første runde fikk høyrepopulistenes Le Pen jr. sin høyeste oppslutning noen gang, og hva verre er, de fikk flest stemmer av alle blant de franske industriarbeiderne. I Ungarn sitter høyrenasjonalistene i regjering, mens fascistene marsjerer i gatene. De historiske sporene er skremmende.

Kapitalismen verdensomspennende krise representerer imidlertid ikke bare trusselen om alvorlige økonomiske og politiske tilbakeslag. Den åpner også en mulighet som vi ikke har hatt på lenge – en mulighet til å flytte merkesteinene fram for en solidarisk og progressiv politikk. Vil man endring og demokratisering, så har finanskrisa åpna døra på vidt gap. Gjennom den har behovet for en ny og radikal politisk kurs faktisk talt meldt sin ankomst ubedt. Nå kan det tas grep som ikke bare gir kortsiktig lindring, men langsiktig endring av maktforhold. På den ene sida ved å ta et endelig oppgjør med markedsliberalismen. På den andre sida ved å fremme reformer som stanser all finansspekulasjonen, som gjenerobrer politisk styring over økonomien og som utnytter landets ressurser til et krafttak for investeringer i infrastruktur, velferd og arbeid. Det finnes alternativer! Massiv folkelig mobilisering er fortsatt vårt fremste våpen. Vi har sett det i Tunis og Egypt. Vi lar oss imponere av de greske arbeidernes utholdende kamp. Vi inspireres av venstrekreftenes økende mobilisering i Frankrike, Spania og Portugal. Vi lar oss overraske av oppfinnsomheten i nye bevegelser som Occupy Wall Street i USA og lignende opprør. Og vi støtter deres kamp fullt ut. Det er motkreftene som nå representerer anstendigheten i verden – mot diktatorer, pengepugere, spekulanter og grådighetskultur.

Her i landet er vi snart på veg inn i et valgår. Vi var svært fornøyd med at den rødgrønne regjeringa i 2005 stansa privatiseringa av skolen, at den gjenoppretta Arbeidsmiljøloven, som Bondevik II-regjeringa raserte, at den stansa privatiseringa av jernbanens persontrafikk, at den fikk hindra at landets vannkraft ble fri salgsvare på et internasjonalt marked. Det var alt sammen meget viktig. På andre områder har de imidlertid svikta, og de har åpenbart mista steamen. Vi feirer nemlig ikke at de har åpnet for en massiv kommersialisering av barnehagesektoren, og at de nå åpner for det samme i det omsorgsløftet de har lovet, samt gjennom den måten samhandlingsreformen blir gjennomført på innen helsesektoren. Vi er også ”fed up” med at regjeringa fortsetter å organisere de offentlige virksomhetene som om de er private – altså etter de såkalte New Public Management-metodene. Offentlig sektor skal ikke styres etter lønnsomhetsprinsipper. Vi må få slutt på denne kommersialiseringa av velferden og den snikende markedsorienteringa av statlige velferdsinstitusjoner. Dette siste bidrar bare til å legge til rette for, at dersom andre politiske krefter skulle komme til makta, for eksempel etter valget neste høst, ja, så kan de ganske enkelt privatisere det hele over natta. Det meste er gjort klart. Det vi trenger, er reformer i motsatt retning, reformer som bygger barrierer mot privatisering og markedsorientering – med andre ord reformer som styrker innbyggernes, brukernes og de ansattes innflytelse over de offentlige tjenestene, som styrker den demokratiske styringa.

Ikke minst gjelder dette innafor sykehusene. Sykehusreformen tar mer og mer form av ei varsla krise. Den ligner mer og mer på en offentlig skandale, mens milliardene ruller i desperate forsøk på å redde ansikt og prestisje. New Zealand har prøvd denne modellen og gitt opp. Skottland har prøvd den og måtte gi opp. Det er bare spørsmål om tid før den norske sykehusreformen bryter sammen, og jo raskere retretten kommer, desto bedre. Vi trenger ikke markedsmodeller i sykehusene, vi trenger kvalitetsmål. Vi trenger sterkere demokratisk styring. Det gjennomførte de i Skottland da de ga opp den norske modellen, og det har vært en stor og entydig suksess.

Det vi må gjøre, er å demme opp for høyrepolitikk og høyrepopulisme. Det gjør vi mest effektivt ved å ta folks uro og misnøye på alvor, politisere den og omgjøre den til en kamp for velferd og demokrati – for en modernisering av samfunn og arbeidsliv som er basert på folks egne interesser, deres ønsker, drømmer og behov. Det krever et mer konsekvent og radikalt svar. Kapitalkreftenes samfunnsmakt må presses tilbake. Det er bare fagbevegelsen og andre folkelige krefter som har muligheten i seg til å føre fram en slik politikk.

Skal vi oppnå det, må vi også legge økt press på den sittende regjeringskoalisjonen. Mye tyder nemlig på at de trenger oppstramming på flere områder. Det som er klart, er at de rødgrønne ikke vinner valget neste høst ved å hvile på laurbærene fra 2005. De vinner heller ikke valget ved å påpeke at alternativet er verre, uansett hvor rett de har i det. De vinner ikke valget med å love ”stø kurs”, dersom folk ikke liker kursen. Hvis de ikke i tillegg er i stand til å komme opp med en radikal politikk for velferd, omfordeling og sterkere politisk styring av økonomien, så skal det holde hardt å vinne mot ei høyreside som er konsolidert, som er mer samla og mer høyreorientert enn noen gang. Den beste måten vi kan bidra til å sikre et fortsatt flertall for ei rødgrønn regjering på, er derfor ved å presse dem tilbake til den kursen de hadde i 2005. Det mangler ikke på muligheter. I tillegg til de områdene jeg allerede har vært inne på, er følgende gode valgsaker:

* Regjeringa må komme seg ut av den skattepolitiske tvangstrøya som den frivillig har tatt på seg, og som begrenser mulighetene til å drive fordelingspolitikk.

* Det må gjennomføres en omfattende sosial omfordeling – angrip fattigdommens årsaker heller enn symptomene, og la de rike betale.

* Stans kommersialiseringa av våre barnehager, sykehjem og helsetjenester.

* Gjenreis en sosial boligpolitikk, som dere har lovet oss i to Soria Moria-erklæringer, men som vi har sett fint lite av.

* Demokratiser arbeidslivet, demp konkurransepresset, styrk allmenngjøringsloven, solidaransvaret og de tillitsvalgtes innsynsrett – og innfør lovfestet rett til heltid.

* Fjern lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi må kreve et løft for likelønn.

* Bekjemp klimatrusselen – styrk kollektivtrafikken, bygg ut høyhastighetstog og miljøvennlige energiformer. Det må bli slutt på at Statoil og det petroleums-industrielle kompleks styrer klimapolitikken her i landet.

Fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser er de viktigste kreftene i samfunnet som kan presse fram en politikk i denne retninga. Det vil være avgjørende for om det lar seg gjøre å vinne stortingsvalget for de rødgrønne neste høst.

Godtfolk!

Vi lever i dag i et land som er et av de mest velstående i denne verden. Vi lever i et land der velstanden er større enn noen gang før i historia. Vi lever i et land der de økonomiske, teknologiske og organisatoriske forutsetningene for å skape det beste av alle samfunn er til stede fullt ut. Likevel går utviklinga på mange områder i feil retning – og krisa kan komme til å true arbeid og velferd for mange også i vårt land.

Vår oppgave er derfor den samme nå som i arbeiderbevegelsens barndom. Det gjelder å konfrontere markedskreftene, mobilisere og bygge allianser sterke nok til å presse kapitalens offensiv tilbake igjen og bruke krisa til å demokratisere økonomien og nedkjempe finanskapitalens makt. Det er makt det gjelder, de multinasjonale selskapene, hedgefondene, bank- og forsikringsinstitusjonene og markedsivrige politikere lar seg ikke overtale. Vår oppgave er å organisere motkreftene!

Det sies for øvrig, dere, at vi har blitt alt for kravstore her i landet. Jo mer vi får, jo mer misfornøyde blir vi, sier eliten, de som har mye mer enn alle oss andre. Jeg tror det snarere forholder seg tvert i mot: Vi godtar for mye og vi krever for lite her i landet nå! Da tenker jeg ikke på flere biler og større flatskjermer, men på makt og innflytelse i samfunn og arbeidsliv.

Takk for oppmerksomheten og fortsatt lykke til med 1. mai-dagen!

 

1. mai-tale på Nesodden

Nesodden, 1. mai 2012

Kim-André Åsheim, appellant

Kamerater!

Det er en glede å notere seg at værgudene har slått på stortromma i dag og gitt oss det været som arbeidernes dag fortjener. Mitt navn er Kim-André Åsheim og på vegne av alliansen For velferdsstaten vil jeg takke for invitasjonen til vakre Nesodden og si gratulerer med dagen!

I dag har mange av oss har gått i tog og spist 1. maifrokost, og vi har sunget sanger. Noen av de flotteste arbeidersangene i Norge ble skrevet på 30-tallet. Da var Norge i en brytningstid. Det var økonomisk krise og arbeidsledigheten var høy. Arbeiderbevegelsen var på frammarsj og hadde sjøltillit. Men det var også andre krefter på frammarsj. Fra ytterste høyre vokste nazismen og fascismen fram. Med budskap om splittelse og mistillit mellom folk bidro disse kreftene til å spre hat, vold og etter hvert krig.  Arbeiderbevegelsen sto i fremste rekke i kampen mot disse kreftene, noe også arbeidersangene bar preg av. I ”Frem kamerater” heter det:

”Tro ikke dem som tender hatets flamme, brødre og bak grensen bor. Vi alle ned blir knuget av den samme makt som knuger alt på jord.”

Årets første mai er spesiell. Den er spesiell fordi det er første gang vi feirer arbeidernes dag etter 22. juli. Tragedien rammet AUF, regjeringa, arbeiderbevegelsen, Oslo, Nesodden og hele Norge. Hat og fascistisk ideologi krevde nok en gang sine offer i Norge. Det var et politisk angrep. Det var begrunnet politisk, og ofrene ble plukket ut på grunn av det de tror på. De var samlet for å arbeide for solidaritet, samhold, likhet og fred. Det var ungdommen, demokratiet og framtida som ble rammet den svarte dagen i juli i fjor.

Rundt oss i Europa ser vi at den økonomiske krisa herjer. Den sender millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. Folks lønn blir kuttet og pensjonsordninger rasert. Det kuttes i skole og helse. Det vi ser, er det største angrepet på den europeiske velferdsstaten noensinne. Kuttene er omtrent like virkningsfulle som årelating var det før legekunsten. Det hele blir en nedadgående vond spiral. I Spania har nå arbeidsledigheten stabilisert seg på godt over 20 prosent. Halvparten av ungdommen i landet finner ikke jobb. Enkelte har allerede begynt å snakke om Europas tapte generasjon.

Den økonomiske krisa i dag er den meste alvorlige krisa siden 1930-tallet. Foreløpig er Norge en stille øy i et ellers opprørt hav. Men også vi må forberede oss på at vi kan bli rammet etter hvert som krisa forsterkes ute i Europa. Da er det viktig å huske at den økonomiske krisa ikke er en naturkatastrofe. Akkurat som med krisa på 30-tallet, er dagens krise et resultat av en villet politikk. Da som nå var det finansakrobater og spekulanter som utløste krisa. Og da som nå, er det helt vanlige folk som får svi.

Etter andre verdenskrig tok arbeiderbevegelsen fatt på oppgaven med å bygge landet. Det ble investert i infrastruktur, kraftverk og industri. Det ble innført strenge lover for kapitalkontroll og det ble etablert store statlige arbeidsplasser. Det var arbeidet, ikke kapitalen, som stod i sentrum.

For omtrent 30 år siden var denne politiske epoken over. Vi fikk høyrebølgen i Norge, Reagen kom til makta i USA og Margharet Tatcher overtok Storbritannia. Kapitalen har siden da fått stadig friere spillerom. Statlige virksomheter har blitt privatisert og offentlig sektor har blitt markedsrettet.

Boligpolitikken har gått fra å handle om å skaffe folk tak over hodet, til å sørge for at boligmarkedet fungerer. Problemet er at markedet slett ikke fungerer. Boligprisene er nå så høye at stadig flere ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Stadig flere avisoppslag bekrefter at unge ikke får kjøpt seg bolig uten hjelp fra foreldre. Langt i fra alle er så heldige og vi har i dag et klasseskille i boligmarkedet.

Også i arbeidsmarkedet har utviklingen de siste tiårene vært alvorlig. I mange europeiske land er nå fast jobb nærmest som luksus å regne. Etter at det generelle forbudet mot vikarbyråer ble opphevet for et tiår siden, har vikarbransjen hatt en enorm vekst. I byggebransjen i Oslo er nå bemanningsbransjen den dominerende aktøren. Dette er grunnen til at vi fikk et ekte grasrotopprør mot Vikarbyrådirektivet. Kampen for faste ansettelser er en av de viktigste kampene for venstresida i dag.

I årene etter krigen gikk forskjellene mellom folk drastisk ned. Omfordeling gjennom skatter, en sterk og utvidet velferdsstat og en sammenpressa lønnsstruktur bidro til det. Men fra 80-tallet snudde utviklingen igjen. I takt med at kapitalkreftene ble sluppet stadig mer fri, økte forskjellene mellom folk igjen. Høyresida har alltid prøvd å framstille arbeiderbevegelsens kamp for likhet som misunnelse. Men når vi sammenligner alle landene i den vestlige verden, ser vi at det er de landene med minst forskjeller som er desidert best å leve i. I boka ”Ulikhetens pris” har forskerne Kate Pickett og Richard Wilkinson dokumentert at samfunn med små forskjeller også har mindre sosiale problemer som vold, kriminalitet, overvekt, fengslinger, tenåringsgraviditeter, psykiske lidelser og rusmisbruk. Folk i land med små forskjeller lever også lenger enn i land med større forskjeller. Dette gjelder alle lag av samfunnet. I Sverige lever de fattigste i gjennomsnitt lenger enn de rikeste i Storbritannia.

Offentlig sektor har de siste tiårene blitt underlagt en markedslogikk. Kollektivtransporten i Oslo er et godt eksempel. Før hadde vi ett selskap som hadde ansvaret for å sørge for at kollektivtransporten fungerte. Nå er Oslos kollektivtransport splittet opp i et titalls ulike selskaper som skal konkurrere seg i mellom og sende fakturaer til hverandre. Resultatet er kaos. Sykehusene er et annet eksempel. I stedet for at politikerne styrer norsk helsevesen, har helsevesenet det siste tiåret vært organisert som markedsrettede foretak, fritatt for politisk kontroll og styring.

Vi veit at alt dette går an å reversere. Men det må politisk vilje til. Da de rødgrønne partiene tok over makta i 2005 var det mange som var begeistret. Europas mest radikale regjeringsplattform var et godt utgangspunkt for det arbeidet som skulle gjøres. Dessverre er det et stykke fra ord til handling. Den rødgrønne regjeringa har selvsagt gjennomført mange viktige grep. Den redda arbeidsmiljøloven fra høyreregjeringas planlagte rasering. Den stoppet økningen i forskjellene. Den gjennomførte en av de største velferdsreformene i nyere tid; barnehageløftet. Men det neste valget vinnes ikke på gamle saker eller på trusselen om at alternativet er verre. Det må gjennomføres politikk som begeistrer og som endrer samfunnet. Vi i For velferdsstaten har noen forslag til slike saker:

  • Regjeringa må komme seg ut av den skattepolitiske tvangstrøya. Privat forbruk har de siste årene økt langt raskere enn offentlig forbruk. Mens skoler står og forfaller, bygges det splitter nye kjøpesenter like ved.
  • Vi må få gjennomført tiltak som til økt fordeling av samfunnets ressurser.
  • Vi vil ha full stopp i kommersialiseringa av skoler, barnehager og helsetjenester.
  • Gjenreis en sosial boligpolitikk. Dette har blitt lovet i to Soria Moria-erklæringer, uten at vi har sett noe til det.
  • Demokratiser arbeidslivet, demp konkurransepresset og styrk allmenngjøringsloven, solidaransvaret og de tillitsvalgtes innsynsrett. Og innfør lovfestet rett til heltid.
  • Fjern lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi trenger et realt likelønnsløft.
  • Bekjemp klimatrusselen. Vi må bygge ut kollektivtransport, høyhastighetstog, ny grønn industri og investere i miljøvennlige energiformer. At regjeringen ikke klarte å redde solcelleselskapet Rec, er en ikke måten å vinne valg på.

Det er ikke mer enn 99 år siden kvinner fikk stemmerett. Velferdsstaten er et enda yngre framskritt. Når vi nå ser hvordan demokratiet og velferdsstaten er under angrep over hele Europa, er det grunn til å frykte at velferdsstaten kan ende opp som et kort historisk blaff. Det kan vi ikke tillate.

I dag, som på 30-tallet, er det fagbevegelsen og andre folkelige krefter som må kjempe for velferdsstaten og demokratiet. Vi må vise fram at det finnes alternativer og avsløre høyresidens bløff om at vi ikke har råd til velferdsstaten. Det er ikke riktig, som enkelte hevder, at privat sektor skaper verdiene og det offentlige forbruker dem. Hadde dette vært sant, ville jo en fødsel på et offentlig sjukehus vært forbruk mens private begravelsesbyråer står for verdiskapning. Fordeling og velferdsordninger er resultatene av politiske valg. Når vi ser på den alvorlige situasjonen i Europa, er det derfor viktigere enn på lenge at vi kjemper for at de rette politiske valgene skal tas. For å avslutte med en annen sang vi sang i morges:

”Seieren følger våre faner. Kampluren gjaller på ny. Nå skal atter framtidsfolket samles fra bygd og fra by.”

Takk for meg og ha en fortsatt god første mai!

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit