Status Europa: Fra vondt til verre

”Et spøkelse går rundt i Europa, markedenes spøkelse. Det sluker milliarder, det velter regjeringer, det kaster elitene ut i strid. Slik fungerer finansmarkedene, og slik driver de rundt med politikken – historien om en daglig makterobring." Slik starter siste utgave av det tyske, liberale nyhetsmagasinet Der Spiegel (nr. 51/2011) sin 30 siders hovedartikkel om krisa i Europa.

Der Spiegel spiller på Marx’ velkjente åpningsord i ”Det kommunistiske manifest”, om at det er kommunismens spøkelse som går omkring i Europa, altså arbeidernes revolusjonære fortropp. Slik er det ikke i dag. Det er markedenes og finanskapitalens spøkelse som herjer. Det dramatiske i situasjonen er at det faktisk ikke finnes en fag- og arbeiderbevegelse som er i stand til å fremme et alternativ til det markedsliberale regimet, finanskapitalens dominans og den dype og ødeleggende krisa som nå utfolder seg med styrke i Europa. Dermed benytter særlig finanskapitalen krisa til å omforme Europa i sitt bilde. I de mest kriserammede landene opplever vi derfor at offentlig velferd saneres, offentlig eiendom selges ut til spottpris, lønninger og pensjoner kuttes dramatisk, stadig flere kastes ut fra sine hjem, arbeidsløshet, fattigdom, nød og elendighet har en eksplosiv vekst.

Det er EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, med støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som koordinerer og leder an i denne makterobring (for å bruke Der Spiegels betegnelse). I tillegg har EUs og Euroens stormakter, Tyskland og Frankrike, tatt kontrollen i omformingen av EU for å sikre at det er bankenes og finanskapitalens Europa som skal sikres – på bekostning av folk flest. Dette skjer uten noen som helst demokratisk legitimitet. Utviklingen er farlig – med sine sterkt autoritære trekk.

Mangelen på opposisjon og alternativer til denne politikken er slående. I så vel Hellas som Portugal og Spania var det sosialdemokratiske regjeringer som lojalt gjennomførte de første formidable kriseangrepene på velferdsstaten og fagbevegelsen, inntil de alle ble kastet ut av regjeringskontorene av frustrerte velgere. I dag er det kun i noen få unntakstilfeller at sosialdemokrater sitter med regjeringsmakt i EUs medlemsland (Danmark er et av unntakene). Heller enn å møte krisa med krav om tøyling av finanskapitalen, nasjonalisering av banker og finansinstitusjoner og en stimuleringspolitikk for å bekjempe arbeidsløshet og nød, har de altså gjort seg til tjenere av finansmarkedenes krav.

Noe av det siste det spanske sosialistpartiet gjorde før det tapte regjeringsmakta, var å sørge for en grunnlovsfesting av kravet om å holde underskuddene på statsbudsjettet lavt, i tråd med Maastrichttraktatens konvergenskrav. Disse kravene setter en grense for statsgjeld på 60% og for underskudd på statsbudsjettet på maksimalt 3% av brutto nasjonalprodukt. Det den spanske, sosialdemokratiske regjeringa i realiteten gjorde, var altså å innføre et forbud mot å drive velkjent, sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk (keynesianisme) i noen omfattende grad. Mer enn noe illustrerer det den dype politiske og ideologiske krisa på venstresida i Europa. Sosialdemokratiets rolle utenfor Europa blir av den svenske EU-vennlige, sosialdemokratiske tenketanken Arena, karakterisert som et ”globalt, sosialdemokratisk kollaps”.

Det er vanskelig å holde oversikt over utviklingen i Europa i disse dager, for endringene skjer raskt. Hittil har imidlertid lønningene i det offentlige blitt satt ned – til dels dramatisk – i minst ti medlemsland i EU. Det samme har skjedd med pensjoner. Dette er gjennomført ved regjeringsdekreter, eller i ”beste” fall ved parlamentsvedtak, men uten noen forhandlinger med fagbevegelsen. Når tariffavtaler og det arbeidsrettslige system ensidig settes ut av kraft på denne måten, kan det vanskelig karakteriseres som noe annet enn et formidabelt nederlag for fagbevegelsen. Alt i alt står fagbevegelsen i Europa overfor et mulig historisk nederlag av dimensjoner. Følgene av det er det svært få som overskuer.

På tross av dette klenger fagbevegelsen i Europa seg til noe de i EU-terminologien kaller ”den sosiale dialogen”. Det vil si at de later som om etterkrigstidas klassekompromiss fortsatt er intakt, og at to- og trepartsforhandlinger fortsatt er redskaper for å fremme fagbevegelsens interesser. At klassekompromisset har brutt sammen, og at de kreftene de søker dialog med, dag og natt angriper velferd, lønninger og pensjoner og selve grunnlaget for de faglige rettighetene, ser ikke ut til å svekke de europeiske fagorganisasjonenes tro på at ”den sosiale dialogen” representerer veien fram.

Slik lider fag- og arbeiderbevegelsen i Europa også av historieløshet. Det ser ut som om man har glemt hvilke kamper man måtte gjennom for å bli tatt alvorlig av motparten, at ”sosial dialog” ikke var et resultat av at man bønnfalt arbeidsgiverne om ”en plass ved bordet”, men at man gjennom mobilisering og kamp satte seg i respekt og dermed overbeviste arbeidsgiverne i praksis om at de hadde mer og vinne gjennom forhandlinger enn gjennom fortsatt konfrontasjon.

Arbeiderbevegelsen forvaltet i sin tid systemkritikken. Man hadde innsikt i og forståelse av at kapitalismen, og i særdeleshet den uregulerte versjonen av den, produserte jevnlig tilbakevendende kriser, økende ulikhet, arbeidsløshet, nød og elendighet. I dag, når systemet opplever sin dypeste krise siden 1930-tallet, har systemkritikken i stor grad forstummet. I Tyskland har åpenbart debatten kommet lenger enn hos oss (jfr. introduksjonen til denne artikkelen). "Ethvert fornuftig menneske må i dag utøve kapitalismekritikk", ble det eksempelvis uttalt i den liberale ukeavisa die Zeit (25.11.2011). Hvem som uttrykte det? Det var dessverre verken representanter for fagbevegelsen eller for de tyske sosialdemokratene.  Uttalelsen falt i et intervju med den tidligere generalsekretæren i det tyske høyrepartiet CDU, Heiner Geissler. Vi får neppe høre det samme fra Erna Solberg eller Jan Tore Sanner her i landet. Men finnes det noen i den rødgrønne leiren som kan plukke opp hansken?

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit