Motmelding til helseforetaksreformen

- Et markedssystem i sykehussektoren vil føre til en rekke grunnleggende problemer som vi mener regjeringen ikke har sett eller ikke vil ta hensyn til. Dessuten ønsker regjeringen å ta en stor og vesentlig sektor ut av demokratisk kontroll, en sektor som i høy grad angår folks velferd og trygghet. Dette skriver legene i forordet til motmeldingen til forlaget om ny lov om helseforetak.

Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet om ”Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak (Ot.prp.nr. 66 (2000-2001). (2. utgave, 28.04.2001)

Denne 2. utgaven av motmeldingen refererer til slutt nye opplysninger fra New Zealand, England, Skottland og Sverige som hver på sin måte beveger seg i motsatt retning av den norske regjering: Bort fra markedssystem i helsevesenet.

Motmeldingslegene bestod av:
Trude Arnesen, lege, MPH, stipendiat i helsetjenesteforskning, Norges Forskningsråd, Oslo 
Bjørn Bergsdahl, generell kirurg og ortoped, Lofoten sykehus
Johannes Brattebø, generell kirurg og ortoped, Voss sykehus
Martinus Bråten, overlege, 1.amanuensis, Ortopedisk avd., Regionsykehuset i Trondheim
Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin, Rana 
Mads Gilbert, prof. dr. med., seksjonsoverlege i anestesi, RiTø og Universitetet i Tromsø 
Dag Johansen, generell kirurg og ortoped, Rana sykehus
Eivind Smeland, dr.med., konst. overlege i onkologi, Kreftavdelingen, RiTø, Tromsø
Steinar Westin, prof. dr. med., Institutt for samfunnsmedisinske fag,  Trondheim
Torben Wisborg, seksjonsoverlege i anestesi, Hammerfest sykehus

Sammendraget fra rapporten:

Forslaget i regjeringens høringsnotat og Odelstingsproposisjon nr. 66 (2000-2001) om å gjøre offentlige sykehus til juridisk selvstendige helseforetak handler om mye mer enn fylkeskommunalt eller statlig eierskap til sykehusene. Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte i norsk helsepolitikk - fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål - til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening. 

Helseministeren og regjeringen er klar over at de har foreslått en ”gigantisk reform”. Likevel planlegges den gjennomført på rekordtid. Det er ikke utarbeidet noen offentlig utredning, og det foreligger ingen gjennomgang eller debatt rundt medisinske, helsepolitiske, samfunnsmessige eller økonomiske konsekvenser. En har ikke tatt hensyn til erfaringer fra tilsvarende markedseksperimenter i andre land. Høringsnotatet er heller ikke behandlet på vanlig måte i Arbeiderpartiets organer. Saken presenteres med en uvanlig kort høringsfrist. I en så viktig sak ville det være naturlig å vente på at folket går til urnene i september. Dersom et stortingsvedtak blir presset gjennom før sommeren etter en høringsfrist på vel 6 uker, er det nærliggende å karakterisere denne prosessen som et politisk kupp.  

Forslaget går ut på at alle landets sykehus fra 1. januar 2002 skal overtas av staten, skilles ut fra den politisk-demokratiske forvaltningen og bli juridisk selvstendige helseforetak, styrt og eiet, ikke av staten, men av 5 regionale helseforetak (§ 3). De regionale helseforetakene blir i utgangspunktet et styre og et sekretariat som på statens vegne skal forvalte sykehuspolitikken.  Generalforsamling i de regionale helseforetakene (”foretaksmøtet”) vil være staten v/helseministeren. Men Sosial- og Helsedepartementets styring av de regionale helseforetakene beskrives i Odelstingsproposisjonen å skal bli av ”latent karakter”.  

Styrene i de regionale helseforetakene omtales som ”konsernledelse”. De vil bli utnevnt av helseministeren. Styremedlemmene trenger verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonsbakgrunn. Tvert imot, Odelstingsproposisjonen argumenterer imot at foretaksstyrene skal ha folkevalgt eller annen representasjon (for eksempel brukere). De regionale helseforetaksstyrene vil ikke stå til ansvar for noen folkevalgte organ og står dessuten fritt til å avholde sine styremøter i lukkede rom.  På den andre siden vil de stå ansvarlig for at driften følger bedriftsøkonomiske prinsipper i en helseforetakslov, etter modell fra aksjeloven. 

Odeltingsproposisjonens forslag til  regionale folkevalgte rådsorganer (§ 35) viser at disse bare skal kunne uttale seg om de regionale helseforetakenes planer, ikke om den konkrete gjennomføringen av disse. Forslaget til folkevalgte rådsorganer illustrerer at sykehusene grunnleggende skal ut av offentlig forvaltning og demokratisk kontroll.   

Motmeldingen dokumenterer med en rekke sitater fra høringsnotatet og fra Odelstingsproposisjonen at regjeringen foreslår et markedssystem i sykehusvesenet. Landets helseoppgaver vil i stor grad bli konkurranseutsatt og fordelt mellom de regionale helseforetakene, helseforetakene og private sykehus i hele EØS-området etter anbudsprinsipper, i tro på at dette vil løse dagens problemer og gi et mer effektivt sykehusvesen. Erfaringer med tilsvarende endringer i andre land, bl.a. England og New Zealand, viser imidlertid for at markedsprinsipper i helsesektoren fører til økte administrasjonskostnader, svekket behandlingskvalitet, ineffektivitet, større ulikheter og sentralisering. 

Odelstingsproposisjonens forslag til høring av brukerne (§ 36) er i utgangspunktet positivt. Vi ser imidlertid små muligheter for reell innflytelse når de harde realitetene i helseforetakenes markedskonkurranse tar kommandoen.  Kjernespørsmålet med enhver markedsreform er at gode ønsker, menneskelige hensyn og faglig fornuft oftest må vike for kortsiktighet i kostnadeffektivitetens, konkurransens og økonomiens navn. 

Høringsnotatets forslag til § 39 åpnet for at helseforetaksstyrene skulle kunne eierprivatisere norske sykehus. I  Odelstingsproposisjon nr. 66 er denne paragrafen splittet opp i to, § 32 og

§ 43. Foretaksstyrene gis fortsatt myndighet til å selge ut ikke-medisinske funksjoner som kjøkken, vaskeri, IT-avdelinger og lignende. Medisinske funksjoner, dvs. kjernevirksomheten ved et sykehus, kan etter forslaget til § 32 selges dersom et flertall på Stortinget vedtar dette. Denne paragrafen gir lite vern mot eierprivatisering av norske sykehus med den nåværende ledelsen ved roret i Arbeiderpartiet. På dette punkt vil Arbeiderpartiregjeringen velge en motsatt utvikling enn den svenske sosialdemokratiske regjeringen som 15. desember i fjor gikk i spissen for og fikk vedtatt et generelt forbud mot privatisering av sykehus med akuttberedskap. Også forslaget til § 31 overfører myndigheten til å selge og pantsette sykehusenes tomter og bygninger til helseministeren eller til helseforetaksstyrene når vedtektene gir rom for det. 

Konsekvenser

Med utgangspunkt i regjeringens høringsnotat, Odelstingsproposisjon, uttalelser fra helseminister Tønne og internasjonale erfaringer fra England, New Zealand og USA , er det naturlig å forvente følgende konsekvenser av regjeringens forslag: 

1. Sykehusene vil bli spesialiserte, akuttberedskapen vil bli sentralisert og sengetallet redusert
2. Bedriftsøkonomi vil bestemme sykehusenes pasienttilbud
3. De friskeste pasientene vil få enda høyere prioritet, på bekostning av de mest syke
4. Overbehandling og feilbehandling vil øke
5. Byråkratiet vil vokse og dominere fagmiljøene i sykehusene
6. Som resultat av 4) og 5) vil effektiviteten reduseres
7. Fagutvikling vil hemmes pga. konkurranse mellom sykehusene og fordi opplæring blir ”ulønnsom” aktivitet
8. Arbeidsmiljøet vil bli svekket av ytterligere tidspress og ”resultatlønn”
9. Over tid vil Norge få et todelt sykehusvesen: Ett i offentlig eie og ett i privat eieI et markedssystem vil ikke folket i valg eller Stortinget ha noen reell innflytelse over prioriteringene i sykehusvesenet. 

Legegruppen som har skrevet denne Motmeldingen, mener at Norge må bygge sitt framtidige sykehusvesen på andre verdier og erfaringer enn de negative lærdommene tilsvarende markedseksperimenter gav befolkningen og helsearbeidere i England og New Zealand. Det betyr at Norge må satse på fagprofesjonenes etiske og faglige utvikling. Reversering av markedsreformen ISF og utvikling av samarbeid isteden for konkurranse mellom sykehusene er nøkkelen for å få i gang slike prosesser. I den foreliggende situasjonen er det viktigste enkelttiltaket å beholde sykehusene som en del av den offentlige forvaltningen. Bare slik kan folket og helsearbeiderne beholde demokratisk kontroll over retningen på helsepolitikken gjennom samfunnsdebatt og valg. En eventuell statlig forvaltningsmodell står ikke på dagsorden. Dette må først utredes og deretter legges fram til vanlig demokratisk behandling.