Overveldende dokumentasjon mot konkurranseutsetting av sykehjem

Regjeringa inviterer private med i sykehjems-satsningen

Konkurranseutsetting av sykehjem i Norge betyr i all hovedsak at kommersielle tjenesteleverandører tar over.  Det er i alle fall de entydige erfaringene til nå. For velferdsstatens  gjennomgang av alle anbudsrunder for sykehjem i Norge fram til utgangen av 2012 viser at verken kommuner eller ideelle aktører vinner fram i konkurransen. Tilhengerne av konkurranseutsetting argumenterer som oftest med kostnadsreduksjon, samt kommer med mer eller mindre luftige lovnader om økt kvalitet og valgfrihet. Ingen av disse argumentene står seg imidlertid i møte med stadig mer forskning og erfaring på området.

Kostnadskutt?
I de fleste tilfeller er det lite penger å spare på å konkurranseutsette sykehjem. Dette ser nå også ut til delvis å synke inn, selv hos privatiseringsivrige kommuner. I saksframleggene om konkurranseutsetting i Austevoll og Karmøy, som nylig har vedtatt konkurranseutsetting av omsorgstjenester, framgår det eksempelvis at ingen av kommunene regner med å spare særlig på privatiseringen. Dette skyldes at kostnadene ved å gjennomføre selve konkurranseutsettingen, de såkalte transaksjonskostnadene, i stor grad tilsvarer innsparingen ved en potensielt billigere sykehjemsdrift. Saksframlegget i  Karmøy viser både til rapporten ”Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd?” (SNS,2012) fra svensk næringsliv, som viser at at konkurranseutsetting ikke har gitt noen kostnadsreduksjon, samt til erfaringer fra Drammen kommune, som har beregnet at kostnadene knyttet til konkurranseutsetting ligger på ca. 15-16 % av de årlige driftskostnadene. Austevoll  kommune anslår en potensiell innsparing ved konkurranseutsetting av sykehjemmet på 5-8 millioner, men må opprette tre nye stillinger for å administrerere driften. De nye stillingene koster kommunen 2,5 millioner. Sammen med utredningene og konsulentbistand før og under konkurranseutsettingen, som saksframlegget ikke nevner, er det lite sannsynlig at kommunen sparer noe i det hele tatt.

Effektivitetsberegningene fra NHO Service sine mange rapporter, ”Sammen for velferd”, ser (i likhet med andre) kun på kostnadene ved drift av sykehjemmet. De overser kostnadene knyttet til administrasjon før, under og etter konkurransen. I tillegg ser NHO Service sine beregninger bort i fra politiske, geografiske, demografiske og sosiale forskjeller mellom kommuner, som kan forklare store forskjeller i ressursbruk. I en kommune med desentralisert tjenestetilbud, mange eldre med behov for sykehjemsplass og en politisk prioritering av eldreomsorg, vil kostnadene naturlig nok være høyere enn i en kommune med en sentralisert struktur og et minimalt tilbud. Det vil alltid være en kommune som driver billigst. At man gjennom en ren sammenlikning av pris, en metode som ironisk nok kalles ”beste praksis” (eller kursiv?) og ikke ”billigste praksis”, setter opp billigst mulig drift som det ideelle mål, er høyst betenkelig. Særlig når vi vet at kostnadskutt i sykehjem i all  hovedsak betyr reduserte personalutgifter.

Forskningsinstituttet NOVA arrangerte nylig et frokostseminar om private sykehjem der siviløkonom og stipendiat Anders Kvale Havig presenterte sin forskning. I forbindelse med sitt doktorgradsarbeid har han analysert regnskapene til 21 offentlige/kommunale norske sykehjem og sett på hvordan kommersielle aktører kan hente ut eventuell profitt.  ”Analysene viser at det er vanskelig å kutte kostnader på andre områder enn lønn og pensjon. (…) Dette er en sektor hvor det generelt er kuttet hvert år i en lang periode, og på de fleste sykehjem er det derfor ikke mulig å kutte på andre områder enn de ansattes betingelser. I praksis vil dette si færre sykepleiere, lavere grunnbemanning og mer bruk av kortvakter.” På seminaret ble det også presentert forskning fra USA som viser at kommersielle sykehjem har dårligere kvalitet enn ikke-kommersielle. Havig utalte dertil at erfaringene fra USA og studier fra andre land med samme konklusjoner, har stor overføringsverdi til Norge.

Personalkostander ved et sykehjem består i hovedsak av fire komponenter: antall ansatte, nivået på fagkompetanse og ansiennitet, lønnsnivå og pensjonskostnader.  Den største forskjellen mellom offentlige og kommersielle sykehjem finnes i arbeidsgivers pensjonskostnader. Oslo kommune betaler i 2013 26,4 % av de ansattes bruttolønn(sic ??) i pensjon, mens de kommersielle sykehjemmene har pensjonsutgifter på 2-5 %. For hver ansatt helsefagarbeider utgjør forskjellen i kostnader ca.74.000 kroner. For de ansatte kan det akkumulerte/livslange tapet av pensjon ved konkurranseutsetting nå opp i over en million kroner.

Også når det kommer til lønnsnivået er det store forskjeller mellom offentlige og kommersielle sykehjem. I Oslo kommune har ansatte uten fagutdanning  54.000 kroner mer i lønn enn sine søstre og brødre ved kommersielle sykehjem, mens forskjellene mellom faglærte helsefagarbeidere i gjennomsnitt er 42.000 kroner i året. Disse beregningene er gjort av Fagforbundet basert på forskjellene mellom tariffavtalene i Oslo kommune og NHO Service. I tillegg kommer ulike ubekvemstillegg, som utgjør en stor andel av helsearbeideres lønn, og hvor forskjellene mellom tariffavtalene er store.

Et tredje potensielt område for innsparing er kompetansekravene til de ansatte. Dette gjelder både utdanning og ansiennitet. Det er ikke gjort forskning på dette i Norge, men tidligere nevnte studie fra USA viser at kommersielle kjeder gjennomgående har færre sykepleiere enn ikke-kommersielle.

En siste måte å kutte substansielt i personalkostnadene er ved å redusere antall ansatte. I anbudskontrakter er dette avtalefestet, men erfaringer viser at det kan være stor forskjell mellom hva kontrakten krever  og den reelle hverdagen på sykehjemmet. I kjølvannet av Adeccoskandalen ble det blottlagt ett interessant eksempel i Oppegård kommune. Der etterspurte kommunestyret turnuslister fra det konkurranseutsatte sykehjemmet i forkant av Adeccoskandalen. Adecco utleverte turnuslister som tilsvarte anbudsavtalen. Etter skandalen fikk kommunestyret forelagt nye turnuslister, som avvek stort fra tidligere avleverte lister. På tross av kontraktsfesting av 4 nattevakter hver natt, viste de reelle turnuslistene at Adecco gjennomgående kun hadde hatt 3. Eksempelet illustrerer godt hvilke utfordringer kommuner står overfor når de ved kontroll av anbudsavtaler i utgangspunktet er prisgitt informasjon fra det selskapet som skal kontrolleres.

Økt kvalitet?
Påstanden fra de kommersielle sykehjemsselskapene og deres bransjeorganisasjon NHO Service om at de kommersielle sykehjemmene leverer bedre kvalitet enn de offentlige, holder ikke mål.  Grunnlaget for påstandene er enten å finne i egenproduserte rapporter, bestilte konsulentrapporter eller svært mangelfulle bruker- og pårørendeundersøkelser. I sine egenproduserte ”Sammen for velferd”-rapporter påstår NHO Service at ”produktivitetsgevinster ikke er en følge av kvalitetsreduksjoner eller dårligere arbeidsvilkår”. Dette må NHO Service gjerne påstå, men uten underbygde fakta er påstanden lite verdt. Derfor har NHO Service bestilt konsulentrapport fra Oslo Economics, som søker å underbygge påstanden. Konsulentrapporten ”Sykehjemsdrift i Oslo – effekten av konkurranse” ser på de såkalte ”objektive kvalitetsindikatorene”, samt bruker- og pårørendeundersøkelser. Kvalitetsindikatorene  er basert på et rapporteringssystem hvor sykehjemmene selv rapporterer inn ulike data knyttet til medisinske problemområder som vekttap, liggesår m.m. Med snever kvalitetsforståelse, ulik rapporteringspraksis og stor egeninteresse for underrapportering, blir slike kvalitetsindikatorer lite troverdige. Bruker- og pårørendeundersøkelser har lenge blitt misbrukt av tilhengere av konkurranseutsetting som ”bevis” for god kvalitet. Først i 2012, da disse undersøkelsene viste at de kommersielle faller på rankinglistene, sa NHO Service seg endelig enig i kritikken om at bruker- og pårørendeundersøkelsene er svært mangelfulle.

Valgfrihet?
Ettersom grunnlaget for å påstå at man kan spare penger og øke kvaliteten ved konkurranseutsette sykehjem er særdeles tynt, har tilhengere av privatisering lagt økt vekt på valgfrihet som avgjørende argument for å slippe til kommersielle aktører.  Når det gjelder sykehjem, er denne påstanden svært tvilsom. For det første er sykehjemsplasser mangelvare og pasienter kan i liten grad velge fritt. I enda mindre grad kan de bytte sykehjem dersom de ikke er fornøyde med tjenestene. Til dette kommer det at personer med behov for sykehjemsplass har store pleiebehov, og andelen med aldersdemens i brukergruppen ligger på ca. 80%. Konfrontert med sistnevnte fakta svarte Høyres helsepolitiske talsmann, Bent Høie, at ”kommunene har jo ikke demens. Det er de som skal velge leverandører” (sitert fra frokostmøte på NOVA 08.05.2013). Det klareste eksempelet på at det er snakk om kommunens, og ikke brukernes, valgfrihet, finner vi i Austevoll , som har konkurranseutsatt hele omsorgssektoren. Kommunen har altså brukt sin valgfrihet til å bytte en demokratisk styrt, offentlig modell med et privat monopol. Dersom det er dette som er innholdet i Høyres valgfrihets-retorikk, bør de gjøre det klart for velgerne, for til vanlig uttrykker de seg på en måte som gir inntrykk av at det er den enkelte bruker som skal kunne velge fritt. En annen ting er hvor reell også en kommunenes valgfrihet egentlig er. For velferdsstatens gjennomgang av utviklingen av de kommersielle sykehjemmene viser at det store flertall av dem har vært gjennom omfattende salg, oppkjøp og selskapsendringer i løpet av anbudsperioden. Kommunene ender med andre ord opp med noe helt annet enn det de opprinnelig valgte.

Alternativet
Alternativet til å konkurranseutsette sykehjem er ganske enkelt ikke å konkurranseutsette, men å fortsette drift i offentlig egenregi. Offentlig drift er ingen garanti for verken kvalitet eller kostnadseffektivitet, og forskjellene mellom offentlige sykehjem er store. Men offentlig drift er en garanti for at de kommersielle aktørenes profittjag (hva med et eksempel om PE-selskapene som øker dette jaget i neste runde?) holdes utenfor sektoren. Det utgjør en buffer mot konkurranseutsettingens jag etter stadig lavere kostnader, og dermed et vedvarende press mot kvalitet, kompetanse, antall ansatte og lønns- o g pensjonsforhold i sektoren. Skulle uhellet allerede ha skjedd, så er rekommunalisering av sykehjem en forholdsvis enkel affære. Dersom kommunen kun har anbudsutsatt driften på en tidsavgrenset kontrakt, og ikke gitt de private aktørene kontroll over eiendommer, er det enkelt for kommunen å ta sykehjemmet tilbake til offentlig drift ved kontraktens utløp. Dette er gjennomført i Trondheim, Moss og Bærum. Det er også mulig, ja, som oftest høyst nødvendig, å rekommunalisere ved brudd på anbudskontrakten, noe Adeccoskandalen viste oss. Mer om rekommunalisering og drift i egenregi kan du lese om i For velferdsstatens hefte Ta tjenestene tilbake.

 

For mer bakgrunnsinformasjon se For velferdsstatens ressurssider om konkurranseutsetting av sykehjem.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.