Globale maktstrukturer
Etter 2. verdenskrig ble det etablert omfattende globale institusjoner som skulle sikre fred, samfunn, forutsigbare handelsregler, gjenoppbygging av et nedbombet Europa, og lån når stater hadde betalingsbalanseproblemer: FN, Verdensbanken, det Internasjonale pengefondet (IMF) og handelsavtaler under Verdens handelsorganisasjon (WTO, tidligere GATT). Regionale institusjoner som skulle sikre de rike landenes interesser ble også etablert: OECD, NATO, EU, G7 som var de 7 største økonomiene, senere G8 og nå G20.
Etter den første finans- og energikrisa etter 2. verdenskrig, på 1970-tallet, har disse institusjonene utgjort og utgjør et massivt press på politikere for å markedsrette alt som kan gjøres om til marked og bistå med å øke profitten til stadig større multinasjonale selskaper: ved å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester, naturressurser, allmenningene og andre fellesgoder. Med en rolle som høystatus rådgivere til finansdepartement og sentralbanker, foreslår IMF og OECD nye og dypere reformer og mer marked. Gjennom WTO kan reformene gjøres til bindende internasjonalt regelverk.
På ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2012 sluttet utenriksminister Støre seg til en sterkt utvidet versjon av den flernasjonale avtalen om offentlige anskaffelser (GPA). Den nye avtalen forplikter Norge til å la private selskaper fra de foreløpig 41 landene som er tilsluttet, konkurrere om de ca. 350 milliarder kr som norske kommuner, fylker og statlige virksomheter handler for, på samme vilkår som selskaper fra EU. 
Asbjørn Wahl skriver om hvordan de politiske innstrammingene i kjølvannet av finanskrisen bidrar til å innskrenke demokratiet i Europa, der nye lover gir mer makt til EU-kommisjonen, stryker innstrammingspolitikken og griper inn i lønnsdannelsen og fagbevegelsens frie forhandlingsrett. 
Johan Nygaard skriver i avisa Klassekampen at gjeldskrisen i EU og Eurosonen bare er et forvarsel. Men at man kan se for seg et annet scenario, der folk og politikerne benytter sin makt til å reregulere finans- og valutamarkedene. Uansett utfall vil vi se en annerledes verden, når krigen om pengesystemet er over. 
Koblingen mellom norsk næringsliv og diplomati når nye høyder. Rederiforbundet har nylig inngått en avtale med Nærings- og handelsdepartementet om å betale for en diplomatstilling som skal fremme norske maritime interesser i USA. UD svarer at privatfinansierte diplomater er uvanlig. 