Handelspolitikk
Verdens handelsorganisasjon (WTO) bygger på den tidligere GATT ( Generalavtalen om toll og tariffer). WTO er folkerettslig bindende avtaler, og avtaleverket omfatter nær sagt alle deler av samfunnslivet. WTO-avtalene dreier seg om muligheten nasjonale og lokale myndigheter har til å regulere på ulike områder i samfunnet. De fleste slike reguleringer ble utviklet med sikte på å begrense markedet og kommersielle hensyn, eller for å korrigere eller kompensere svakheter i markedet. Problemet er at modellen snus opp ned og reguleringene fjernes eller endres nettopp ut fra kommersielle hensyn. Reguleringer skal ikke få lov til å være "unødvendige handelshindringer" og andre hensyn, som miljø, arbeidsforhold, helse, sosiale forhold, kulturelle særtrekk underlegges kommersielle hensyn.
Motstanden mot denne måten å organisere samfunnet på har blitt formidabel, og forhandlingene om å utvide WTO har stått i stampe siden 2001. Ikke minst er mange utviklingsland blitt skeptiske til om avtalene vil hindre dem i å bygge arbeidsplasser og velferd for sine fattige. Samtidig har industriland iverksatt stadig nye enkeltavtaler (bilaterale frihandels- og investeringsavtaler) med utviklingsland. Disse går enda lengre enn WTO i å kreve markedsretting og avregulering.
På ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2012 sluttet utenriksminister Støre seg til en sterkt utvidet versjon av den flernasjonale avtalen om offentlige anskaffelser (GPA). Den nye avtalen forplikter Norge til å la private selskaper fra de foreløpig 41 landene som er tilsluttet, konkurrere om de ca. 350 milliarder kr som norske kommuner, fylker og statlige virksomheter handler for, på samme vilkår som selskaper fra EU. 
Verden er enn annen enn da dagens WTO-forhandlinger startet for ti år siden. Klima- og energikrise, matvarekrise, fattigdomskrise, finans og gjeldskriser henger tett sammen med galopperende spekulasjon og tro på at frie markeder skulle løser verdens problemer. Det er nå avgjørende å finne nye prinsipper for global samhandling som setter demokrati, jevnere fordeling og økologisk bærekraft i føresetet. 
Til tross for Colombias status som menneskerettighets- versting har
Nærings- og handelsdepartementet
gjennom Efta valgt å forhandle frem en frihandelsavtale med landet. Statssekretær i NHD Pål Julius Skogholdt (SV) er nå på besøk i Colombia, og vi er spente på hva slags informasjon han kommer tilbake med. 