Mer konkurranseutsetting i vente

I den blåblå regjeringas politiske plattform heter det at ”produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.” Dette er rene ord for pengene.

Hvor de har det fra at ”konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering”, er ikke godt å si. Ingen av de mer omfattende og seriøse forskningsprosjektene som er gjennomført i våre nordiske land de siste par årene, støtter opp om slike konklusjoner. Snarere tvert i mot. Mye tyder derfor på at regjeringspartiene har sugd konklusjonene av eget bryst, der mytene og den markedsliberale ideologien overskygger fakta.

”Det er ikke forskningsmessig belegg for å hevde at det generelt er påvist økonomiske besparelser ved konkurranseutsetting på de bløte velferdsområder, liksom det ikke er dokumentasjon for at konkurranseutsetting fører til forbedret kvalitet verken på de tekniske eller bløte områder”, konkluderer en omfattende rapport Anvendt Kommunal Forskning ga ut etter en gjennomgang av studier av konkurranseutsetting i Danmark (Petersen m.fl. (2011). Effekter ved udlicitering af offentlige oppgaver).

En tilsvarende svensk studie, utført av Studieförbundet Näringsliv och Samhälle i 2011, viser det samme. Likevel kan altså de blåblå påstå det motsatte – uten dokumentasjon.

I Norge har Fafo vist at kommuner faktisk ikke har oversikt over de totale kostnadene ved konkurranseutsetting – på tross av at kostnadsreduksjon oftest er politikernes hovedargument. I rapporten Konsekvenser av konkurranseutsetting (nr. 24/2013) undersøkte FAFO fem kommuner med bred anbudserfaring, men ingen av intervjuobjektene kunne redegjøre fullt ut for kostnadene.

Særlig gjaldt det de såkalte transaksjonskostnadene, altså de kostnadene som er knyttet til etableringen av et anbudsbyråkrati, gjennomføringen av anbudsrundene, oppfølging og kontroll, samt de omstillingskostnader som følger med. Det tyder på at lettvinte konsulentråd veier tyngre enn kunnskap når kommunene velger å anbudsutsette tjenester.

De siste årene har vi både i Norge og Sverige opplevd en rekke skandaler omkring privatiserte og konkurranseutsatte tjenester. Innen omsorg og utdanning gjelder det blant annet de kjente Adecco-, Carema- og John Bauer-skandalene.

Innenfor tekniske tjenester er det særlig renovasjonsbransjen som har utmerket seg. Eksempelvis er RenoNorden og Ragn-Sells tatt for omfattende lovbrudd av Arbeidstilsynet. I en politirapport fra juni i 2011 het det til og med at ”Innen renovasjon er det kriminelle personer som har vunnet anbud og inngått delvis eierskap med intetanende statlige/kommunale eiere. Dette fungerer i praksis som ”trojanere” – altså mafiaoppbygging som korrumperer viktige offentlige instanser.” (Dagbladet, 24.6.2011.)

Flere av de tekniske tjenestene i kommunene er langt mer konkurranseutsatt enn de myke tjenestene. Innen kollektivtrafikken er nesten 70 % av all rutegående busstrafikk nå lagt ut på anbud. Dette skyldes både EUs regelverk, som har skjerpet kravet om konkurranseutsetting, men også en uvilje på tvers av det partipolitiske spektrum mot å utnytte de mulighetene som faktisk finnes for å drive kollektivtrafikken i offentlig egenregi.

I tillegg til kollektivtrafikken er det særlig renhold, renovasjon, vedlikehold og vaktmestertjenester som er konkurranseutsatt, men også områder som park og idrett og vann og avløp. Systematisk er det de ansatte som blir taperne i denne utviklingen, mens kvaliteten på tjenestene ofte svekkes. Rutinemessig hører vi om flere kvadratmeter å holde rent på kortere tid, svekkede lønns- og arbeidsvilkår – for ikke å snakke om dramatisk dårligere pensjonsordninger når arbeidsgivere driver sin tariffhopping.

Tendensen vi ser over alt hvor anbud tas i bruk, er at noen få storselskaper, mange rene investeringsselskaper, etter hvert får en dominerende posisjon. Da er det relativt naivt å tro at slike profesjonelle finansielle investorer skal ha andre interesser i å investere i offentlige tjenester enn å skaffe høyest mulig avkastning av sine investeringer. Det er tross alt det som er formålet med disse selskapene.

De siste årene har vi også sett hvordan kombinasjonen av anbudssystemet og økende sosial dumping har blitt en ødeleggende mikstur, når kyniske arbeidsgivere utnytter det enorme lønnsgapet som eksisterer i det åpne arbeidsmarkedet innen EU/EØS.

Det er god grunn til å være forberedt på en mer omfattende kamp om de offentlige tjenestene i tida som kommer. Den politiske linja til den nye regjeringa er svært tydelig, de kommersielle selskapene står klare til å ta over oppgaver og arbeidsgiverorganisasjonene presser på. Med den blåblå valgseieren har de dessuten blitt mer selvbevisste og ambisiøse.

Skal vi vinne disse kampene, må vi, i tillegg til den nødvendige forsvarskampen, imidlertid også dyrke fram troverdige politiske alternativer. Derfor er det svært viktig at rødgrønne politikere med flertall i kommuner og fylkeskommuner tar sitt ansvar og starter rekommunalisering av konkurranseutsatte tjenester – sammen med en satsing på kvalitetsutvikling i offentlig regi.

(Publisert i Fagbladet, Seksjon samferdsel og teknisk, nr. 2/2014.)

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.