Kvinnekamp, arbeiderbevegelsen og velferdsstaten

Arbeiderbevegelsens kamper har bestandig handlet om fordelingsstrategier – fordeling av verdier og fordeling av makt. Fordelingskampene har gått langs tre linjer, bedre lønn til arbeiderne og inntekstutjevning, kortere og regulert arbeidstid, universell og skattefinansiert velferd. Denne økonomiske og sosiale utjamningen har vært helt avgjørende for kvinnesakens gjennomslag på 1970-tallet, som Bodil Eriksen skriver i «Norske kvinners liv og kamp» (Res Publica forlag 2017). Men kvinnekampen må fortsette.  For yrker der flest kvinner jobber er stadig salderingspost i kampen om lønn, arbeidstid og velferdsordninger, og velferdsstatens ordninger er under stadig press på områder der kvinner rammes hardest, som pensjon, pleiepenger, arbeidsavklaring og yrkesskade, fødeavdelinger og kvinneklinikker.

Av Helene Bank, For velferdsstaten

Kvinnekamper må foregå lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Den internasjonale solidariteten, kampen for allmenne rettigheter og kamp for strukturendringer er nødvendig for å bygge styrke og felles strategier og å stille opp for hverandre mot systemisk undertrykking av kvinner, #Metoo-kampanjen som startet i 2017 viser på mange nivåer nettopp det.

Men kamp om frigjøring og likestilling er kontekstuell – den handler om hverdagen og om det samfunn kvinner har levd og fortsatt lever sine liv i. Det handler om holdninger til og rettigheter for kvinner i lov og rettspraksis, arbeid og lønn, i fordeling av makt og ressurser i sine samfunn.

Kamper vunnet lokalt og nasjonalt kan inspirere og gi styrke for kvinner i andre samfunn på ulike nivå. Det er ingen vei utenom nasjonal lovgiving som kan brukes som inspirasjon. Noen vil kalle det nasjonalisme og definere det på samme nivå som «proteksjonisme» og «isolasjonisme», forstått som noe negativt. Det er det selvfølgelig ikke – det er bare å se på hvem som provoseres av en slik kvinnekamp.

Samfunn der de økonomiske og maktmessige forskjellene er store og øker, er ikke frie samfunn. Mens noen få vinner mye, taper den store majoriteten litt hver dag på at noen taper mye og forskjellene er store og øker. Det gjelder innen tema som tillit, helse, utdanning, psykiatri, kriminalitet og alle andre faktorer som finnes i FNs utviklingsindikatorer.

Endringene for å minske forskjeller må gjøres både lokalt og på nasjonalt og globalt nivå. Solidaritet må gå på tvers av landegrenser – inkludert globale konvensjoner som kan stadfeste kvinners rettigheter.

Samfunn med relativt små forskjeller er bedre å leve i enn samfunn med større forskjeller. Det er statistisk bevist av forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett i «Ulikhetens pris» (Res Publica forlag).  Det er godt å få det bekreftet. Men i statistikken er ikke kvinner definert på individnivå. Statistikken handler om husholdninger. Spørsmålet er om vi vil finne samme tydelige mønster om vi gjorde samme øvelse etter kjønn, at samfunn med små inntektsforskjeller mellom kjønnene skårer bedre enn samfunn med store forskjeller 

 

Inntektsutjamning og likelønn

Kampen om makt og fordeling har også vært kamp for retten til organisering, retten til å la oss representere av en tillitskvinne eller tillitsmann, samt retten til streik og blokade og retten til et arbeid som ikke skal slite folk helseløse. Denne kampen pågår fortsatt, ettersom de interessemotsetningene som ligger til grunn for kampen, ikke er opphevet.

«Det lønner seg å være organisert» fortalte Harald Dale-Olsen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) (forskning.no, 27.2.17). Det lønner seg for alle. Men det lønner seg mest for menn. Lønna øker mer for menn med tariffavtale enn for kvinner med tariffavtale. På lokalt nivå må organisasjonsgraden må opp over 50 prosent på arbeidsplasser der kvinner er flest, for at kvinner skal ha mer igjen enn tilsvarende mannsdominerte arbeidsplasser med tariffavtale. Så forskjellene har tendens til å øke også mellom kvinner og menn som er organiserte. Kvinner må altså organisere seg mer – stå mer sammen i sine kamper for å oppnå samme fordelene som menn.

Ifølge boka til Bodil Erichsen om «Norske kvinners liv og kamp» (Res Publica forlag, 2017) var arbeiderkvinnene i første omgang ikke så opptatt av likelønn. For de fleste som jobbet var helt avhengig av en lønnsinntekt, og de var redde for å bli byttet ut med en mann. Kvinners forhold til likelønn har endret seg etterhvert, men lønnsetterslepet er et tema i tarifforhandlingene framdeles. 

Økonomen Ebba Boye, Leder av Rethinking Economics Norge, skriver i artikkelen «Kostnadssyken» (Klassekampen 6.9.2017) at allerede for 50 år siden pekte den amerikanske økonomen William Baumol på at det går et viktig skille mellom «menneskenære» tjenester (som undervisning og omsorg) og produksjon som kan automatiseres ved hjelp av teknologi. Når produktivitetsveksten i resten av samfunnet fører til lønnsvekst, tvinges utdanning, omsorg til å holde tritt for å tiltrekke seg arbeidskraft. Resultatet er at arbeidsintensive tjenester blir relativt sett dyrere enn de som kan erstattes av teknologi. Dette er i dag kjent som Baumol-effekten, eller kostnadssyken. Å skylde på relativt økte offentlige utgifter til omsorg, helse, utdanning  og andre offentlige tjenester bør ikke automatisk legges på offentlig ineffektivitet eller ineffektivitet hos andre arbeidsintensive tjenester.

Når politikerne våre ikke skjønner dette skillet, fører det til det sparepresset vi opplever i dag. Offentlige og arbeidsintensive tjenester kreves å følge produktivitetsveksten til teknologisektorer. Det tvinger lønningene ned og brutaliseringen på arbeidsplassen opp, skriver Ebba Boye Slik forklarer hun hvordan like krav til kostnadskutt rammer arbeidsintensiv virksomhet sterkest. De er det mange av i velferden – de menneskenære tjenestene. Det rammer kvinner hardest.

I Norge tjener kvinner i snitt 85 prosent av det menn tjener. Bare to ganger i historien har de kvinnedominerte yrkene økt mer i et lønnsoppgjør enn lønnsoppgjørene i industrien der mannsandelen er stor.

 

Produktivitetsvekst tatt ut som fritid

Å ta en del av verdiskapingen ut i økt fritid har vært en viktig del av fagbevegelsens kamp. Lovfesting av 8-timersdagen ble kjempet fram i 1918. Rett etter kom målet om 6-timersdagen, som ble fremmet i Sulitjelma allerede i 1919. Fra at fritid og arbeidsdeling var et felles krav, er det i dag fremmet mest av kvinner og kvinnedominerte fagforbund. 

Kampen om tiden er tøff om dagen. I alle yrker. Legene tapte mot Spekter om sine arbeidstidsordninger (60-timersuke) tidlig i 2017. Selv om Arbeidsretten avviste nemndas vedtak (6.11.17) sier det noe om at holdningene går feil vei. Spekter nekter for at gravide leger skal få tilpasset arbeid. De skal tvinges i nattevakter eller bli sykemeldte.

I Nesseby overstyrte kommunen i mars 2017 sykepleiernes turnuser. De skal nå kunne avkreves å jobbe 44 lørdager i året. Det betyr 8 helger igjen til å ha fri med familie og venner. Indirekte medfører det å tvinge mange til deltid.

Mens menn arbeider skift, arbeider kvinner turnus. Det betyr at man i de kvinnedominerte yrkene jobber mer, har kortere hvileperioder og flere vakter som bryter med den biologiske rytmen i kroppen, enn menn. Dette vet vi fører til økt kreftrisiko. Arbeid er i mindre grad tilrettelagt for kvinner enn menn på samme arbeidsplass, ifølge Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin (Arbeidervern nr.6, 2015). Hun kritiserer den norske fraværsforskningen for å være opptatt av kvinners og menns ulikhet i personlige egenskaper, mens det svenske Arbeidsmiljöverket legger større vekt på kvinners arbeidsforhold.

Kvinner er arbeidsledige gjennom deltid, eller undersysselsatte som er begrepet som brukes. Deltidsarbeidsledigheten blant kvinner har ligget stabilt på 35-37 prosent det siste tiåret. Med så høy arbeidsledighet blant kvinner er det vanskelig å kjempe fram likelønn. Med 6-timersdag – delt arbeid – kunne kvinner hatt full lønn og full sysselsetting. Redusert arbeidstid med full lønn er også en strategi for å sikre en høy sysselsettingsrate. Med høy sysselsettingsrate står kvinner sterkere i interessekampen og forhandlingene.

Fra og med 1.1.2018 har Island innført likelønn ved at det er ulovlig å gi menn mer lønn enn kvinner i like jobber. Det er nå arbeidsgiver som må bevise forskjellen. Dette skjedde ikke uten kamp. Den 25.10.2016 gikk kvinner på Island hjem fra jobb klokken 14.38. Tidspunktet var bestemt ut fra at om kvinnelønnen hadde vært lik mannens, så hadde de jobbet for lønna si på det klokkeslettet. Sveriges kvinnelobby (kvinnolobby.se) skriver at lønnsforskjellen i Sverige er 12 prosent, og har laget seg emneknaggen #dagsforlönheladagen! Å gå hjem etter mannelønn begynner å ligne på en 6-timersdag.

En slik beregning for Norge ville tilsvare at kvinner kunne hatt 31-timersuke, eller 6,4-timersdag, med det som er gapet mellom kvinnelønn og mannelønn. Omregnet til årsverk: med 85 prosent kvinnelønn i forhold til mannslønn, har kvinnene gjort unna årsverket sitt 18. september om de hadde vært likt lønnet som menn.

Kaksedagen – i 2018 er det den 30.1. Dagen der snittet av ledere i 100 av de største selskapene i Norge har tjent det som resten av befolkning har i gjennomsnittlig årslønn. Av disse 100 er 11 kvinner ifølge frifagbevegelse.no (30.1.2018). 

Kanskje det er på tide å lage to bevegelige fridager i Norge basert på årets lønnsstatistikk: Kaksedagen 30.1. og Kvinnelønnsdagen 18.9. Bedrer utjamningen seg vil dagene flytte seg utover i året. Den dagen Kaksedagen og fridagen er nyttårsaften, er vi på likt.

 

Universell velferd er både sikkerhetsnett og springbrett

Universelle velferdsordninger er den tredje fordelingskamp. Ordninger finansiert av skatt på arbeid og på kapital. Yte etter evne – motta etter behov.  Et tillitsbasert system å være stolt av. Universelle offentlige tjenester styrker fordelingsprofilen i et samfunn positivt, styrker tillit, styrker omstillingsevne, styrker helse og mulighet for sosial mobilitet. 

Offentlig sektor i de nordiske landene er et resultat av fordelingskampene som startet mellom arbeid og kapital i industrien. Den sterke og voksende arbeiderbevegelsen og etableringen av trepartssamarbeidet avspeilte dette styrkeforholdet. Dermed utspilte en del av kampen seg på det politiske plan. Som del av lønnsforhandlingene mellom fagforeningene og arbeidsgiverne kom politikken inn med lovfestede rettigheter innen arbeidsmiljø og universelle velferdsordninger. De offentlig ansatte bidro i økende grad i denne kampen etter hvert som de økte i antall. Da offentlig sektor ble bygget ut innen helse, omsorg og utdanning, var det kvinnene som steppet inn. Fra gratisarbeid til lønnsarbeid. Det var kvinnene som i dominerende grad sørget for å levere offentlig velferd som ga hele befolkningen muligheter til å utvikle seg etter sine evner uansett samfunnsklasse.

Holdningen til gratisarbeid møter kvinner fortsatt i arbeidslivet. Å ville jobbe med mennesker gjøres fortsatt ofte til et spørsmål om samvittighet når det skal spares inn på vikar- eller overtidsbudsjetter. Kvinner jobber ofte under betingelser som kan ødelegge deres helse. 8 av 10 ansatte i velferds- og omsorgsyrkene blir uføre før pensjonsalder. Belastningene i disse yrkene teller i mye mindre grad som yrkesskader enn i yrker med bråe og maskinrelaterte skader. Derfor taper kvinner mer enn menn i lønn, pensjon og yrkesrelaterte skader. Yrkesskadeerstatning er fordelt med 30 prosent for kvinner, 70 prosent for menn. For 8 av 10 helsefagarbeidere begynner pensjonstiden sin som ufør, uten noen risiko for arbeidsgiver, og med tap av pensjon.

 

Fordelingskampene er aldri vunnet for godt

De tre fordelingskampene har virket for kvinner. Som Bodil Erichsen skrev i «Norske kvinners liv og kamp» hadde klassekampen, med sosial og økonomisk utjamning og arbeid, avgjørende betydning for kvinnekampen. De har gitt mer frihet fra avhengighet og flere muligheter til å utvikle seg selv og sine samfunn.

Men strukturene som forfordeler virker i motsatt vei. Kvinner har bidratt med mer enn sin del, men kvinner er fortsatt ikke likestilte i lønn eller arbeid. Ikke i arbeidstid. Ikke i tilrettelegging for at arbeidet skal være helsebringende. Tvert imot. Kvinner teller ikke likt. Og når velferdsordningene og pensjoner kuttes, er det kvinner som rammes hardest.

Den blåblåblå regjeringen og finanskrise over Europa bidrar til at stadig mer makt samles på færre hender. Finanssektoren og sterke kapitalinteresser ønsker å kutte skatter og velte sine problem over på fellesskapet og den enkelte. Alle fagbevegelsens og kvinners seire utfordres. Aktørene bak den nyliberale globaliserte økonomien er desperate. Resultatet er:

  • Fagforeningsknusing og press på lønn og arbeidsbetingelser – sosial dumping.
  • Press for økt arbeidstid – eller at vi skal levere stadig mer på kortere tid.
  • Press på velferdsordningene gjennom kutt, privatisering og konkurransetvang.

Utviklingen gir økende grunn til bekymring for de barn og ungdommer som skal arve jorda. Må de ta alle kamper om igjen, men med dårligere forutsetninger, fordi vi har ødelagt naturgrunnlaget? Det må de så lenge de grunnleggende interessemotsetningene i samfunnet ikke er opphevet.

 

Skal kvinnepolitikk kunne bøtelegges?

Vi har allerede sett at EØS-avtalen har hindret nasjonal politikk som kan styrke kvinners makt i samfunnet, som illustrert av Dag Seierstad i «Kvinnekamp i krise» (Klassekampen 7.3. 2015). Hvis våre folkevalgte velger å stå imot EUs konkurransekrav for likestilling, kan etter sigende hele EØS-avtalen bli truet.

Men dette er ikke nok. Høyre-FrP-V-regjeringen, er i ferd med å iverksette sin våte drøm – best uttrykt ved kulturminister Linda Helleland 2014 «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Arbeiderpartiet ikke får puttet det tilbake». Den blåblåblå regjeringsplattformen legger nå opp til omfattende privatisering og konkurransetvang (Helene Bank i Dagsavisen 1.2.2018). I EU og EØS kan politikerne langt på vei selv definere hva som skal være offentlige tjenester. Private selskaper kan opprette tilbud, men vil foreløpig ikke ha rett på offentlig støtte. Enn så lenge. Men både gjennom EØS-avtalens overvåkingsorgan (ESA) og den internasjonale tjenesteavtalen (TISA), som er under forhandling tas på alvor. Den kampen må også kjempes fra lokalt til globalt.

Press for konkurranseutsetting og privatisering er stort. Erfaringer både fra Sverige og Norge gjør at mange har fått øynene opp for hvordan virkeligheten ser ut i dagens kommersialiserte velferdstjenester, der millioner av skattekroner som skulle ha gått til velferd, hoper seg opp hos velferdsprofitører og velferdsspekulanter. De som betaler for overprofittene er oftest kvinnelige arbeidere, som får dårligere lønn, arbeidstid og pensjon i privatiseringsprosessen. Denne virkeligheten er ikke noe vakkert syn, og i Norge er det et overveldende flertall som ønsker en politikk der velferdskronene går til velferd - ikke til privat profitt. I valgkampen 2017 ble kamp mot velferdsprofitørene og for profittfri velferd folkets valgkamptema. Kampen har fortsatt etter valget med flere nasjonale og lokale seire.

TISA-forhandlingene har vært i bero i 2017, men er avtalen ikke død. Målet er å fjerne reguleringer, sikre selskapenes «frie» konkurranse og begrense framtidige politiske flertall og generasjoners muligheter for å føre en politikk som tar andre hensyn. Dersom TISA-avtalen vedtas og Norge blir med, så betyr det at alt annet enn mer høyrepolitikk, eller en likestillingspolitikk som hemmer markedets frie spill, kan bli umulig eller svært dyrt.

Kommunenes sentralforbund (KS) har uttrykt bekymring for innskrenking av det kommunale folkestyret. Mange fagorganisasjoner, inkludert LO og UNIO, frivillige organisasjoner og andre frykter også konsekvensen for demokratiet. Mange kommuner i Norge og i andre land har engasjert seg for å erklære seg som Tisa-frie kommuner og mot TISA-forhandlingene og for rett til å drive politikk. Under disse globale- og internasjonale prosesser og avtaler står kvinners likestilling og frigjøring i stampe.

 

Mange og sterke krefter for en bedre framtid.

Mange kommuner med alle farger av politiske partier, har vedtatt å drive velferdstjenestene selv, eventuelt supplert av ideelle aktører. Slik det historisk sett har blitt ytt velferdstjenester i Norge og andre nordeuropeiske land. Slik var det frem til internasjonale finansfond, hotellkonger og andre velferdsprofitører oppdaget gullgruven, der de kunne hente ut skattekroner gjennom offentlig finansierte barnehager, barnevern, psykiatri, attføring og skoler.

Disse kampene må kjempes, lokalt og nasjonalt – og inspirere til global solidaritet og kamp mot sterke kapitalinteresser. Politikerne kan ikke lenger gjemme seg bak angsten for å bryte EØS- og WTO-regelverk. Erfaringer kommer fra hele verden, godt dokumentert av forskningsinstituttet TNI i rapporten «Reclaiming Public Services. How cities and citizens are turning back privatisation» (23.6. 2017) og i Norge med «Veien mot profittfri velferd – Erfaringer fra fem storbyer» av Roar Eilertsen (DeFacto 2017). Nå har vi fått gode erfaringer fra Tromsø, Bergen, Oslo, og mange flere steder.

De overordnete globale tema i kvinnefrigjøringen er også spørsmål om rettssystemer og holdninger i disse, som ivaretar kvinners rettigheter og særlige stilling. Det er fordeling av makt og ressurser mellom samfunnsklasser, og mellom kjønnene. Kvinnekamp i ulike land og regioner har sine særpreg og prioriteter. Internasjonale rammer og lovverk er viktige for å lage normer – den globale kvinnekampen må kjempe for det. Men nasjonalt trengs lovverk og rettigheter som har en adresse, folkevalgte og arbeidsgivere som kan ansvarliggjøres. I dag er det nasjonalstaten.  Kvinnekamp i familie og lokalsamfunn er dessverre fortsatt urovekkende lik, selv om grad av undertrykking er forskjellig. 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit