Forskjells-Norge

De siste tre tiårene har vi hatt en markant økning av forskjellene i Norge. Men hvordan har utviklinga vært de siste årene?

Nye undersøkelser viser at helseforskjellene mellom barn er økende. Oddrun Samdal er forsker ved senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil (Hemil-senteret) ved Universitetet i Bergen (UiB), og var én av foredragsholderne på Velferdskonferansen i år. Hun har nylig lagt fram tall som viser at helseforskjellene blant norske barn er store, og faktisk blant de største i Europa. Hovedfunnet er at barn av foreldre med lav utdannelse og inntekt kommer dårligst ut når det gjelder sunn mat, snusbruk, prestasjoner på skolen og helseplager.

Dette er alvorlige funn. For det første tyder det sterkt på at klasseforskjellene har økt de senere årene. For det andre er dette nok en dokumentasjon på at barns velferd er sterkt avhengig av foreldrenes inntekt og utdanning.

I boka Ulikhetens pris dokumenterte Kate Pickett og Richard Wilkinson hvordan forskjeller har en direkte sammenheng med en rekke samfunnsproblemer, som rusmisbruk, levealder og psykisk helse. Jo jevnere fordeling i et samfunn, jo færre problemer. Funnene er så sterke at det er trygt å konkludere med at utjevning av forskjellene vil være det viktigste bidraget til å løse sosiale problemer. Men for å oppnå fordeling som fører til resultater, må det settes i verk kraftige tiltak.

Forskjellsutviklingen i Norge

Den kanskje mest anerkjente måten å måle inntektsulikhet i et land på er å regne ut en såkalt Ginikoeffisient. Dette er et tall mellom 0 og 1, der 0 er absolutt likhet og 1 er et samfunn der én person sitter med alle verdiene. Jo lavere tall, jo mer lik fordeling. SSB publiserte i mars oppdaterte tall for forskjellsutviklingen i Norge.

 

Det store bildet viser at inntektsforskjellene har økt kraftig de siste 25 årene. Den sterke økningen i forskjeller i 2004-2005 er litt spesiell, ettersom den skyldes de rikes tilpasning til et nytt skattesystem. I 2005 tok nemlig kapitaleierne ut rekordutbytter for å slippe unna den annonserte utbytteskatten som ble innført fra 1. januar 2006. Men deretter har forskjellene i inntekt ligget litt over det høye nivået som ble etablert fra midten av 1990-tallet – og det på tross av at finanskrisa i 2008-09 bidro til å redusere inntektene (utbyttene) noe for de rikeste.

Det er verdt å merke seg at gini-tallet ikke måler ulikheter i kapitalverdier og eiendom. Her øker nemlig forskjellene enda sterkere. Kapital har også i mye større grad enn på 1980-tallet blitt flyttet til utlandet gjennom investeringer og plasseringer i skatteparadis. Dermed blir målet for inntekstforskjellene antakelig bare et anslag.

Det er lite som tyder på at forskjellsutviklingen har snudd de siste årene. I beste fall kan vi si at inntektsforskjellene i Norge nå har stabilisert seg, men på et høyere nivå. Lønnsfesten for de rikeste fortsetter. Et eksempel så vi i E24, VGs nettside for næringslivsnyheter, der de nylig slo fast at næringslivstoppene i Statoil, Telenor, Kongsberg Gruppen, DNB, Norsk Hydro og Yara i snitt fikk 17,56 prosent inntektsøkning i fjor, mot 4,2 prosent for folk flest.

Rolf Aaberge fra SSB, som også innledet på Velferdskonferansen i år, har sammen med Anthony B. Atkinson foretatt en gjennomgang av toppinntektene i Norge. Blant annet med bakgrunn i dette notatet har Manifest analyse laget en lettfattelig oversikt over utviklingen for de rikeste i Norge. Denne ble også presentert på Velferdskonferansen. Mens de 0,01 prosent rikeste i Norge tjente 26 ganger så mye som gjennomsnittsinntekten i perioden 1980-1989, hadde dette steget til 178 ganger mer enn gjennomsnittsinntekten i perioden 2000-2008. Mens det i 2004 var 62 milliardærer i Norge, hadde dette tallet økt til 168 i 2010.

Hovedpoenget er at det er viktig ikke å se seg blind på Gini-tallene. Det er trendene som er interessante, og det er vanskelig å fange disse opp når vi ser på tall for bare de siste årene. 2010 ble et år hvor kapitalinntektene igjen økte etter finanskrisa og kapitaleierne opplevde dermed en høyere inntektsvekst enn befolkningen for øvrig. Ulikhetstallene for 2011 er ikke klare ennå, men ingenting tyder på at trenden har snudd. Det har ikke vært noen skattereform de siste årene, antallet fattige øker og finansnæringen er skjermet. Noen av de mest lønnsomme selskapene er faktisk de som er sluppet til i offentlige velferd, slik som i barnehageløftet og nå Samhandlingsreformen. Det er reformer der private aktører har fått ekstremt gode vilkår for å drive skattefinansierte velferdsordninger. Dette gjelder spesielt i oppbyggingsperioden, der de kan hente ut store subsidierte investeringstilskudd som heller ikke nødvendigvis synes i Gini-tallene.

Utjevning av inntektsforskjeller krever blant annet nye skattepolitiske grep. Hovedgrepet fra 2006 var innføringen av utbytteskatten, et forslag som ble lagt fram av den forrige regjeringa. Siden har det blitt gjennomført noen mindre endringer i skattereglene, som i sum ser ut til å ha skjerpet skatten noe for en del av dem som tjener mest. Men det har så langt ikke kommet signaler på at store omfordelende grep er under planlegging.

Hva kan gjøres?

En jevnere fordeling av samfunnets ressurser kan skje på mange måter. Den stadige markedsrettingen av offentlig sektor og mistenkeliggjøringsregimet som følger av den såkalte arbeidslinja, bidrar til at utviklingen går i feil retning. Pensjonsreformens hovedgrep var å overføre mer av risikoen og ansvaret for pensjonen til hver enkelt arbeidstaker. Videre har de nye regnskapsreglene for pensjon igjen blitt brukt som brekkstang for økt privatisering i kommunene. Privatiseringen av velferdstjenester skaper stadig flere velferdsmillionærer, mens de ansattes lønns- og arbeidsforhold settes under press.

På skattesida finnes det mange gode forslag til tiltak. Her er  noen av dem:

  • Innføring av progressiv skatt også for de høyeste inntektene. I dag stopper progressiviteten når man passerer omtrent 800.000 i inntekt.
  • Toppskatt og trygdeavgift også på inntekter fra utbytte.
  • Innføring av progresjon også i formueskatten og arveavgiften ved å fastsette høyere satser for beløp over et gitt antall millioner. 
  • Fjerning av skjermingsfradraget, som i dag brukes for å redusere skatten på aksjeutbytte.
  • Mer rettferdig beskatning av boligformue, for eksempel gjennom høyere skatt på bolig nummer 2. Dagens subsidiering av boliglån fører til prisgalopp og større kløft mellom de som eier og de som leier. Gjennom overgangsordninger kan man gradvis innføre større likebehandling mellom bolig- og andre formuer.

Historien viser oss at den mest omfattende utjevningen av forskjeller skjedde da arbeiderbevegelsen presset fram nye velferdsordninger, markedet var underlagt strengere demokratisk kontroll og nye progressive skatter ble innført. Dette må være utgangspunktet for den videre kampen for økt fordeling.

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit