Kronikk: Privat barnehagedrift – fremdeles lønnsomt?

Av Clas Jostein Claussen ved Høgskolen i Oslo
Publisert i
Fagbladet 30.03.2011.

Vedtaket må ses på som en erkjennelse av at det tidligere regelverket ikke ivaretok dette godt nok. Men det er tvilsomt at det nye regelverket vil ha tilsiktet virkning.

Selv om kommunene ved innføring av rammefinansiering motiveres til å begrense uttak av utbytte, vil store tolkningsrom, nye smutthull og lav forvaltningskapasitet neppe gi kommersielle aktører grunn til bekymring. Dessuten har den kommersielle delen av sektoren så stor makt at både lokale og sentrale myndigheter har begrenset handlingsrom.

Barnehagesatsingen har medført store endringer. Kommersielle eiere har overtatt for ideelle aktører og foreldredrevne barnehager, som i 2003 utgjorde 54 prosent av de private plassene. Andelen er nå 37 prosent. Andelen som drives som aksjeselskap er fordoblet på fire år, til 54.000 av landets 270.000 plasser. Også andelen bedriftsplasser har steget kraftig. I 2005 utgjorde disse 10 prosent av de private; i 2009 var tallet 26 prosent, en vekst på 18.500 plasser (SB, 2010).

De største aktørene – Espira og Trygge barnehager – har styrket sin stilling, og driver 16.500 plasser med en omsetning på 2,1 milliarder kroner årlig. Samtidig har vi fått flere mellomstore aktører. En konsekvens av veksten i privat barnehagesektor er at barnehageeierne, via Private Barnehagers Landsforbund (PBL), nå er en betydelig maktfaktor, nasjonalt og lokalt. Private barnehager har i år en omsetning på 20 milliarder kroner, og har kontroll over 46 prosent av landets barnehageplasser. I mange kommuner utgjør de en så stor andel at de ved stengning kan lamme viktige samfunnsfunksjoner, for eksempel i helse- og omsorgssektoren.

De private barnehagene vil likebehandles med de kommunale. De offentlige tilskuddene til private barnehager tilsvarer nå 88 prosent av de kommunales driftskostnader, og om fire år vil de utgjøre 100 prosent. Samtidig er lønns- og pensjonskostnadene – og bemanningen – vesentlig lavere. Ettersom det nye regelverket ikke knesetter like lønns- og arbeidsvilkår, vil det ved en 100 prosent dekning i realiteten skje en forskjellsbehandling i de private barnehagenes favør.

Det er også et tankekors at de private kan velge å ta inn barn under ett år, samtidig som ettåringer, som har rett til plass, blir stående uten dersom kommunen ikke har nok plasser.

Regelverket åpner også for kvalitetsforskjeller. Bedriftsbarnehager, finansiert av det offentlige, kan «toppe» tilbudet med ekstra midler fra bedriften, uten at dette gir lavere tilskudd. Av ukjente årsaker er gratis plass i bedriftsbarnehage skattefritt.

Overføringene til private barnehager skal som hovedregel skje på grunnlag av separate beregninger av drifts- og kapital-/ administrasjonskostnader for kommunens barnehager. Slike beregninger er kompliserte og må baseres på skjønn. De må dokumenteres, og er gjenstand for klagerett.

Dette vil binde opp saksbehandlingstid og gi økte kostnader. Men også andre deler av regelverket vil medføre utfordringer. Ett eksempel: Kommunen kan redusere tilskuddet dersom barnehagen foregående regnskapsår hadde vesentlig lavere bemanning eller lønnskostnader per årsverk enn det som er vanlig i tilsvarende kommunale barnehager og (min utheving) eier av barnehagen hadde avsatt urimelig utbytte eller tatt ut urimelig godtgjørelse for egen eller nærståendes arbeidsinnsats i barnehagen (§6 i Forskrift om likeveldig behandling)!

Her står vurderings- og tolkningstemaer i kø, og kriteriene for avkorting av tilskudd er så «snille» at de kun er aktuelle for svært usmarte eiere.

Under gitte forutsetninger kan kommunene benytte nasjonale satser for å beregne tilskuddene. Disse satsene vil være betydningsfulle referanser, ikke minst ved klagesaker. Fastsetting av nasjonale satser blir derfor et viktig mellomværende mellom sentrale myndigheter og PBL.

Etter det nye regelverket skal det gis separat tilskudd til å dekke kapitalkostnader. I praksis vil de private barnehagene få dekket avskrivninger og renter og avdrag på lån, og i tillegg renter av egenkapital. Men det er grunn til å merke seg at egenkapitalen nærmest utelukkende er bygd opp med offentlige overføringer.

Ifølge Husbanken, der de fleste har lån, var egenkapitalen (ved låneopptak) for barnehager bygd i perioden 1999-2009 ca fem prosent, og i 2009 to prosent. Ettersom lånene er gitt med pant i barnehagene eller med kommunale garantier, er egenkapital- og risikonivået lavt.

Regjeringen foreslo at verdier bygget opp ved offentlige tilskudd og foreldrebetaling skulle tilbakeføres til kommunene, utover avkastning på egenkapital. Forslaget ble trukket etter sterke protester fra private aktører.

Nedbetaling av lån representerer store offentlige overføringer til en privat interessegruppe. For barnehager med husbanklån utgjorde avdrag og slike overføringer 325 millioner i 2010. Dette kommer i tillegg til det eierne tar ut i godtgjøring, utgiftsdekning og lønn på anstendig nivå.

For en barnehage med 50 plasser utgjør oppbyggingen av slike verdier over en tiårsperiode 720.000 kr pr. år. En grei ekstrainntekt både for aksjonærer og enkeltpersoner. På barnas bekostning?

 

Innlegget er basert på For velferdsstatens notat 2/2011: Nytt finansieringssystem for barnehagene – Mer penger til barna?.

 

Foto: Sonja Balci/Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.