Av Linn Herning, rådgiver i For velferdsstaten
Trykket i Fagbladet 11/2010
Det foregår en stille revolusjon i helse- og omsorgsnorge.
Nye kommersielle aktører får stadig større
markedsandeler gjennom privatisering, konkurranseutsetting,
fusjoner og oppkjøp. Disse nye aktørene har
fortjeneste som mål.
Fredag 13. august var forsida av Dagsavisen preget av
overskriften Framtida er privat. Avisa meldte at tre av fire
ordførere var positive til konkurranseutsetting. Noen dager
senere meldte Fredriksstad Blad at kommunen kunne spare 100.000
kroner pr. sykehjemsplass gjennom å konkurranseutsette
driften. Begge presseoppslagene var basert på tall presentert
av NHO Service.
Listen av slike oppslag er lang. NHO Service driver kampanje for
å øke andelen av private aktører i norsk helse-
og omsorgssektor. Konsekvensene for samfunnet som helhet og for de
ansatte, snakker NHO Service derimot lite om.
Det nye studieheftet til For velferdsstaten – Private
sugerør i fellesskapets kasser – avdekker en annen
virkelighet. Her viser vi hvordan kommersielle selskaper tjener seg
rike ved å drive personalkostnadene til bunns, eller ved
å drive strategisk selskapsstrukturering for å
unngå innsyn, utnytte markeder og unndra seg skatt.
Velferdsstatens kjernetjenester er arbeidsintensive; rundt 80
prosent av kostnadene er personalkostnader. Vi kan ikke
effektivisere oss ut av den tida det tar å gi skikkelig
helsetilbud og pleie.
Telemarksforskning, som på oppdrag fra
Kunnskapsdepartementet har studert kostnadsforskjeller i
barnehagesektoren, konkluderer entydig når det gjelder
konsekvensene av privatisering: «Det viktigste man
oppnår ved å privatisere sektoren, er å redusere
den gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i
sektoren.»
I Oslo, Høyre og Frps utstillingsvindu for
konkurranseutsetting, drives alle de konkurranseutsatte
sykehjemmene nå av kommersielle velferdskonsern.
Ammerudlunden sykehjem topper stadig Oslo kommunes
brukerundersøkelser, men Per Egil Johansen, nestleder i
Fagforbundet Sykehjemsetatens Fagforening i Oslo, kan fortelle om
baksiden av medaljen, med dobbeltvakter, manglende overtidsbetaling
og elendige pensjonsavtaler. Dette er altså Oslos
mønstersykehjem.
På Midtåsenhjemmet, som var drevet av Attendo Care
AS, måtte fylkeslegen gripe inn i 2007. Da hadde beboere,
ansatte og pårørende meldt om svært
kritikkverdige forhold på grunn av lav bemanning og få
faglærte på jobb. Kun det aller mest nødvendige
av pleie ble utført.
Arbeiderpartiveteran Håkon Lie, som selv bodde på
Midtåsenhjemmet vinteren før han døde, advarte
også sterkt mot driften. «Attendo tjener penger
på de eldre på en meget uetisk og umoralsk
måte,» skrev han i et notat om kommersiell
sykehjemsdrift.
Ledelsen i Attendo Care avviste kritikken, mens byråd for
velferd og sosiale tjenester i Oslo, Sylvi Listhaug (Frp) bekreftet
at Attendo Care hadde mistet kontrakten om fortsatt drift av et
annet sykehjem på grunn av dårlig kvalitet. I januar
2010 tok Adecco Helse AS over driften av Midtåsenhjemmet, men
Attendo Care driver fortsatt flere sykehjem i Norge.
Dette er eksempler på hvordan de kommersielle selskapenes
driftsform går ut over både brukere og ansatte. I noen
tilfeller klarer de ansatte, på tross av dårlige
vilkår, likevel å levere gode tjenester, som på
Ammerudlunden.
Den rødgrønne regjeringen stoppet etableringen av
flere privatsykehus i Norge, men de stoppet ikke utviklingen i
retning av at de offentlige sykehusene anbudsutsetter eller
konkurranseutsetter deler av sine oppgaver til private sykehus
eller private spesialister. Tvert imot, organisering og
bunnlinjetenkningen tvinger helseforetakene til å tenke
ensidig på kostnader.
Helse Sør-Øst, den største av Norges fem
helseregioner, har avtaler med private
tjenesteleverandører for en årlig verdi av 3,5
milliarder kroner. Det ser heller ikke ut til at regjeringen er
særlig oppmerksom på den store kreativiteten hos de
kommersielle aktørene når det gjelder å velge de
beste betalte helsetjenestene, minimere skattebetaling og unndra
seg offentlig innsyn.
Nå er det viktig å styrke kampen for offentlig drift
av velferdstjenestene. Når våre motstandere sier at
private gir effektiv ressursutnyttelse og innovasjon, skal vi svare
med fakta og erfaringer som viser at denne effektiviseringen og
innovasjonen går på bekostning av fellesskapet gjennom
profittuttak og registrering i skatteparadis, på bekostning
av brukerne gjennom redusert kvalitet, og på bekostning av de
ansatte som tynes gjennom mer intensivt arbeid, med lavere
lønn og pensjon.
Til slutt kommer regningen tilbake til fellesskapet i form av
økt sykefravær og med uføretrygd som
endestasjon. Utfordringen er å kaste ut profitørene og
ta tjenestene tilbake. Fellesskapets penger skal gå til
tjenester for fellesskapet, ikke til privat profitt.
Sitat: «Fellesskapets penger skal gå til tjenester
for fellesskapet, ikke til privat profitt.»
