OPS -OBS! OBS!

Artikkel om offentlig privat samarbeid av Tove Stangnes, nestleder i Fagforbundet, trykket i For velferdsstatens skriftserie nr. 5, 2005.

Av Tove Stangnes, nestleder i Fagforbundet
Trykket i For velferdsstatens skriftserie nr. 5, 2005.*

Nye betegnelser og virksomhetsformer strømmer på i hele kommune-Norge. Felles for alle er at de har fine og forlokkende navn, navn som skal få oss til å tenke positivt. Tenk på FRITT brukervalg. Hvem er mot frihet – eller fritt valg? Tenk på offentlig privat SAMARBEID. Hvem er mot samarbeid? Men fellesnevneren for disse – og flere liknende betegnelser – er at private skal ta over deler av kommunens virksomhet og kanskje etter hvert også kommunens ansvar.

Når slike ideer blir lansert og offensivt solgt ut til kommunene av Erna Solbergs og Morten Meyer, er det del av en større politisk offensiv for å føre norsk offentlig virksomhet over til private aktører.

Solberg og Meyer sier ikke at dette handler om å sørge for at de private skal kunne skaffe seg fortjeneste, profitt, på områder som tidligere ble drevet på nonprofitt basis. Men det er det det handler om. Ingen må tro at private selskaper kommer for å drive virksomhet for det offentlige av idealistiske årsaker.

Den positive innpakningen i honnørord som frihet og samarbeid er derfor i realiteten en omskrivning for noe helt annet, nemlig å la private selskaper på sugerør ned i de offentlige, skattefinansierte pengebingene. Men det kan man ikke si rett ut. Tenk på hva språket kan gjøre med oss – hvordan det litt etter litt, etter dagsrevy på dagsrevy, faktisk endrer våre holdninger, hvordan det endrer våre oppfatninger om ting.

Regjeringas viktigste virkemiddel for å få gjennom slike nye former for privat virksomhet på det offentliges områder, er kommuneøkonomien. Stadig flere kommuner svartelistes for sin økonomi, ingen kommuner framstår lenger som rike kommuner. Alle sliter de med å få økonomien i havn. Sist jeg så svartelista sto 121 kommuner på den. 

OPS dreier seg først og fremst om finansieringshjelp til slunkne kommunekasser. Kommunen slipper investeringen i f.eks. bygging av skoler og sjukehjem. Her kan vi nesten sammenlikne kommunen med en privatperson som på grunn av dårlig økonomi skaffer seg møbler eller bygger ut huset med et dyrt forbrukslån.

Dette blir lukurativt for de private selskapene som vinner kontraktene, men ikke bare for dem. Det er jo nemlig slik at dersom private selskaper tar opp lån – uansett hva de låner til – så kalkulerer banken med at det er en risiko for at de går konkurs. Banken regner seg en rente som tar høyde for at en del bedrifter går konkurs. Er det derimot kommunen som låner penger, så finnes ikke denne risikoen.

Kommunen kan ikke gå konkurs og banken er sikrere på pengene sine.  Derfor vil kommunen alltid få rimeligere lån enn en privat. Dette gir store utslag når en skal låne flere hundre millioner med nedbetaling over lang tid. Mange kommuner havner på denne måten i gjeldsfella, slik som andre gjør når økonomien er skral og man til tross for det forsøker å realisere nødvendige prosjekt.

Det er et kjempeproblem at politikere som i dag sitter valgt for fire år, på denne måten skal ha lov til å skyve problemene foran seg i f.eks. 20 år.  Politikerperspektivet går sjelden ut over budsjettåret.  Hvordan skaffe penger til neste års drift og investeringer blir ofte det store spørsmålet.

 

Ovenstående framstilling er laget av Kommunekreditt og viser hvordan politikere blir lurt. Problemet de står overfor, blir gjerne vurdert i et kortvarig perspektiv, på ett eller kanskje to år.  Da kan de oppnå en gevinst ved å leie i stedet for å eie. Ser man imidlertid på helheten over 20 år, eller lengre, vil det gi stor gevinst å eie i stedet for å leie.

Økonomisk desperate politikere kan med andre ord gjøre veldig dumme ting hvis de velger å løse neste års budsjett på denne måten. Skal den totale lønnsomheten vurderes, må man tenke i lengre perspektiv – og det er problematisk når man ikke er valgt for mer enn fire år.  Her er det virkelig snakk om å skyve problemene over til neste generasjon. Slik kan det oppstår et betydelig politisk styringsproblem dersom dagens politikere skal kunne velte betydelige merkostnader over på de 4-5 neste kommunestyrene.

Et annet viktig prinsipp er at valgte politikere skal kunne gripe inn og justere den løpende offentlige tjenesteproduksjonen. Spørsmålet er om det er tatt høyde for det i OPS-sammenheng, slik at det blir mulighet for politisk styring uten at det utløser store ekstrakostnader. Her vil kontraktspartene i et OPS-samarbeid åpenbart ha helt ulike interesser.

Og hvordan går det med vårt strikse regelverk om offentlige innkjøp, dersom kontraktbetingelsene endres underveis i de meget lange kontraktperiodene? Ønsker man endringer eller tilleggstjenester, og disse er av en viss økonomisk størrelse, kan det raskt bli spørsmål om hvor mye man kan endre før man må ha en helt ny anbudskonkurranse.

At Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er positiv til OPS, er ikke overraskende. I NHOs blad Horisont 1/2003 skriver NHO-advokat Arnhild Dordi Gjønnes:

OPS-prosjekter åpner nye markeder av betydelig størrelse for en entreprenør. Store entreprenører er interessert i å komme inn på dette markedet. OPS-prosjekter sikrer også stabil etterspørsel på meget lang sikt i en bransje som er kjennetegnet med høy konjunkturfølsomhet. 

Jeg trodde at NHO og deres medlemsbedrifter var en forkjemper for mer konkurranse. Her virker det som om man søker å unngå konkurranse og sørge for stabil, det vil si ikke-konkurranseutsatt, etterspørsel over lang tid. Egentlig kan dette leses slik at 20 års monopol på å eie og drifte kommunale sjukehjem er bra.

Det viser hva dette egentlig handler om: OPS er viktig for det private næringsliv for at de skal kunne komme seg inn og høste fortjeneste i et marked som tidligere var lukket. I dette tilfellet er det snakk om en fortjeneste som fullt ut blir betalt av offentlige midler. Ved siden av å komme inn på nye markeder, er monopolsituasjonen svært viktig og nyttig for bedriften.

I Oslo bygges Midtåsen sykehjem som OPS.  Dette har i praksis blitt ei gavepakke til de private investorene – ei gavepakke som antakelig vil bli på omkring 100 millioner kroner. Kommunerevisjonen gransker forholdene og uttaler i en kritisk rapport:

Kommunerevisjonens vurdering:  Tabellen viser ganske klart hvor mye dyrere Midtåsen-avtalen er for kommunen i forhold til sammenlikningsobjektene. Leiekostnaden for Midtåsen er mer enn det dobbelte av Ammerudlunden ved to av de fem beregningsmåtene, og ved den gunstigste beregningsmåten for Midtåsen er leiekostnaden ved Midtåsen 73 % høyere pr. plass pr år. 

Jeg vil avslutte med et lite utdrag av et foredrag fra Kommunekreditt: 

Et eksempel. På Østlandet valgte en kommune for noen år tilbake å la en privat utbygger bygge rådhus for kommunen. Kommunen inngikk leiekontrakt med utbygger, dog slik at kommunen kunne kjøpe bygget etter en viss tid. Kontrollutvalget i kommunen ønsket imidlertid å se nærmere på fornuften i denne kontrakten. De fant da ut at dersom kommunen nå benyttet seg av sin gjenkjøpsavtale, så betalte kommunen bygget to ganger, sammenlignet med om kommunen hadde valgt å eie det selv fra starten. Kontrollutvalget mente at dette burde rådmannen ha redegjort bedre for da kontrakt ble inngått, og at han burde sies opp. Ved nærmer undersøkelse visste det seg imidlertid at rådmannen hadde sitt på det tørre. Han hadde foreslått at kommunen skulle eie, og det var kommunestyret selv som hadde gått inn for leie, så rådmannen kunne ikke lastes.

Dette eksemplet fra Kommunekreditt viser flere ting. For det første bør kontrollutvalgene i kommunene faktisk påta seg å kontrollere slike prosjekter for å sikre at kommunale midler ikke blir sløst vekk på unødvendig fortjeneste til utenforstående.

For det andre viser det at det handler om politikk. Det er kommunestyrene rundt omkring som bestemmer hvorvidt det skal satses på egenregi, egen eie, eller om det skal overlates til private. Med økende kommunal fattigdom, og kommunal desperasjon, er det viktig at mange kjenner virkningene av OPS. Det er en relativt ny form for privatisering og mange kan tråkke feil i sin jakt etter å løse kortsiktige økonomiske problem.

Å drive offentlig sektor handler om på langsiktig basis å sikre innbyggerne et godt tilbud. Da må vi ikke løse dagens problem ved å påføre våre barn store økonomiske belastninger.  Når det gjelder OPS, handler det faktisk om vårt forhold til framtidige generasjoner.

* Dette er en forkortet og lettere redigert versjon av et innlegg som ble holdt på For velferdsstatens konferanse ”Velferd til salgs? Om privatisering og konkurranseutsetting”, Oslo 22.-23. november 2004.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit