Pengene og livet

Vi har antakelig alle sett det i nyhetsbildet. Sinte demonstranter som krever tilgang til medisin. En sak er våre egne konflikter, men der ute i verden er de sinte folkemengdene. Og kommentarene fra legemiddelindustrien kjenner vi også. De sier de gjør så godt de kan, de er i en usikker bransje og de trenger sårt hver forskningskrone. Statsledere og byråkrater stemmer i, og lover å sette av penger så flere får tilgang.

Av  Carl-Erik Schulz

Fra Aksel Nærstad (red): Globaliser Kampen, Globaliser Håpet. Utviklingsfondet. Oslo 2001.

Hva er det folk skriker for? Har fattigdommen blitt større, sykdommene flere, eller har de bare blitt mer utålmodige? Her snakker alle om globaliseringens økte muligheter, men gir den ikke også bedre medisintilgang? Hvorfor ordner ikke det lovpriste markedet opp til alles beste?

Problemet er at på dette området har globaliseringen gjort tilgangen verre for verdens fattige, og den har økt konfliktene mellom rike produsenter og fattige kunder. Globaliseringen er her at eiet til de gode ideene blir håndhevet i stadig flere land, mens tilgangen til produktene faktisk blir dårligere.

For å få innblikk i hva som skjer i dette markedet og hvordan en skal vurdere dette trengs et lite puslespill av ulike tankerekker. La oss starte med endringene i verdens handelssystem; og hvordan det nå også omfatter eie av de gode ideer, patent for oppfinnelsene. Deretter skal vi se litt på hvordan patenter virker, og hvilke følger dette får for levekårene. Vi trenger også en gjennomgang av forsvarsargumentene for patentsystemet. Ut fra dette kan en vurdere hva som kan gjøres for å få til et system som bedre kan sikre medisin til de som virkelig trenger det. Dermed har vi en 'målestokk' for å vurdere det som har blitt gjort av industrien, av landene, av de internasjonale organisasjonene . Dessverre ser det etter min mening ut til at bildet er ille for verdens fattige folk. Men det betyr ikke at det er håpløst. Det finnes tiltak og veier ut av uføret - dersom de blir brukt. La oss starte der endringen startet, i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

 

TRIPS

Ved opprettinga av verdens handelsorganisasjon (WTO) ble det også laget en egen avtale om såkalte 'immatrielle rettigheter', Trade Related Intellectual Property Rights, den såkalte TRIPS-avtalen. Denne avtalen skulle sikre og regulere internasjonal beskyttelse av patentrettigheter og copyrights, dvs oppfinneres enerett til å bruke patenterte oppfinnelser, og opphavsrett for åndsarbeid som for eksempel musikk, dataprogram, varemerker osv. Norge sluttet seg til avtalen om WTO i 1994. Også før TRIPS avtalen kom var slike rettigheter regulert internasjonalt av en organisasjon som heter WIPO. Årsaken til at dette ble tatt med i WTO var et ønske fra landene med mange slike rettigheter om å få til bedre mekanismer for å håndheve rettighetene internasjonalt, og bedre sanksjonsmuligheter overfor de som brøt patenter eller copyright. TRIPS-avtalen gjør at konflikter om patenter og copyright kan behandles innenfor WTO-systemet. Dermed kan et land som er misfornøyd med andre lands patentbeskyttelse sette i verk mottiltak på handelsområdet innenfor WTOs regelverk. Mens WIPO ikke omfattet alle land, så er TRIPS en avtale for alle WTO-land. For utviklingsland ble det ikke gitt unntak, men noe lengre tidsfrister på å innføre regelverket. Generelt gir TRIPS minst 20-års beskyttelse for patenter.

Økt patentbeskyttelse gir økte inntekter til land som har bedrifter som registrerer mange patenter. De er ikke jevnt fordelt over verden, men sjølsagt konsentrert i de rike landene. Dels kommer dette av at mange bedrifter der gjør nye oppfinnelser, og dels skjer det fordi disse landene er flinkere til å kommersialisere nyvinninger. Patentregistrering er virkemiddelet for å gjøre dette.

skjermbilde20180223kl.15.30.00

Tabell 1 gir et anslag som har blitt gjort for virkningen av økt patentbeskyttelse for ulike land. Vi ser at noen, særlig USA, vil tjene voldsomt, mens andre vil tape - til dels mye. F.eks. koster avtalen Norge pr. år 252 millioner USD, eller over 2 milliarder kroner. Tabellen gir et anslag for et vidt spenn av varer. Medisin er bare en liten del av bildet. Her skal vi imidlertid bare diskutere virkninger for livsviktige medisiner.

Tabell 1 viser at TRIPS avtalen ikke er dramatisk for Norge, selv om den også for oss ble kostbar. Norske bedrifter har selv patenter å beskytte i utlandet, og TRIPS gjør dette enklere og mer effektivt. For mange land i 3.verden har avtalen vært mer dramatisk, siden den betyr at mange produkter nå blir patentbeskyttet. Dette fører enten til at egenproduksjon av disse produktene må opphøre, og/eller at varene blir betydelig dyrere fordi patentinnehaverne krever penger for produksjonsretten.

Innenfor TRIPS-avtalen er det også regler for unntak. Det er unntak for produkter ut fra etiske regler, som bl.a. kan omfatte patent på liv. Det er også unntak for oppfinnelser der kommersiell utnytting må forhindres for å verne bl.a. liv og helse. Det er også lov til å sette patentrett til side når det er en nasjonal nødsituasjon. I slike tilfeller er det også regler for hvordan landene da kan te seg. De kan innføre bl.a. innføre 'tvangslisens'. Det betyr at de gir lisensproduksjon  til bedrifter for innenlandsk marked, og det gir patentinnehaver et vederlag pr. solgt enhet. Det er også regler som kan åpne for såkalt parallellimport, som er import fra et annet land i konkurranse med det patenterte produktet. Disse reglene og bruken av dem er omtvistet.

Dette juridiske og tekniske regelverket har en viktig internasjonal funksjon: Det utvider det private eiet over oppfinnelser til nær sagt hele verden. Dette er en viktig del av globaliseringen. Eiendomsrettigheter blir mer globale, også for den gode ide. Men det er viktig å se at dette også har helt motsatte virkninger. Mens bedrifter i mange land før kunne nyttiggjøre seg nye oppfinnelser raskt i sin egen produksjon - til glede for befolkningen; så blir dette nå begrenset av TRIPS-avtalen. Regelverket globaliserer privateiet, men den innskrenker den globale bruken av nye ideer.

Regler for patent og åndsverk er en sak med flere sider. Debatten i Norge omkring frie skolebøker på nettet viser det. Likeens de store konfliktene omkring fri musikk nedlastet fra nettet. Det er antakelig ikke én 'riktig' løsning for alle produktideer. Her skal vi imidlertid drøfte et eksempel der patentrettene når sitt ekstreme ytterpunkt, patent for livsviktige medisiner. Argumentene fra denne diskusjonen må antakelig brukes annerledes for andre produkter. Sagt enkelt: Det er lettere å akseptere enerett til et varemerke for bukser, enn det er å akseptere enerett til å lage og selge en livsviktig medisin.

 

Patent på livsviktig medisin

Verden over har ulike organisasjoner vist harme overfor de høye prisene på livsviktige medisiner. Den høyere prisen pga. TRIPS gjelder for så vidt alle medisiner, men det synes best for de livsviktige. Mest ekstreme utslag får prisøkningene for HIV/AIDS epidemien. På verdensbasis er det bare 5 % av de smittede som har adgang til medisinen, og et sted over 35 millioner mennesker er smittet uten å ha utsikt til å få medisiner som dramatisk kan både forlenge og forbedre livet.

Det har vært en intens nyhetsdebatt i norske og internasjonale media om farmasøytisk industri og prising av HIV/AIDS medisin. Debatten har i stor grad dreiet seg om urettferdighet – de sykes krav om hjelp opp mot industriens rett til inntjening. Dette er en etisk fordelingskonflikt. Men det synes som om deltakerne på begge sider i debatten tar for gitt at det 'samfunnsøkonomisk' er rimelig å holde på industriens skyhøye priser. Det er ikke riktig.

Som kjent gir medisin for HIV/AIDS fortsatt bare utsettende virkning for en foreløpig uhelbredelig sykdom. Tilgang på slik medisin er likevel viktig, siden den både kan utsette sykdomsforløpet, lindre det, minske spredning og kanskje til og med holde liv i folk til nye medisinske landevinninger er gjort.

Ny medisin utvikles ofte av farmasøytisk industri, gjerne med solid støtte fra offentlig forskning. De nye medisinene får så patentbeskyttelse. Patentbeskyttelsen betyr at den som har utviklet medisinen har enerett til å selge det innenfor en bestemt tidsperiode, dvs. de får monopol. Innenfor WTO beskyttes patenter for minst en 20-årsperiode i henhold til TRIPS-avtalen. Det betyr at patentene kan håndheves med de maktmidler som ligger i det internasjonale handelssystemet. Patentbeskyttelsen gjør resepten kjent, og da kan forskere og konkurrenter bruke kunnskapen om medisinen i videre forskning, og dette kan brukes for å finne alternative medisiner. Det er en positiv virkning på lengre sikt, og vi skal komme tilbake til det. Et hovedpoeng med patentbeskyttelsen er at den gjør det økonomisk lukrativt å utvikle nye medisiner fordi  produktet skjermes mot konkurranse i de 20 årene patentet gjelder.

Det betyr at den som får patent kan øke prisen fordi konkurrentene er borte, de andre kan ikke lage produktet. Det har to virkninger: Noen kunder kjøper mindre eller lar være å kjøpe. Årsaken er dels at prisen øker i forhold til andre varer, og dels at de ikke har råd. Dette kan kalles 'fortrengningsvirkningen'. Den andre virkningen er at de med stor interesse og/eller stor betalingsevne kjøper varen dyrt. Slik virker patentretten som et monopol i produksjonen.

Figur 1 kan illustrere dette.

skjermbilde20180223kl.15.30.16

Figur 1. Monopolmarked for en vare

I figuren er det tegnet inn en etterspørselskurve. Jo lavere prisen er, jo flere vil kjøpe medisinen. Dels forklares det ved at de får råd til å kjøpe mer når den blir billigere, men i samme retning virker det at medisinen blir billigere i forhold til andre varer. Ser vi den omvendte veien, så vil økt pris på medisin gjøre at færre kjøper. Dels fordi de ikke har råd, og dels fordi de vil foretrekke å bruke penger på andre varer. Det er også trukket opp en grensekostnadskurve. Det er bedriftens kostnad ved å produsere en enhet mer medisin. Den er ofte lav og konstant. Når først oppfinnelsen er gjort (og utviklingskostnadene kan være store), så er det billig å lage medisinen ut fra kjent resept.

I et marked med fri konkurranse vil sjølsagt nye produsenter bruke den kjente oppskriften til å produsere så lenge de får mer igjen enn kostnadene. Da får de overskudd, profitt. Det vil lønne seg å øke produksjonen til kvantumet Mc, der pris pc er lik grensekostnad (kostnaden ved å produsere en enhet til). Mer blir ikke produsert, rett og slett fordi da vil prisen forbrukerne vil betale bli for lav til å friste nye produsenter på banen. For hver enkelt produsent er kvantumet de andre vil selge utenfor kontroll, hver enkelt må ta prisen i markedet for gitt.

Dersom det nå blir bare én produsent, så blir situasjonen annerledes. Nå vil firmaet sitt salg direkte påvirke prisen de sjøl får igjen. Hvis de vil selge mer må de sette sin egen pris ned. Fordelen ved økt salg må derfor veies opp mot at det krever lavere pris for alle varene. Lar vi figuren illustrere ett marked, så vil kundene som har kjøpt dyrt fort oppdage om andre får det billigere, og så vil re-salg gjøre at prisen blir lik for alle kunder. Kaller vi inntekten av en enhets økt salg for 'grenseinntekt', så må denne falle raskere enn etterspørselskurven, fordi prisen faller for alle enheter, ikke bare det økte salget. Dette gjør at en eneprodusent vil holde igjen på salget for å holde prisen oppe. Det er rett og slett fornuftig av produsenten, dersom han ønsker å gjøre overskuddet størst mulig. I figuren er eneprodusentens salg akkurat så stort at han vil tape ved å selge mer. Kostnaden ved å produsere mer (grensekostnaden) er lik merinntekten fra økt salg (grenseinntekten). Teknisk sagt: Profitten blir størst der grenseinntekten hans er lik grensekostnaden, kvantumet Mm. Dette kvantumet kan bedriften få solgt i markedet for prisen pm som jo er mye høyere enn prisen ved fri konkurranse, pc. Det skraverte feltet illustrerer det ekstra overskuddet produsenten får ved å være alene som selger; det vi gjerne kaller monopolist. Vi ser av figuren hva som skjer for kundene: De betaler mer: pm er høyere enn pc; og de kjøper mindre: Mm er mindre enn Mc. På figuren er forskjellen i medisinforbruk kalt 'den økonomisk dødslisten'. Det høres jo dramatisk ut. Formelt kan dette kalles markedsfortrengning: Den høye prisen fortrenger noen av kundene. For livsviktige medisiner betyr dette at kundene dessverre dør, og markedsfortrengning blir et noe vel fjernt ord for det som skjer i virkeligheten. Som nevnt ovenfor er 95% av de potensielle kundene for HIV/AIDS medisin av ulike grunner uten medisintilgang, så diskusjonen har mer enn akademisk interesse.

La oss prøve å sammenlikne situasjonen med og uten patent/copyright. Plateartisten fortrenger noen musikkelskere ved å håndheve sin opphavsrett. De fleste aksepterer det, selv om piratkopiering er kjent. Noe annet blir det å fortrenges fra markedet for livsviktig medisin. For produsenten er de to situasjonene  forretningsmessig like, patent/copyright gir enerett, og dermed monopol. Ja, egentlig er medisin-patent mer gunstig. Kundene er jo meget interessert i produktet, nær sagt for en hver pris. Da kan prisen settes høyt. Det er også slik at offentlig og privat helseforsikring gjør kundene mer betalingsdyktige fordi det offentlige eller forsikringsselskapene betaler. Men de som fortrenges fra medisinmarkedet pga. den høye prisen, fortrenges også fra livet. De settes på en økonomisk ventecelle til den visse død. Her skiller medisiner seg ganske mye fra musikklivet. En sak er å ikke kunne kjøpe Eric Clapton, noe annet er å se døden i øynene. Det betyr også at for livsviktige medisiner kolliderer privatøkonomisk tenking med etikken – privateiet kan karakteriseres som dødelig grådighet. Det blir som hvis grunneieren skyter på bærplukkere for å beskytte sin enerett til bærene. For HIV/AIDS medisin vet vi at millioner av mennesker 'fortrenges' av den høye prisen, og de er blant jordas aller fattigste. Det er også en dramatisk forskjell mellom plater eller hodepinemedisin og livsviktig medisin. Vi må også merke oss at prisen allerede har blitt betalt i flere år – de 'fortrengte' har dødd i hundretusener mens de ventet på å få tilgang på ideene – dvs. før en får lov til å bruke kjente og billige medisiner.

Det er en sann vrimmel av medisiner, og mange markeder. Forskjellen på den prisen patenteier tar og det som er mulig enhetskostnad for en produsent som bryter monopolet vil derfor variere. Tabell 2, hentet fra Sør Afrika høsten 2000 kan gi et lite eksempel på at prisforskjellene kan være enorme. Vi ser at parallellimport for de fleste preparatene er under halv pris, for ett helt nede i 3 % av prisen. 

skjermbilde20180223kl.15.30.32

Det er ideen, dvs resepten på en ny medisin eller melodien til en ny låt, som blir beskyttet av patentet. Vi tar det gjerne for gitt at det er rimelig og 'naturlig' at nye produkt blir patentbeskyttet – det er jo oppfinnerens private idé. Det er å snu ting på hodet. Det er samfunnsmessig best om nye ideer kan brukes av flest mulig. Hvis noen har funnet opp noe lurt for menneskene, så er det opplagt at ideen er et fellesgode – det koster ikke noe om flere får kjennskap til den. Det er ikke slik at noen får mindre tilgang på medisin ved at også andre kan produsere den. PC-program som kan forbedre og senke kostnadene ved administrasjon, byggeteknikk osv. er en stor gave for menneskene, og prising ut over kopieringskostnad utgjør et tap for oss som fellesskap. Vi kan være glad vi ikke betaler copyright for bruk av hjulet eller de latinske bokstavene. Da Jøtul i sin tid utviklet en varmeeffektiv ovn, så kunne denne ha spart millioner av kvinner i tredje verden for tid i vedsanking. Håndheving av patentet på ovnen var til skade for verdens fattige. De betalte i tid, og i utarming av naturen rundt der de bodde.  Men samtidig som patenter er til skade for konsumentene, så er det like opplagt at fri bruk av ideer er til skade for oppfinneren. For dem gjelder det å sikre en økonomisk gevinst. Dette er kjent fra mange områder. F.eks. kjemper kunstnere mot kopiering, og for de fleste av dem er det en kamp for tilværelsen. Det er bare de aller mest kjente som tjener stort. Det er viktig å huske at menneskene helt sikkert kan øke velferden ved at alle får tilgang til å bruke nye ideer fritt. Likevel synes de fleste at det er naturlig at en holder dem for seg selv, og rett og slett hindrer framskritt og glede for andre. Den gode forretningsidé er god for eieren, men ikke for oss andre.

'Sola skin på deg, så skuggen fell på meg' synger Prøysen. Det er riktig i mange situasjoner, også der patentsystemet blir håndhevet. Men det gjelder å se at for noen goder det er mulig å gå ut av skyggen. Det er sol nok til alle, og ingen behøver å tro at de tar solskinnet fra andre. Slik er det  for de internasjonale fellesgodene, som nye ideer er en del av. Slike goder skiller seg fra f.eks. klær. Vi kan ikke bruke samme skjorta som andre har på seg, men vi hindrer ingen i å sole seg selv om vi selv gjør det. Sånn er det også med ideene og oppfinnelsene. Ingen mister sin medisin om flere bruker resepten til å lage mere. Argumentene ovenfor er ikke så voldsomt radikale. Den tidligere sjefsøkonomen i Verdensbanken, Joseph Stiglitz har f.eks.  understreket dette i en artikkel, (Stiglitz, 1999) - og han pekte tilbake til USA sin andre president, Thomas Jefferson som en tidlig kilde til poenget.

Vi kan konkludere at når det gjelder livsviktige medisiner så er private markedsinteresser innenfor patentsystemet definitivt i motstrid til hva som er samfunnsøkonomisk effektivt.

 

Vil noen finne opp medisiner dersom de ikke tjener på det?

Hva er det som driver folk til å finne på nye ting? Det er en liten vitenskap i seg selv. Det er opplagt at fristelsen til økonomisk gevinst betyr mye for at noen satser på å utvikle nye produkter. Her finner vi et langsiktig og samfunnsmessig argument for patentsystemet: Hvis industrien ikke er sikker på å få dekket utviklingskostnadene, så demper de forskningsaktiviteten. Antakelig vil menneskelig nysgjerrighet fortsatt være en drivkraft i seg selv, men nysgjerrighet alene er sikkert ikke nok til å finansiere de enorme forskningsprogrammene som trengs for å utvikle nye legemidler. Dersom ingen vil finansiere at mange driver med medisinsk utviklingsarbeid, så blir det utviklet få nye medisiner. En må også samfunnsmessig akseptere at det trengs et system som tilskynder at det blir satset på å gjøre oppfinnelser. Men internt i hver bedrift får en stadig samme problem: Det er forskergrupper, ikke bedriftseiere som unnfanger ideene, mens patentene blir eid av bedriftene. Patenter/copyright med en tidsavgrenset enerett kan likevel være et mulig system for å sikre finansieringen av driften. Det som privat sett er å håndheve eiet til ideen, kan samfunnsmessig forsvares dersom det utløser nok ny forskning. Produktene blir dyrere, men de blir i alle fall funnet opp. Fortsatt er det lett å akseptere dette for mange varer som åndsverk, leskedrikker etc. Men det blir en høy pris for å få opp farten på oppfinnelser dersom dette skal betales i millioner av menneskeliv. Noen sier at økonomer tenker med lommeboka. Verre er det hvis lommeboka også erstatter hjertet. På et vis uttrykker dette at den kapitalistiske produksjonsmåten har et problem: den makter ikke få til et system som utvikler nye medisiner uten at det kan koste millioner av liv. Det må da være viktig å se om det kan finnes andre måter å tilskynde oppfinnelser på, og som ikke bærer kostnaden bokstavelig talt i blod.

For noen produkter er det svær risiko enten ved utviklingen av dem, eller i produksjonen. Vi kjenner det fra olje, der et tørt hull er et stort tap. Ved oppfinnelser kan en enten bomme – det blir ikke noen ny medisin, eller andre kan komme først. Slike kostnader er sjølsagt en del av de reelle kostnadene ved utviklingen. Forsikringsbransjen kan profesjonelt spre risikoen og slik også vise hvor store disse kostnadene er. Kostnadene ved forskning og utvikling er sjølsagt, som andre kostnader, fradragsberettiget ved skattlegging. Det betyr at allerede i utgangspunktet bærer samfunnet opp mot 30% av risikoen hvis en ikke lykkes.

Poenget må være å skille de to hensynene: Det å sikre at nye medisiner utvikles, samtidig som en ikke betaler for dette ved å hindre adgang til livsviktig medisin for de som har dårlig råd og trenger det. Patent blander disse to tingene sammen, og dette gjør prisen høy for de som stenges ute fra å kjøpe livsviktig medisin.

Nå er ikke argumentet om at patent trengs for oppfinnelser allmenngyldig. Det må jo, som andre teorier, konfronteres med virkeligheten. Vet en at det blir mer nye medisiner fordi det er patenter? Antakelig er svaret ja. Vet en om WTO-regelen om 20 år er den beste avveiingen mellom behovet for å tilskynde flere oppfinnelser, og prisen en må betale i form av dyr medisin? Nei. Det er jo lite trolig at 20 år passer for alle produkter. Kanskje 5 år er best? Eller 8? Og kanskje et 'smalt' patent som slipper til nye og nesten like medisiner er bedre enn et bredt som dekker mange liknende varianter? For å vite dette må en ha tilgang på industriens regnskaper, og anslag for skadevirkningene for pasientene. Det er en regneoppgave som antakelig er mulig, men sikkert ubehagelig. Oxfam hevder at for to  konsern, Pfizer og GlaxoSmithKline er forskning og utvikling 15% av kostnadene, produksjonen  17-21 %, markedsføring 37-39%, og overskudd opp mot 30% av salgsinntekten. Hvis disse anslagene er representative, så betyr det at over 2/3 av salgsinntekten verken går til produksjon eller forskning.

Patent kan også ha sidevirkninger som kan være skadelige for allmennheten. Først: Patenteieren kan ønske å vente med å introdusere nye produkter inntil patentet på det tidligere går ut. En ny variant blir jo en konkurrent med ens eget produkt. Vet vi om det er slike effekter? En må se industrien i kortene for å få vite det. Dernest: Mange patenter kan være nære etterlikninger av tidligere oppfinnelser. En undersøkelse fra USA 2001 anslo at mer enn ¾ av alle medisinpatenter var slike, og ikke egentlige nyvinninger for pasientene.  Det er liten grunn til å tilskynde kostnader ved å utvikle flere nesten like produkt, og så betale hver enkelt produsent med patentbeskyttelse og enerett til salg. Industrien argumenterer faktisk for at dette er fornuftig. Begrunnelsen fra industriens side er at det øker konkurransen. Det er i så fall en svært dyr måte å oppnå det på, når en helt enkelt kan nå det samme ved å senke patentbeskyttelsen. Et tredje argument er at patentsystemet kan gjøre at hvert konsern vil ønske å skremme de andre ut av kappløpet om nye produkter. Vinneren tar hele potten og får enerett. Da er det lønnsomt å bruke ressurser på å skremme de andre fra å delta. Oppblåste forskningsavdelinger er en måte å gjøre det på.

Hva får en ut av disse innvendingene mot patenter? Jeg kan ikke konkludere med at patent alltid er ille. Men jeg kan si at virkningen er uberegnelig så lenge industrien ikke viser fram regnskapene sine og hva de driver med. Og jeg kan si at det må være et vanskelig virkemiddel å bruke generelt for å sikre utvikling av nye medisiner. Det blir for grovt som reguleringsmetode, en vet ikke hvordan det virker for nyutvikling av produktene. Jeg kan også konkludere med at prisen er høy og må måles i store mengder menneskeliv. Det er derfor gode grunner til å se seg om etter andre tiltak for å oppnå det samme: Mange nye medisiner, og tilgang til medisinene for flest mulig brukere. Den farmasøytiske industrien har framholdt at uten et fungerende helsevesen er det ingen vits i at det pøses ut medisiner. Det er riktig, men det er ikke noe argument for å tviholde på de høye prisene. Det er bare et skalkeskjul for ikke å gjøre det de kan gjøre: Å sette helsa foran egen grådighet.

 

Verdenspatentene

Det nye med TRIPS er at patentene nå kan håndheves sterkere globalt. En sak er om f.eks. USA holder på patentretter for sin egen industri overfor sine egne innbyggere. Da kan i prinsippet regjeringen ta inn gevinsten ved å skattlegge industrien spesielt hardt (selv om det ikke ser ut til at de gjør det). Myndighetene kan også holde på de offentlige eiendomsrettighetene: Svært mye av forskningen er utført på offentlig eide institusjoner, eller med offentlig finansiering. Det gir selvsagt muligheten til å sikre at ideene er offentlig tilgjengelig – f.eks. til fri bruk i det offentlige helsevesenet. Bl.a. USA har lover som kan brukes til dette. Men med TRIPS skal samme patentrett håndheves overfor alle andre land. Det er faktisk det som en ellers ville kalle en skjult handelshindring. Oppfinnerlandet vrir konkurransen til egen fordel, og hindrer land som er spesielt flinke i å ta oppfinnelsen i bruk i å utnytte sin kompetanse. Det har jo vist seg på andre områder at noen land er flinke til å forske fram nye ideer, andre er flinkere til å ta dem i bruk. Dermed får en ikke utnyttet idekraften i disse landene fullt ut. TRIPS blir derfor en avtale som vrir handelsfordelene til gunst for oppfinnerland, slik tabell 1 indikerte.

 

Helsa først – eller eiendomsretten først?

Dette spørsmålet er kanskje selve delelinjen i spørsmålet om patent på livsviktig medisin.

Hvis vi, som jeg mener er riktig, setter hensynet til helsa først, så blir alt annet et spørsmål om hvordan en best skal organisere seg for å få det til. Det betyr ikke at jeg mener at helsa er alt. Det er kostnader ved å utvikle medisin, og ved å lage og distribuere den. Det er også andre presserende behov for folk i verden enn medisiner. Og det er ikke bare enkelt å produsere nye medisiner. Men hvis helsa først prinsippet ligger i bunnen, så får en straks en konklusjon til:

"Grunnforskning, og mange andre former for kunnskap er ikke, og bør ganske sikkert ikke være, beskyttet av noe patentsystem" (Stiglitz, 1999).

Her står vi overfor de globale fellesgoder, og viten om hvordan en redder liv er et av dem. Da må en søke etter andre måter for å organisere produksjon og fordeling.

 

Fins det alternativer?


Sjølsagt gjør det. Men de er mindre lukrative for produsentene. La oss tenke høyt. En første mulighet er å utvikle produktene ved offentlig finansiering. Istedenfor industriens forskningsavdelinger satser en på offentlige forskningsenheter. Mangelen på kjempegevinst kan føre til at oppfinnerne mister driven. Men det er jo et problem også internt i farmasøytisk industri. Det er forskergrupper, og ikke eieren sjøl som gjør jobben (mens det er eieren som har patentet). Et annet problem er å sikre passe ressurser til forskningen. Den offentlige budsjettkampen og ineffektive offentlige enheter er kjente problemer. Styringen av forskningsinnsatsen kan også her bli for grov i forhold til det en vil oppnå. For noen vareslag kan kanskje patent eller copyright være greit, for andre, som livsviktig medisin, er argumentene mot trolig sterkere. Det kan derfor være fornuftig å skille mellom ulike industrigrener.

En trenger altså et alternativt system for å bringe fram og fordele disse livsviktige medisinene. Det er sjølsagt ikke enkelt. De massive økonomiske interessene i farmasøytisk industri vil bli rammet av dette. Men for oss andre kan det være viktig å lansere ideen, og å få satt på dagsorden hvilke problem vi må løse for å få til noe slikt. Jeg skal antyde noen problemer. De store vanskene kommer antakelig på produksjonsida. En må få på plass et belønningssystem som gjør at forskergrupper og institutter har interesse av å finne opp nye medisiner. Siden det skal skje uten patent, så er det rimelig å tro at det offentlige må mere på banen, og at en må få til skikkelige belønningssystemer for de som står for selve utviklingen av medisinene. Et problem her vil være at noen må avgjøre hvilke spor en skal følge i forskningen, en kan ikke arbeide med alle muligheter. En må ganske sikkert ha på plass en ordning der forskermiljøene også selv må vurdere risikoen for å bomme helt, og en kan vurdere om det offentlige kan leie inn miljøer, eller på ulike vis kjøpe opp ideer som er utarbeidet. En må sikre seg mot at svære ressurser går til å utvikle preparater som ikke gir nye behandlingsalternativ, men bare er nære etterlikninger av eksisterende varer. Her er jo også mye å spare, hvis opp mot 80 % av patentene nå er slike etterlikninger. Kostnadene ved å utvikle disse etterlikningene er antakelig store, mens gevinsten for helsa antakelig er liten. Her kan en også bygge på resultater fra annen forskning. Poenget er å sikre at de kjente problemer med offentlig drift ikke trekkes med. Men det er også mye å hente, siden patentsystemet også drar med seg svære kostnader, bl.a. til lobby.

I tillegg til dette må en ha et system for å fordele medisinen, og for å fordele kostnadene ved utviklingen av dem. Det finnes som kjent ingen global kasse for slik finansiering, og i tillegg må en få på plass et system for hvordan landenes helsevesen skal betale for og fordele medisinen. Det er heller ikke enkelt. Pasientene er desperate, og det betyr at det er mulig for folk med makt over medisinen å sko seg slik industrien gjør det nå. Lokale makteliter og korrupte regimer fins det mange av, og billig tilgang på medisin kan være en stor kilde til berikelse.

Det er derfor ikke enkelt å bryte med patentsystemet og basere seg på noe annet. Men det er problem som må løses, og nye måter å tenke på som må utvikles. Det er en utfordring for verdens intellektuelle og verdens politikere – det er dette som er å 'skjære gjennom', og å sette helsa først.

Det finnes også en mindre radikal vei der en baserer seg på å regulere konsernene, utnytte WTO-reglene og revidere patentsystemet. Det første en kan gjøre er å sikre seg at industrien ikke skor seg på den offentlige forskningen. Det kan skje ved at det offentlige legger betingelser på bruk av resultater de har vært med på å finansiere. Dernest kan en gripe inn ved  å innskrenke patentretter slik at de ikke påfører mer tap enn det som er strengt nødvendig for å holde oppfinnerne ivrige. Hvorfor er 20 år patentrett riktig? Selskapene skulle avkreves regnskap som sannsynliggjorde hva de eventuelt trenger av beskyttelse før de fikk patentrett. Hvis ikke er patentkravet bare ideologi til bruk for å holde andre vekk.

En spesiell mulighet er å ha forskjellig patentbeskyttelse i rike og fattige land. Det er ingen menneskelig grunn til at de skal ha rett til å forfølge patentet inn i den fattigste hytte. Målet kan være å få til billig medisin for de fattige, mens de rike betaler industriens utviklingskostnader og profitt. Selv WTO har som vi så regler for at land kan beskytte seg mot slike overgrep. Hvis liv og helse står på spill kan landene starte tvungen  lisensproduksjon, betale patentinnehaveren en royality, og hindre at medisinen blir sendt ut på verdensmarkedet. Parallellimport fra andre land er også en mulighet. Disse ordningene betyr at fattige land setter patentsystemet ut av spill for sitt marked, og enten gir lisens til en lokal produsent (tvangslisens), og/eller tillater import fra en annen billigprodusent, slik vi vet finnes i land som India, Thailand og Brasil. Innenfor TRIPS trengs da også et system som hindrer at slike produkter sendes tilbake til markeder i land som er gruppert til å kunne betale full pris, dvs. at det trengs et eksportforbud for billig-medisin fra den fattige til den rike verden. Slik vil en få lav pris i noen land, mens prisen blir høy i rike land. Selv med lavpris i fattige land står industrien seg bra, og billigvarianter fra land som India, Thailand og Brasil knekker neppe farmasøytgigantene. Brasil har valgt en slik vei. De vedtok i august 2001 å innføre tvangslisens for en HIV-medisin. 

Et tiltak som enkelt kan innføres er å innføre som standardkrav for å få godkjent patent i rike land at bedriftene forplikter seg til å levere til lav pris i fattige land. Det er et forslag som er lansert i USA. Økonomen Jean Lanjouw har foreslått at et firma som søker patent i et rikt land for et legemiddel må samtykke i at patentretten ikke kan håndheves hvis firmaet også søker patent i et fattig land, Lanjouw (2001). Poenget er at markedet i de rike landene er stort nok til å gi insentiv for nye oppfinnelser, og myndighetene kan derfor bake inn i patentavtalen at medisinen ikke skal patentbeskyttes i fattige land. Dermed får en billige varianter produsert i fattige land, mens patentet kan håndheves i rike land. Et slikt forslag kan gjennomføres uten nye avtaleverk, og det krever ingen tiltak i fattige land, bare importkontroll til de rike landene.

Som en ser – det fins et rikt knippe av alternativer for å få bedre adgang til medisiner for de fattige. Det er derfor ikke mangel på ideer som holder oss tilbake. Hva har så blitt gjort internasjonalt for å få medisinen fram til de som trenger den?

 

Spillet om patentrettene

Patentrettighetene er alfa og omega for den farmasøytiske industrien. De gir kjempeprofitt. Og omvendt: uten dem ville industrien raskt komme i store vansker. Årsaken er at så lenge utviklingskostnadene dekkes av private bedrifter, så vil konkurrentene raskt få overtaket om de kan bruke dem vederlagsfritt. Den kapitalistiske produksjonsmåten er en reell tvangstrøye også for industrien.

Det siste året har faktisk industrien endret holdning og tilbudt rabatter til fattige land. Kraftig press fra organisasjoner over hele verden har båret frukter. Selv når prisene er kuttet med over 90% klarer industrien å tjene penger – det sier noe om gevinsten ved å ha patent. Det har dødd hundretusener før dette, men bedre sent enn aldri. Men det går langsomt, det er langt fra løftene til realiseringen, og prisavslagene er helt begrenset til visse produkter og visse land. Den farmasøytiske industrien trakk våren 2001 et søksmål mot Sør Afrika om patentrett og hjemmeproduksjon av medisin. Tilsynelatende var dette en gest til de fattige, men vi vet ikke hvilke hensyn som lå under. Hvis industrien for eksempel hadde informasjon om at saka allerede var tapt, så ville en slik retrett koste dem mindre enn en dom imot selve patentsystemet.

Den farmasøytiske industrien opererer i et felt der de må vurdere ulike hensyn. Det må åpenbart være dårlig reklame å la pasientene dø fordi medisinprisene holdes høyt. Det må være svært viktig for dem å forsvare retten til patent. Hvis grådigheten deres i den tredje verden rokker ved støtten for patentsystemet, så står mye større penger på spill enn den kortsiktige storgevinsten i u-land. Hvis TRIPS-reglene skulle bli uthult så kan konkurrerende produksjon i utviklingsland ta over disse markedene for lang tid og for mange preparater. 

Washington Post offentliggjorde i desember 2000 en artikkel der de hevdet at den farmasøytiske industrien hadde gjort en storoffensiv for å redde patentsystemet. Ideen var å få FN-systemet på lag. Virkemiddelet skulle være å gi konsesjoner for pris for enkelte produkter og til enkelte land, og å bidra med fond som skal finansiere livsviktig medisin for de aller fattigste. Washington Post hevdet at de hadde tvunget FN med i en slik allianse gjennom en kampanje 1999-2000. Vi kjenner ikke troverdigheten til artiklene, men Washington Post er kjent som en etterrettelig avis. De tiltakene som har kommet etterpå fra FN-systemet er imidlertid helt i tråd med det scenariet avisa trakk opp. Poenget for industrien var i følge avisa at de ønsket å komme på offensiven med konkrete tiltak som skulle gi fattige billige medisiner. FN-systemet skulle bidra med troverdighet, det skulle lages fond der både industrien og de rike landene skulle bidra, og slik kjøpe inn og fordele medisin, men slik at industrien holdt på sin generelle patentrett – støttet av FN-organene. Likeens må en regne med at deler av fondene går rett tilbake til industrien i form av overskudd på leveringene.

Det er dette som så har skjedd. Verdens Helseorganisasjon, WHO (der Gro Harlem Brundtland er direktør) har tatt in i sin medisinstrategi (vedtatt i mai 2001) at de vil ta vare på patentrettene i henhold til internasjonal lov. Og de har gjort det til tross for advarslene og bekymringen til en mangfoldig opinionsgruppe av organisasjoner. For de millioner syke er dette en dødelig allianse. Så langt har det ført til at meget små grupper av mennesker i få land har fått bedret tilgang til medisin (det er snakk om promiller snarere enn prosenter av de som trenger det), mens arbeidet for å brukt de medisinske nyvinningene i stor stil har stoppet opp. Det er stadig slik at over 90 % av de HIV-smittede er uten tilgang til medisinen.

En viktig grunn til at unntakene fra full utnytting av patentretter er så få er sjølsagt press fra industrien. Undersøkelser fra USA viser at de satser enormt på å påvirke myndighetene. I siste valgkamp i USA brukte den farmasøytiske industrien ca 2.5 milliarder kroner for å påvirke kandidatene, og de hadde flere lobbyister enn det var kongressmedlemmer. WTO hadde et spesialmøte om TRIPS-avtalens virkninger for medisiner i juni 2001. WTO sin generaldirektør Mike Moore understreket der at landene må føle seg sikre på at de kan bruke fleksibiliteten i TRIPS. Som nevnt har TRIPS åpning for produksjon på tvangslisens eller parallellimport i bestemte tilfeller. USA, som er et hovedland for de konsernene som eier patenter, gikk imidlertid inn for svært strenge fortolkninger av alle unntak. Brasil oppfattet USA sin holdning som at de var helt mot at en kunne bruke tvangslisens for å få startet billig produksjon i utviklingsland, og USA kom med ulike juridiske spissfindigheter for å gjøre mulighetene så små som mulig for å sette patent ut av kraft. Et eksempel er at USA avviste at et land kunne åpne for parallellimport av et tvangslisensiert medikament. Hvis f.eks. Malawi finner at en medisin er nødvendig – og for dyr, så kan de ønske å bruke et indisk medikament som er greit tilgjengelig istedenfor å bygge sin egen fabrikk for hver medisin. Det insisterte USA på at var i strid med TRIPS. Den praktiske følgen er at hvert land må ha sin fabrikk, og mens tida går dør pasientene. Langdryge prosedyrer og konfliktsaker i WTO vil virke i samme retning, bl.a. fordi USA vil kunne trekke inn andre deler av handelen for å forsvare sine farmasøytiske industri sine dyre medisiner.

Det er sjølsagt vanskelig å følge med i de praktiske detaljene i slike forhandlinger, og jeg gjør ikke noe forsøk på å være fyllestgjørende her. Antakelig er det mye viktigere å se gjennom villnisset av paragrafer og til prinsippene:

- At ideene og produktene finnes.

- At de er billige å lage.

- At patentsystemet hindrer at folk bruker dem.

Det er ingen grunn til å pakke det inn i fine ord og paragrafer.

 

Eiendommen over liv og død

Ofte tenker en på eiendomsretten som en formell, juridisk sak som gjør at noen 'eier'. Men det er viktig å huske at eiendomsretten i bunn og grunn er et sosialt forhold mellom mennesker, ikke eierens 'rett'. Eieren får retten til å høste fruktene av sin ide fordi de andre, de eiendomsløse, aksepterer at det er rimelig. Når dette skillet blir for urimelig brytes det sosiale forholdet, og folk tar seg til rette. Eierne synes sjølsagt at det er urimelig. Men det er ikke mer urimelig enn at det sosiale forholdet mellom menneskene har blitt for skeiv. Farmasøytisk industri sin grådighet i 3.verden er etter mitt syn et eksempel på dette, og forsvaret av eiet med jus, slik en nå ser i WTO, WHO  og i rettsalene i land som Sør Afrika blir patetisk perpektivløst og avslørende. Samfunnsøkonomisk argumentasjon kan ikke forsvare dette, selv om det sikkert er aldeles lønnsomt på børsen.

 

Mer å lese:

Det er vist til noen artikler/bøker i teksten. De står her. I tillegger det vist til noen få av de mange bøkene om emnet.

 

Correa, Carlos M. (2000), Intellectual Property Rights, the WTO and Developing Countries. Zed Books, London Lanjouw, Jean (2001), A Patent policy Proposal for Global Diseases.

Maskus, Keith E. (2000), Intellectual Property Rights in the Global Economy, Institute for International Economics, Washington DC .

Schulz, Carl-Erik (2000), Prices and access to essential medicines, International Journal of Risk and Safety in Medicine, 13, 143-151.

Stiglitz, Joseph E., (1999): Knowledge as a public good. I: I Kaul et al. (eds.) (1999), Global Public Goods, Oxford UP, Oxford.

Tirole, Jean (1989), The Theory of Industrial Organisation, London, MIT Press.  (Gir en formell teknisk økonomisk oversikt over patentretter).

Trebilcock, M.J. & R. Howe (1999), The Regulation of International Trade, 2.ed., London, Routledge, Chapter 12.

World Economy 13,1990: material from a  symposium on TRIP and the GATT.  Se særlig:

Deardorff A.V.  Should Patent Protection Be Extended to All Developing Countries?

Subramanian A. : TRIPS and the Paradigm of the GATT: a Tropical, Temperate View.

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit