Samhandlingsreformen
Fanny Voldnes, leder for samfunnsøkonomisk avdeling i Fagforbundet, skriver om Samhandlingsreformen: Det viktigste nye er at kommuner skal betale for innbyggernes bruk av sykehus, såkalt kommunalt medfinansieringsansvar.
Forslag til ny helse- og omsorgslov er til behandling i Stortinget og komiteinnstillingen er varslet ferdig 9. juni. Over 558 sider beskrives fornuftige og gode samarbeidsløsninger om godt pasientforløp, behandling nærmest mulig pasienten og rett behandling til rett tid. Likevel er det lite nytt her. Det viktigste nye er at kommuner skal betale for innbyggernes bruk av sykehus, såkalt kommunalt medfinansieringsansvar. Hvilke helsetjenester det skal gjelde for, skal avklares i en forskrift senere. Omfanget av medfinansieringsansvaret er derfor uklart. Ideen bak er imidlertid klar. Den er at kommuner vil bli flinkere til å forebygge sykdom i befolkningen når kommunen må betale for innbyggernes bruk av sykehustjenester.
Med samhandlingsreformen får kommunen et helhetlig ansvar for å ivareta innbyggernes helsetilbud. Kommunen har da tre valgmuligheter. De kan ivareta oppgaven selv, kjøpe tjenesten av spesialisthelsetjenesten eller fra en privat helsetilbyder. Dette må kommunen ta stilling til i forbindelse med avtalen med spesialisthelsetjenesten som hver kommune får plikt til å inngå. Avtalen vil omfatte hvilke helsetjenester kommunen skal kjøpe av sykehuset og dermed også pris. Med en svært presset kommuneøkonomi vil valget av hvilke helsetjenester som kommunen vil utføre selv, lett bli et økonomisk spørsmål. Erfaringene fra Helseforetaksreformen er at viktige spørsmål som "hva har innbyggerne i kommunen behov for, hva slags kompetanse har vi i kommunen og hva kan vi ta faglig ansvar for", lett vil komme i bakgrunnen.
Selv om kommuner allerede nå har mulighet til å kjøpe tjenester fra private, vil omfanget av private helsetjenester sannsynligvis bli langt større framover. Dette forsterkes av at den kommunale tilskuddsordningen for bygging og drift av pleie- og omsorgsboliger nå er endret. Før kunne kommunen bare inngå avtaler med ikke-kommersielle aktører. Nå kan kommunen velge å inngå OPS-avtaler (offentlig-privat samarbeid) også med kommersielle aktører. Dette er enda en urovekkende endring i retning av "den komplette bestiller-utfører modellen for helsetjenester". Her skal staten bare eie sykehusbygningene, mens kommunen skal bestille og finansiere tjenestene, og helseforetakene skal levere tjenestene, som én av flere leverandører. Modellen vil med andre ord fremme konkurranse, privatisering og mer troverdige kontrakter for helsesektoren.
Alternativet kan være å avtale på sentralt, regionalt eller lokalt nivå hva slags tjenester kommunen har kompetanse til å håndtere selv, finansiere dem direkte og så overlate de andre helsetjenestene til spesialisthelsetjenesten. Da vil man kunne opprettholde helsetjenestene i offentlig regi og unngå at kommuner av økonomiske grunner velger å bruke private aktører.
