Kronikk: Private sugerør i fellesskapets kasser

De kommersielle selskapene erobrer nå velferdsstaten. Deres produksjon av velferdstjenester er blitt et milliardmarked. Hvert år overføres millionbeløp fra fellesskapets kasser til private lommebøker. Vi foreslår tre tiltak for å stoppe lekkasjene.

Av Helene Bank og Linn Herning, For velferdsstaten
Publisert i Klassekampen 13.09.2010 (last ned pdf-1, pdf-2)

De siste årenes eksperimenter med konkurranseutsetting, privatisering og bruk av markedsmekanismer i offentlige tjenester holder på å utvikle seg til en fullstendig omkalfatring av offentlig sektor. Den naive tanken om at private kan levere like gode velferdstjenester til lavere pris, og at alle vil det beste for innbyggerne, har overlevd stadig nye velferdsreformer og nytt lovverk.

Dette har skjedd helt uten debatt om de dramatiske endringene som har foregått innen de private aktørene. Gjennom heftet ”Private sugerør i fellesskapets kasser”, dokumenterer vi hvordan et lite knippe ”velferdskonserner” nå har fått dominerende posisjoner innen de private delene av barnevern, barnehager og sykehjem her i landet. For ”private aktører” betyr ikke lengre den foreldredrevne barnehagen, sanitetskvinnenes pleiehjem eller damene som kunne tjene litt ekstra ved å hjelpe gamle folk i kommunen. Utviklingen på 2000-tallet viser tydelig at de ikke-kommersielle aktørene utkonkurreres av kommersielle aktører, og at de kommersielle aktørene i dag domineres av internasjonale eller nordiske konsern med skatteparadisregisterte investeringsselskaper som eiere.

Framtida er privat?
Da finanskrisen skjøt fart i 2008 var et samlet politisk Norge enig om at en stor offentlig sektor hadde dempet krisens herjinger, og hindret at Norge ble rammet like hardt som USA og store deler av EU. Men enigheten varte ikke lenge.16. januar 2010 skrev Dagsavisen at NHO Service spår gullalder for private tjenesteleverandører innen hjemmetjenester, hjelpepleie, bygg og drift av sykehjem og helseklinikker. I et intervju beskriver Petter Furulund, direktør for NHO Service, situasjonen: Lokalpolitikerne er pragmatiske. Derfor tror jeg vi kan få en stor oppblomstring av private aktører som primært leverer til offentlig sektor i årene framover, slik vi har sett i Sverige. Der har andelen private tjenesteleverandører økt kraftig under sosialdemokraterna.

Fredag den 13. august 2010 var forsiden av Dagsavisen dekket av overskriften ”Framtida er privat”. Avisa meldte at tre av fire ordførere var positive til konkurranseutsetting. Vi tror at den såkalte pragmatismen i rødgrønne kommuner skyldes manglende kunnskap om de reelle konsekvensene og kostnadene ved konkurranseutsetting og privatisering. I de høyrestyrte kommunene, som Oslo og Bergen, er det uansett ikke virkeligheten, men markeds- og konkurranseideologien, som styrer.

Konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår
Velferdstjenester er arbeidsintensive. Om lag 80 % av utgiftene går til å betale ansatte. Derfor er den viktigste måten å konkurrere ut offentlige ansatte, å redusere lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår. Telemarksforsknings studie av barnehagesektoren fra 2009 skriver om konsekvensene av privatisering: ”Det viktigste man oppnår ved å privatisere sektoren, er altså å redusere den gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i sektoren”.

Metodene er mange og ”innovative”, som å nekte tariffavtaler, gi dårligere lønns- og pensjonsbetingelser, nekte å betale overtid, mindre bemanning, færre faglærte, lengre vakter og regelrett sosial dumping er avslørt innen pleiehjem i Oslo, rusomsorg i Østfold, barnevern og barnehager.

Skjuler profitten
Tidligere AP-statsråd Bjarne Håkon Hansen fikk i oppdrag av Espira, Norges største kommersielle barnehagekonsern, å bidra til og svekke regjeringens lov om utbyttebegrensning i barnehagesektoren. Lovforslaget bestod av to elementer, en begrensning av utbytte og et krav om at bygninger som hadde fått investeringstilskudd, måtte tilbakeføres til det offentlige ved salg og opphør av barnehagedrift. Det var det siste kravet som fikk barnehagekonsernene til å steile. Dette fordi det første kravet, altså utbyttebegrensing, er svært enkelt å omgå. Espira var altså i harnisk fordi regjeringens forslag ville forhindret selskapet fra å selge bygninger (som det offentlige har betalt) med store gevinster.

En begrensning som kun regulerer utbytteposten i regnskapet, vil i dagens system ikke være tilstrekkelig for å strupe det private profittuttaket. Professor ved Norges Handelshøyskole, Terje Hansen, ga den 18. august i Dagens Næringsliv en oppskrift på hvordan barnehageselskapene kan omgå den foreslåtte utbyttebegrensningen.

  1. Dele selskapet opp i et driftsselskap og et eiendomsselskap som tar høy husleie.
  2. Drive barnehage gjennom et enkeltpersonforetak.
  3. Ta ut høyere lønn, pensjonsrettigheter og ulike former for frynsegoder.
  4. Familiemedlemmer i styret og som ansatte mot god betaling.
  5. Skille ut selskapets finansielle plasseringer i et eget selskap.
  6. Betale konsernbidrag til morselskap.

Det er vanskelig å finne ut hvor store verdier som ligger igjen i eiendom eller overføres gjennom ulike selskaper innen velferdskonsernene. Men slike strategiske selskapsstruktureringer brukes ikke utelukkende av de store aktørene. Et ektepar i Grimstad, som eier tre barnehager, har også ordnet seg bra. I den ene barnehagen, Askeladden barnehage AS, som er et av selskapene i en større struktur med eiendomsselskap, holdingsselskap og enkeltmannsforetak med personalutleie, var overskuddet før skatt i 2008 på 2,4 millioner kroner. Selskapet var i samme år tilført et driftstilskudd fra kommunen på 3,4 millioner. Det var altså under en tredjedel av pengene som egentlig gikk til drift.

Skatteflukt
Så å si alle de store velferdskonsernene som opererer i Norge, har sterke bånd til skatteparadis gjennom sine eierselskaper. Dette gjelder blant annet barnehageselskapet Espira, helsekonsernet Teres Medical Group og alle drifterene av konkurranseutsatte sykehjem i Oslo (Adecco Helse AS, Aleris Omsorg AS, Attendo Care AS, Carema Omsorg AS og Norlandia Omsorg AS). Gjennom å etablere deler av virksomheten i skatteparadis, der skattene er svært lave eller null og hvor det tilbys fullt hemmelighold for selskapsstrukturer og eierforhold, kan konsernene og deres eiere unngå skatt.

Da kapitalfluktutvalget lanserte sin utredning ”Skatteparadis og utvikling” (NOU 2009:19) beskrev de problemene i skjæringsfeltet mellom velferdsordninger og skatteparadis. Det fører til skattekonkurranse og et «race-to-the-bottom», hvor land med en stor offentlig sektor må kutte dramatisk i sitt velferdstilbud. Slik skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning, og skattebyrden bidrar til skeivfordeling ved at kapitaleiere betaler relativt sett mindre og lønnsmottakere en høyere andel av skattene.

Beregninger fra Tax Justice Network viser at tapte skatteinntekter på grunn av slik organisering kan beløpe seg til omtrent 255 milliarder dollar i året globalt. Skattefluktutvalget viste til at norske foretaksdata tyder på overskuddsflytting gjennom manipulering av internpriser, og at flernasjonale selskaper både flytter overskudd ut av Norge og inn til Norge. Nettostrømmen ut av Norge kan være i størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen fra disse selskapene.

Alternativer og motmakt
På Velferdskonferansen i mars 2009, før Stortingsvalget, sa representanter for alle de tre rødgrønne partiene at de var mot at det skulle kunne tas ut profitt på velferdstjenester som barnehage, asylmottak og barnevern. Den beste måten å unngå dette på, er ved å bruke offentlig ansatte – med andre ord å drive i egenregi. På veien til å ta tilbake tjenestene er det tre tiltak som vi anbefaler:

1. Forby profittuttak, ved å lovfeste at alle offentlige tilskudd til velferdstjenester skal komme brukerne til gode. Dette kan gjøres etter modell fra den rødgrønne privatskoleloven som forbyr private aktører å ta ut profitt på driften. Privatskoleloven begrenser også organisasjonsformen til skolene. Dette er avgjørende for å sikre innsyn og hindre skjulte tappemekanismer. Forslaget til lov om utbytte fra barnehagesektoren, som nå virker å være utsatt et år, er en blek kopi, og innfrir ikke løftene fra de rødgrønne.

2. Kamp for like lønns- og arbeidsvilkår. Anbudskonkurranser er i stor grad konkurranse om hvem som har lavest utgifter til bemanning, lønn og pensjon. Minimeres muligheten til å underby hverandre på disse områdene, vil også de kommersielle aktørens konkurransefortrinn svekkes. Her er tariffavtaler avgjørende, men det er også behov for bedre lovverk mot sosial dumping – og ikke minst håndheving av dette regelverket.

3. Prioritere offentlige, dernest ideelle. Dersom en tjeneste er vedtatt konkurranseutsatt eller underlagt lovverket om offentlige anskaffelser, kan man i mange tilfeller stenge de kommersielle aktørene ute. Både EØS-lovverket og det norske lovverket åpner for å prioritere ideelle aktører innen helse- og omsorgssektorene. Å ha anledning til å prioritere ikke-kommersielle fram for kommersielle aktører, betyr at barnevernet og omsorgstjenestene kan unntas fra hele konkurranse- og anbudshysteriet.

De offentlige velferdstjenestene vokste fra begynnelsen fram som en motvekt mot de frie markedskrefter, skjermet mot kortsiktig profittjakt og for å styrke den demokratiske styringen av samfunnet. Dette dempet konkurransepresset og fungerte som et korrektiv for lønns-, arbeids- og pensjonsforhold også i privat sektor. De offentlige velferdsordningene skulle dekke grunnleggende behov hos befolkningen – ikke være underlagt markedets profittvang.

Finanskapitalens inntog i våre velferdstjenester representerer en udetonert bombe under velferdsstaten. Derfor både kan og må dette stanses. Vi går ut fra at heller ikke den sittende, rødgrønne regjeringa og deres partier lokalt ønsker ei slik utvikling, når de får dokumentert hva som skjer. Det er ingen juridiske hindringer eller krav fra EU som hindrer oss i å stanse dette. Politiske vedtak er det som skal til. La oss gjøre forsvaret av offentlige tjenester til en politisk vinnersak!

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit