Hva kan vi lære av den nordiske modellen?

Arbeiderbevegelsen og sosial og økonomisk utvikling. Innledning på Global Labour Conference, University of Witwatersrand, Johannesburg, 1.-3. april 2007. Av Asbjørn Wahl, rådgiver i Fagforbundet.

Introduksjon

Det er for tida mye opphetet debatt om velferdsstaten, eller den europeiske sosiale modell, som den ofte blir kalt i Europa. I vårt land blir den kalt den nordiske modell, og blir verden over sett på som den mest avanserte versjonen av denne samfunnsmodellen.

Velferdsstaten representerte store framskritt i leve- og arbeidsforholdene, uten sidestykke i menneskehetens historie. Folkehelsen, levealderen og den sosiale sikkerheten utviklet seg enormt i løpet av en relativt kort periode i takt med velferdsstatens framvekst i forrige århundre. Den ble da også usedvanlig populær blant folk flest.

I den nåværende markedsliberalistiske æra blir imidlertid velferdsstaten angrepet av sterke økonomiske og politiske krefter i samfunnet. Avregulering av økonomien, privatisering og nedskjæringer i offentlige budsjetter bidrar til å endre de spesifikke maktforholdene som var avgjørende for velferdsstatens utvikling. Ja, så alvorlig er det, at hele dens eksistens blir truet.

I den offentlige debatt mangler det imidlertid grunnleggende analyser og fokus på hva som gjorde velferdsstaten mulig. Hele spørsmålet ser ut til å bli avpolitisert. Dette gjør det mulig, selv for dem som angriper velferdsstatens institusjoner og offentlig sektor å argumentere med at det blir gjort for å modernisere velferdsstaten og sikre den for framtidige generasjoner.

Vi opplever også at mange fagorganisasjoner så vel som venstreorienterte politikere i Sør (f.eks. president Lula i Brasil) ønsker å importere denne modellen. Fagorganisasjoner og politiske partier, særlig sosialdemokratiske partier, i Nord er minst like ivrige etter å eksportere sin vellykkede sosiale modell, og de bruker da også store ressurser på å overføre sine erfaringer til land i Sør. Arbeidsfred, trepartsamarbeid og sosial dialog blir fremmet som de viktigste instrumentene for å kunne utvikle en velferdsstat.

Jeg vil i denne artikkelen utfordre disse forenklete oppfatninger om velferdsstaten. Denne samfunnsmodellen, som ble utviklet i en veldig spesiell historisk kontekst, kan ikke vurderes uavhengig av dens sosiale og historiske opprinnelse og de maktforholdene som gjorde den mulig. Dersom vi virkelig ønsker å få grepet på velferdsstatens potensial, dens aktuelle utvikling og perspektiv, så trengs det en mye mer grundig analyse av og forståelse for særegenhetene ved denne samfunnsmodellen.

Velferdsstatens politiske økonomi

Noen velferdstjenester (helsetjenester, utdanning, sosiale stønader osv.) vil utvikles i alle land etter som økonomien utvikler seg. Økonomien selv krever en god del når det gjelder reproduksjonen av arbeidskraft, kvalifikasjoner, kollektivtransport m.v. Måten disse tjenestene blir organisert på, deres kvalitet og nivå vil imidlertid reflektere maktforholdene i de aktuelle samfunnene så vel som internasjonalt.

I siste instans vil derfor universelle, demokratisk organiserte offentlige tjenester, tilgjengelige for alle, i motsetning til profitt-drevne private tjenestemarkeder, være et spørsmål om strukturell makt, om økonomiske, sosiale og politiske maktforhold i samfunnet. Velferdsstaten er sånn sett resultat av en samfunnsmessig kamp. Kvalitativt gode helsetjenester, trygdeordninger, stønadsordninger og andre velferdstjenester i offentlig regi ble med andre ord utviklet og forbedret som et resultat av arbeiderbevegelsens økende makt i samfunnet. Offentlig eierskap og kontroll med den grunnleggende infrastrukturen i samfunnet representerer en viktig del av disse nye maktforholdene.

Velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, er imidlertid ikke bare et produkt av endrete maktforhold generelt sett, men et resultat av en helt spesifikk historisk utvikling i den 20. århundre, som også innbefatter den russiske revolusjonen (se nedenfor). Snarere enn å være resultat av sosial dialog og trepartssamarbeid, som svært mange innen arbeiderbevegelsen påstår, var velferdsstaten resultat av en lang periode med samfunnsmessig kamp og klassekonfrontasjoner.

Helt siden kapitalismen ble den dominerende produksjonsmåte i våre samfunn, har den utviklet seg fra krise til oppgangskonjunktur, fra oppgangskonjunktur til krise. Den relativt uregulert laissez-faire kapitalismen fra det 19. og første halvdel av det 20. århundre medførte sterk utbytting av arbeidsfolk generelt, og forårsaket ekstraordinært mye elendighet i kriseperiodene. Arbeidsfolks svar ble å organisere seg og kjempe - på arbeidsplassene så vel som på det politiske plan. Gjennom disse kampene oppnådde de gradvis bedre lønnsforhold, bedre arbeidsforhold så vel som stadig bedre offentlige velferdstjenester.

Denne perioden var med andre ord sterkt preget av sosiale konfrontasjoner. Det var generalstreiker og lockouter. Det var bruk av politi og militære mot streikende arbeidere, også i de skandinaviske landene. Det var folk som både ble skadet og drept i disse konfrontasjonene. Etter hvert som arbeiderbevegelsen utviklet seg og ble sterkere, erobret den stadig mer terreng i den sosiale kampen. En stor del av bevegelsen utviklet seg i sosialistisk retning - i sin kamp for å avvikle den kapitalistiske utbyttingen. Krav om mer grunnleggende systemendringer vokste fram.

Særlig bidro den verdensomspennende depresjonen på 1930-tallet til voksende folkelig krav om politiske inngrep overfor markedet. Massearbeidsløshet, økt sosial elendighet, fascisme og krig skapte massive krav om fred, sosial utvikling, arbeid til alle og politisk styring av økonomien. Da lederne av seiersmaktene møttes på den såkalte Bretton Woods-konferansen på slutten av andre verdenskrig, var derfor kravene fra arbeiderorganisasjonene og andre folkelige krefter klar: Det måtte bli slutt på den uregulerte, kriserammede kapitalismen. Under de daværende styrkeforhold ble det den keynesianske modellen for regulert kapitalisme som fikk hegemoni. Slik ble det sosiale og økonomiske grunnlaget for velferdsstaten skapt.

I denne sammenhengen er det viktig å notere seg at arbeiderbevegelsens styrke ikke bare resulterte i bedre faglige rettigheter og regulerte arbeidsmarkeder. Den generelle begrensningen av markedskreftene var mye viktigere. Kapitalens makt ble innskrenket til fordel for folkevalgte organer. Konkurransen ble dempet gjennom politiske intervensjoner i markedet. Kapitalkontroll ble innført og finanskapitalen ble strengt regulert. Gjennom en sterk ekspansjon av offentlig sektor og velferdsstaten ble en stor del av økonomien tatt ut av markedet og underlagt direkte demokratisk kontroll. Denne generelle innskrenkingen av markedskreftene var en forutsetning for velferdsstatens utvikling, og de omfattende politiske styrings- og reguleringstiltak var viktigere enn arbeidslovgivningen når det gjaldt å bedre forholdene på arbeidsplassene.

Velferdsstaten er med andre ord ikke bare en sum av sosiale institusjoner og offentlige budsjetter. Den er først og fremst et uttrykk for maktforholdene i samfunnet. Særlig gjorde kapitalkontrollen det mulig for regjeringer å gjennomføre en velferdspolitikk på nasjonalt plan - uten stadig å bli konfrontert med kapitalens utflaggingstrusler, der storselskapene truser med å flagge ut eller å investere i land med investorvennlige forhold, dersom de mente at deres interesser vant fram. Kort sagt, velferd er et spørsmål om samfunnsmessig makt!

Klassekompromisset

En viktig del av velferdsstatens historie, så vel som av maktforholdene i samfunnet, utgjøres av den sosiale pakten, eller klassekompromisset, om man vil. Etter som dette ikke er hovedtema her, vil jeg kun fokusere på noen hovedelementer i denne helt spesifikke historiske utviklingen. I løpet av det forrige århundret utviklet kampen mellom arbeid og kapital seg i mange land i retning av en stillingskrig hvor ingen var i stand til å flytte sine posisjoner merkbart framover. Arbeiderbevegelsen klarte ikke å erobre nye maktposisjoner, og kapitalkreftene klarte ikke å nedkjempe fagbevegelsen. Som et resultat av dette, utviklet fagbevegelsen gradvis en slags fredelig sameksistens med kapitalinteressene.

På 1930-tallet begynte denne sosiale pakten å bli institusjonalisert i deler av Europa, da fagbevegelsen inngikk omfattende avtaler med arbeidsgiverorganisasjonene, særlig i nord, men etter andre verdenskrig også store deler av det øvrige Vest-Europa. Fra en periode karakterisert av harde konfrontasjoner mellom arbeid og kapital, gikk utviklingen inn i en fase med stor grad av arbeidsfred, to- og prepartsforhandlinger og konsensuspolitikk. Det var styrkeforholdet innenfor rammen av dette kompromisset mellom arbeid og kapital som utgjorde fundamentet for velferdsstatens utvikling - og så vel arbeidsforholdene som levestandarden ble gradvis forbedret.

Det var selvfølgelig en viktig faktor i etterkrigsutviklingen at den kapitalistiske økonomien opplevde mer enn 20 år med stabil og sterk økonomisk vekst. Dette gjorde det lettere å dele avkastningen mellom arbeidstakerne, kapitalen og en raskt voksende offentlig sektor.

Det er viktig å erkjenne at dette klassekompromisset mellom arbeid og kapital var et resultat den økende samfunnsmessige makt arbeiderbevegelsen hadde klart å tilkjempe seg i perioden forut for kompromisset. Arbeidsgiverne og deres organisasjoner hadde erkjent at de ikke var i stand til å nedkjempe fagorganisasjonene. De måtte anerkjenne dem som representanter for de ansatte og forhandle med dem. Den fredlige sameksistensen mellom arbeid og kapital hvilte med andre ord på en sterk arbeiderbevegelse - en styrke som var utviklet nettopp gjennom de kamper og konfrontasjoner som lå forut for kompromisset.

Et vesentlig trekk i den historiske konteksten omkring velferdsstatens utvikling var eksistensen av et konkurrerende økonomisk system i Sovjetunionen og Øst-Europa. Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm (se Hobsbawm 1994) har påpekt, var dette en avgjørende forutsetning for at kapitaleierne i Vest-Europa skulle akseptere et kompromiss med arbeiderbevegelsen. Det er også interessant å merke seg at velferdsstaten, i den form den fikk av regulert kapitalisme, aldri var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen før den ble til. Målet var sosialisme. Det var i frykt for sosialisme (etter den russiske revolusjonen og en styrking og radikalisering av arbeiderbevegelsen i Vest-Europa omkring andre verdenskrig) at kapitaleierne i Vest-Europa ga etter for mange av arbeiderbevegelsens krav. De gikk frivillig inn i omfattende sosiale kompromiss og ga etter for mange av arbeiderbevegelsens sosiale og økonomiske krav for å vinne tid samt å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen. Nå, over 50 år senere, kan vi vel konkludere med at kapitaleiernes strategi har visst seg å være ganske vellykket.

Dette at velferdsstaten ikke var et uttrykt mål for arbeiderbevegelsen, men resultat av en det veldig spesifikke historiske kompromiss mellom arbeid og kapital, reflekteres også i velferdsstatens dualistiske karakter. På den ene siden representerer deler av den spirene til arbeiderbevegelsens visjon om et annet og bedre samfunn (trygdeordninger, sosiale stønader, omfordeling av verdier, universelle rettigheter, gratis tjenester osv.). På den andre siden fungerer andre deler av velferdsstaten som et sosialt verksted for en brutalt og inhumant økonomisk system, der feil og mangler blir kompensert (f.eks. arbeidsløshetstrygd, stønadsordninger og tjenester knyttet til arbeidsrealterte helseproblemer og utstøting fra arbeidsmarkedet).

Vi bør heller ikke glemme at det var ideologiske og politiske kamper om strategien innad i arbeiderbevegelsen. De mer radikale eller revolusjonære tendensene ønsker å sosialisere, eller demokratisere, eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens de mer moderate eller reformistiske tendensene begrenset seg til å begrense kapitalens makt gjennom reformer, politisk styring og regulering. Det var jo nettopp styrken til de mer radikale tendensene som fikk kapitaleierne i Vest-Europa til å gå inn for et klassekompromiss. Sovjetunionens viktige rolle i denne sammenhengen skyldtes at kapitaleierne i Vest-Europa fryktet, at dersom det skulle komme til en samfunnsmessig konfrontasjon om statsmakten i Vest-Europa, ja så ville Sovjetunionen støtte de mer radikale tendensene.

Uansett, klassekompromissets politikk, som i virkeligheten ble velferdsstatens utvikling, resulterte i enorme framskritt i levestandard og arbeidsforhold. I arbeiderbevegelsen ledet dette til den alminnelige oppfatning av at de nå hadde funnet en vei til et samfunn med sosial framskritt og en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser til fordel for folk flest - uten alle de ofre som var knyttet til klassekamp og stadige sosiale konfrontasjoner. Konflikter mellom arbeid og kapital ble i stor grad løst på velordnet og fredelig vis innenfor et nasjonalt lov- og avtaleverk. Den dominerende oppfatningen festet seg at samfunnet hadde nådd en høyere form for sivilisasjon.

Gjennom gradvise reformer skaffet arbeiderbeveglsen økende demokratisk styring av økonomien. Den krisefrie kapitalismen var en realitet! Ingen flere økonomiske kriser som på 1930-tallet, ikke mer massearbeidsløshet, ikke mer sosial nød, ikke mer konsentrasjon av velstand blant de rike og privilegerte, ikke mer elendighet blant folk. Alle sosiale kriterier viste et samfunn i framgang. For svært mange i arbeiderbevegelsen var dette den reformistiske vegen til sosialismen - og alle kunne selv se og oppleve at det faktisk virket! Disse sosiale framskritt utgjorde den materielle basis for en sosialt partnerskapsideologi som ble, og fortsatt er, dypt forankret i nasjonal og europeisk arbeiderbevegelse.

Fra fagbevegelsens side representerte klassekompromisset i realiteten den kapitalistiske organiseringen av produksjonen, den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet, som det het i Hovedavtalen mellom LO ag Norsk Arbeidsgiverforening. I bytte mot det man oppnådde i form av mer velferd og bedre arbeidsforhold, tok fagbevegelsen på seg oppgaven å holde arbeidsfred, samt tilbakeholdenhet i lønnskampen. Litt forenklet kan vi si at velferdsstaten og den gradvis økende levestandarden var det den nå ganske fredlige arbeiderbevegelsen fikk i bytte mot å gi opp sitt sosialistiske prosjekt. I dag kan vi vel konkludere med at det var en relativt kortsiktig seier i en svært spesiell historisk situasjon.

Nå, mer enn 50 år senere, må vi erkjenne at kapitaleierne i stor grad har lyktes med sin strategi. På grunn av de omfattende landevinninger den oppnådde i form av økt velferd, forbedrete lønns- og arbeidsforhold, fikk klassekompromissets politikk massiv støtte fra arbeidsfolk, og de mer radikale og antikapitalistiske deler av arbeiderbevegelsen ble gradvis marginalisert. Dominerende deler av arbeiderbevegelsen begynte etter hvert også å se på den sosiale framgangen som et resultat av arbeidsfred og nært samarbeid med mer siviliserte kapitaleiere. For mange faglige ledere ble sosiale konfrontasjoner til og med sett på som noe som skulle unngås fordi det hadde negative virkninger på arbeidsforholdene. Kombinert med den dominerende oppfatningen av at frimarkeds-kapitalismen nå var nedkjempet, ledet dette til en avideologisering, en avpolitisering og en avradikalisering av arbeiderbevegelsen - og en byråkratisering av fagbevegelsen. Sosialdemokratiets historiske rolle ble å administrere klassekompromissets politikk.

Der klassekompromissets ideologi feiler, er i forklaringen av de sosiale landevinningene som ble oppnådd i dets æra. Den erkjenner ikke at de store sosiale framskrittene, særlig etter andre verdenskrig, representerte en innhøstingsperiode. Denne var muliggjort nettopp fordi en stor del av arbeiderklassen hadde vært i stand til å endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital gjennom en rekke konfrontasjoner og hard klassekamp i løpet av den første deler av det 20. århundre (inkludert den russiske revolusjonen). Det var med andre ord de sosiale kampene i den forutgående perioden, sammen med bevegelsens fortsatte organisatoriske styrke, som gjorde det mulig for de faglige lederne under klassekompromissets periode å oppnå det de gjorde gjennom fredlige forhandlinger. Slik står vi altså overfor den paradoksale situasjonen at klassekompromissets ideologi, som også ble velferdsstatens ideologi, i det lange løp underminerer den maktbasisen som velferdsstaten bygget på.

Vendepunktet - den markedsliberale offensiven

Etter hvert som gjenreisingen og gjenoppbyggingen av økonomien etter andre verdenskrig gikk mot slutten, opplevde også etterkrigstidas keynesianske reguleringsøkonomi økende problemer. I voksende grad opplevde man stagnasjon, inflasjon og profittkriser. Ansporet av disse økonomiske krisene gikk kapitalkreftene på offensiven og den nåværende markedsliberalistiske fasen startet. Slik ble 1970-tallet et vendepunkt for klassekompromissets samarbeidspolitikk. Etter dette endret kapitalkreftene strategi med sikte på å styrke profitabiliteten. Det har ført til en gradvis tilbaketrekning fra klassekompromisset - og utviklingen av en stadig sterkere konfrontasjonspolitikk mot fagbevegelsen.

Det politiske og ideologiske hegemoniet som kapitalkreftene så klarte å erobre i løpet av svært kort tid, har blitt brukt til å gjennomføre en rask og systematisk avregulering. Noen av resultatene er økt konkurranse, angrep på lønns- og arbeidsvilkår, lov- og avtaleverk og maktposisjoner som ble erobret i velferdsøkonomiens æra, og som på den tida ble akseptert av arbeidsgiverne som et ledd i klassekompromisset. Gjennom politisk press, trusler om å flagge ut eller spekulative angrep på valutaer, begrenser de i stor grad regjeringers politiske handlefrihet og presser fram nedskjæringer i offentlige budsjetter - med andre ord; velferdsstatens økonomi.

Mye av det komplekse system av reguleringer som ble brukt for å temme markedskreftene, og dermed skape forutsetningene for utviklingen av velferdsstaten, har ganske enkelt blitt fjernet. Denne avreguleringen har ført til utviklingen av en fullstendig meningsløs, spekulativ økonomi - først og fremst innen valutaspekulasjon. Samtidig har det ført til en omfordeling av verdier uten like i menneskehetens historie - fra offentlig til privat, fra arbeid til kapital og fra de fattige til de rike. Offentlig så vel som privat fattigdom vokser nå fram side om side med en stadig grellere rikdom hos samfunnets elite. Velferdsstatens omfordelende oppgaver har med andre ord blitt snudd opp ned.

En viktig del av kapitalens strategi har vært å omstrukturere produksjonen internasjonalt. Globale, integrerte produksjonskjeder, nye organisasjons- og ledelsesformer ("just-in-time" og "lean production"), out-sourcing og utflagging av virksomheter er sentrale elementer i denne utviklingen. Arbeidsfolk så vel som hele sosiale systemer spilles ut mot hverandre som et resultat av denne stadig mer uregulerte bevegelse av kapital, varer og tjenester. New Public Management har innført private organisasjons- og ledelsesformer også i offentlig sektor. Frie markeder og konkurranseevnen på stadig mer avregulerte internasjonale markeder har vært de ledende prinsipper bak denne politikken. Resultatet er økende konkurranse på arbeidsmarkedet og en raskt voksende andel midlertidig ansatte, som undergraver fagorganisasjoner, lov- og avtaleverket. En omfattende brutalisering av arbeidet utgjør en av de mest alvorlige resultatene av denne utviklingen.

Denne offensiven fra kapitalkreftenes side møtte ikke mye motstand. Arbeiderbevegelsen var dårlig forberedt på den nye økonomiske og samfunnsmessige situasjonen. Fagbevegelsen opplevde store problemer etter som dens politikk og aktiviteter i hovedsak var utviklet i en periode med sterk økonomisk vekst og relativt fredelige forhold på arbeidsmarkedet. I klassekompromissets tidsalder skjedde det en omfattende avpolitisering og avradikalisering av arbeiderbevegelsen. Dette gjorde det lettere for kapitaleierne å søke å løse krisen gjennom å angripe lønns- og arbeidsvilkårene, faglige og sosiale rettigheter, samt ved å svekke offentlig sektor.

Det vi har opplevd de siste 20-25 årene er derfor avskaffelse av kapitalkontrollen, avregulering og liberalisering av markedene, omfordeling av verdier, omfattende privatisering, konkurranseutsetting og out-sourcing. Resultatet er nedbemanning og økende arbeidsintensitet, samt fleksibilisering av arbeidsmarkedet. På denne måten har storparten av det økonomiske og materielle grunnlaget som velferdsstaten ble bygd på, ganske enkelt blitt fjernet.

Det er ikke et tilfeldig tilbakeslag vi står overfor, men en grunnleggende endring av våre samfunn. Bak den massive forskyvning av maktforholdene, som vi har opplevd i løpet av de siste par tiårene, kan vi identifisere noen sterke økonomiske og politiske krefter. Globalisering er ikke en nødvendig konsekvens av teknologiske og organisatoriske endringer, som noen vil ha det til, men resultat av strategiske og politiske beslutninger i lukkete styrerom hos de multinasjonale selskapene, de store finansinstitusjonene og i regjeringskabinettene.

Gjennom uformelle og illegitime maktstrukturer som G8, institusjoner som Det internasjonale pengefond (IMF), Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO), regionale institusjoner som EU og NAFTA, samt gjennom bilaterale og regionale handelsavtaler, blir markedsliberalismen presset gjennom og nærmest lovfestet gjennom internasjonale avtaler. Kort sagt, en enorm forskyvning av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er blitt gjennomført, men denne gangen i kapitalens favør. De store multinasjonale selskapene fronter selvfølgelig denne utviklingen - med sin nyvunne frihet fra demokratisk regulering og kontroll.

Dette at velferdsstatens maktbasis brytes ned, betyr selvfølgelig ikke at vi risikerer å ende opp i en før-velferdsstaten situasjon, der de sosiale utgiftene utgjorde en betydelig mindre del av BNP enn i dag (jfr. Lindert 2004: 11ff.). Samfunnet har utviklet seg mye siden den gang, og dagens økonomi er fullstendig avhengig av svært mange av velferdsstatens tjenester. Det er derfor ikke bare størrelsen på den offentlige sektor som er avgjørende i denne sammenhengen, men også, og kanskje enda viktigere, maktforholdene i velferdsstaten.

 

Undergravingen og svekkingen av velferdsstaten vil først og fremst gjenspeiles i hvordan den organiseres, hvordan den lagdeles, samt hvordan kvaliteten og nivået på tjenestene utvikler seg - gjennom privatisering, økt bruk av konkurranseutsetting, økt fattigdom og økte forskjeller i samfunnet, omfanget og størrelsen på egenandeler, overgang fra universelle til behovsprøvde, styrking av arbeidskraftens varekarakter (jfr. Esping-Andersen 1990: 35ff.) osv. På grunn av økt markedsmakt, vil mange også oppleve vanskeligere tilgang til anstendige boforhold, et mer brutalisert arbeidsliv og problemer med helse- og omsorgstjenester.

Basert på det ovenstående kan vi konkludere med at svekkelsen og nedbyggingen av velferdsstaten er i full gang, men at potensialet i de nye maktforholdene er langt fra uttømt. Institusjonell treghet, eksistensen av allmenn stemmerett og sporadisk sosial motstand hemmer nedbyggingsprosessen. Hvorvidt denne utviklingen vil fortsette, vil i stor gra avhenge av bredden og styrken i den sosiale motstanden som blir mobilisert til forsvar for de landevinninger som ble oppnådd gjennom velferdsstaten - og i neste omgang til kamp for mer offensive sosiale og politiske mål.

Fra konsensus til konfrontasjon

Det faktum at etterkrigstidas klassekompromiss har brutt sammen, og at kapitalkreftene trekker seg fra den sosiale pakten, medfører selvsagt også at klassekompromissets konsensuspolitikk gradvis blir erstattet av konfrontasjonspolitikk. Med andre ord, to- og trepartsforhandlinger, eller sosial dialog, som det nå heter i EU, gir ikke lenger den samme innflytelse som den ga i klassekompromissets storhetstid.

Fagbevegelsen ble tatt på senga av denne utviklingen. Kapitalkreftenes skifte av strategi - fra konsensus til konfrontasjon - ble uforståelig innenfor det konsensusorienterte klassekompromissets ideologi. Det historiske kompromissets sammenbrudd førte derfor også til politisk og ideologisk krise innen de sosialdemokratiske partiene og i storparten av arbeiderbevegelsen. Med en avpolitisert og passivisert medlemsmasse og et i økende grad selvrekrutterende lederskap som var i ferd med å bevege seg inn i samfunnets elite, tilpasset de sosialdemokratiske partiene seg raskt til den dominerende, markedsliberalistiske dagsordenen, om enn i en noe mildere form enn høyresidas originale versjon.

I denne konteksten ble globalisering, heller enn å være den konkrete formen på den nyliberalistiske offensiven, tolket som en nødvendig fase i utviklingen av den nye verdensøkonomien. Globaliseringen har kommet for å bli, har slik blitt et mantra for store deler av arbeiderbevegelsens lederskap. Særlig i de industrialiserte landene har dette ført til at mange fagorganisasjoner har ført en snever kamp for å styrke sine egne bedrifters konkurranseevne på de internasjonale markedene (business unionism kaller de dette i USA). Økt fleksibilitet, medregnet også den nye, oppdressete versjonen flexicurity, som medfører svekking av ansettelsestrygghet og lov- og avtaleverk generelt, har i stor grad blitt akseptert for å styrke konkurranseevnen. Det å styrke konkurranseevnen har i sin tur blitt lansert som den viktigste måten å sikre arbeidsplassene på.

Avregulering og liberalisering av økonomien har rent generelt blitt akseptert, forutsatt at de ble ledsaget av arbeidstakerstandarder (jfr. de internasjonale debattene om labour standards eller social clauses). På denne måten har fokus på maktforhold og reelle inngrep for å begrense markedskreftene blitt erstattet av en slags juridisk formalisme - både nasjonalt, innen EU og i forhold til internasjonale institusjoner som WTO og Verdensbanken. En hel hær av akademikere med fokus på bedriftenes samfunnsansvar (corporate social responsibility - CSR), det vil si etablering av frivillige etiske standarder, har vokst fram i det vakuumet som har blitt skapt av svekkete fagorganisasjoner og sosiale bevegelser. Slik har en rekke forskingsinstitusjoner og såkalte NGOer bidratt til å produsere et ideologisk røykteppe over den formidable maktforskyvning til fordel for kapitalkreftene, som foregår i den virkelige verden.

Denne politikken går ikke ut på å bekjempe selve markedsliberaliseringen av økonomien, men de negative virkningene liberaliseringen har på arbeidsfolk. Markedsliberalisering uten negative virkninger på arbeidsfolk eksisterer imidlertid ikke. Det er jo selve markedsliberaliseringen i seg selv som er problemet. Dersom fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene virkelig ønsker å redusere disse negative effektene, så må bekjempe selve markedsliberaliseringen, etter som det nettopp er de avreguleringer og den privatiseringen som markedsliberaliseringen medfører, som er den måten maktforskyvningen foregår på i samfunnet.

Dette er en av de viktigste erfaringene velferdsstatens korte historie har lært oss. Svært mange av de reguleringer vi har i samfunnet i dag, har jo nettopp blitt innført som et resultat av faglig og sosial kamp for å beskytte arbeidsfolk, kvinner, barn og miljøet mot frimarkedskapitalismens eksesser. Svært mange av de store sosiale framsteg som vi opplevde i velferdsstatens storhetstid ble jo nettopp gjennomført gjennom politiske reguleringer. Arbeidsfolk sikret sine interesser og tilkjempet seg økt samfunnsmakt gjennom reguleringer og gjennom økt offentlig eierskap. Regulering i denne sammenhengen betyr jo nettopp lover og regelverk som begrenser kapitalens og markedskreftenes innflytelse, samtidig som de gir økt makt til demokratisk valgte organer så vel som til ansatte og deres organisasjoner. Avregulering og markedsliberalisering betyr nettopp at slike redskaper for demokratisk innflytelse, sosialtrygghet og faglige rettigheter blir avskaffet.

Det snevre fokuset på bedriftenes samfunnsansvar og sosial dialog bidrar derfor ikke i dagens situasjon til særlig annet enn å lede kampen på avveier. Krav om en nytt klassekompromiss, åpenbart med et nostalgisk håp om å gjenopprette den småkoselige sosiale samhørigheten og den gradvise forbedringen av arbeidslivet slik det utviklet seg på 1960-tallet, har ingen realistisk mulighet under de nåværende styrkeforhold mellom arbeid og kapital. De samfunnsmessige krefter som ønsker å forsvar de offentlige tjenestene og de landevinninger velferdsstaten bidro med, må derfor møte kapitalkreftenes nye, konfrontative strategi med en motoffensiv. Om vi liker det eller ikke, forholdene i arbeidslivet er i full endring fra konsensus til konfrontasjon, og fagbevegelsen må først som sist sørge for å være forberedt.

Arbeidslivets brutalisering

En av de viktigste virkningene av de nye maktforholdene, er den alvorlige brutaliseringen av arbeidslivet som foregår. Et økende antall arbeidsfolk utstøtes fra arbeidslivet og svært mange presses mot sin vilje over på uføretrygd. Vi opplever all-time-high i sykefravær, så vel som i skader og ulykker i arbeidslivet. Et økende antall ansatte opplever økende stress og utbrenthet. Innen mange yrker og bransjer skjer det en degradering av arbeidet, der den enkeltes kontroll over arbeidsprosessen blir svekket. Kort sagt, der er mange tegn på at neo dramatisk er i ferd med å skjer i arbeidsmarkedet og i vårt forhold til arbeid.

Mange har derfor opplevd de siste årene at arbeidspresset har blitt hardere, at lov- og avtaleverk ofte undergraves og settes til side i det daglige arbeidet og at usikkerheten og utryggheten i arbeidslivet har økt. Et stadig økende antall arbeidstakere ekskluderes fullstendig fra arbeidslivet. Nesten 15 prosent av alle mellom 16 og 67 år er i dag på uføretrygd, førtidspensjon eller en eller annen form for rehabilitering. Andelen er doblet de siste 20 årene. Samtidig ble særlig på 1990-tallet en rekke faglige rettigheter svekket og undergravd. Det er derfor ingen tvil om at det foregår en alvorlig brutalisering av arbeidslivet.

Dette representerer et alvorlig brudd med utviklingen slik den var i velferdsstatens gylne år. På den tida opplevde mange en lengre periode med gradvis forbedring av arbeidsforholdene - en utvikling som innebar redusert konkurransepress, kortere og mer velregulert arbeidstid, lengre ferier, større jobbtrygghet, innføring og styrking av sykelønn, redusert arbeidsintensitet, mindre stress, fjerning av mange farlige arbeidsplasser og en gradvis forbedring av arbeidsmiljølovgivningen. Dette skjedde parallelt med et økende sysselsettingsnivå, styrkete faglige rettigheter, økt medbestemmelse på jobben så vel som i selskapene osv.

Dette betyr ikke at arbeidsmiljøet var ideelt. Langt derifra, det var mange problemer og store utfordringer. Det viktige var at utviklingen pekte i riktig retning - det gikk som stadig forbedring. Arbeidsforholdene og arbeidsmiljøet ble gradvis forbedret. Det er her det har skjedd et alvorlig brudd. Trenden har snudd, og endringene er mange steder så formidable at arbeidsfolks verdighet igjen blir utsatt for alvorlige angrep.

Særlig har nye ledelsesmetoder, nye former for arbeidsdsorganisering, nye måter å organisere virksomhetene på og øke konkurransepress hatt enorm betydning for utviklingen av arbeidsmiljøet og folks helse. Den australske professoren Michael Quinlan har gått gjennom 29 ulike rapportar om effekten av «out-sourcing» og konkurranseutsetting i både privat og offentlig sektor. Hans konklusjon er entydig:

-Heilt uavhengig av dei ulike forskingsmetodane som blir brukt, går resultata overveldande i same retning. Utskilling går ut over helsa, seier Michael Quinlan. (...)
23 av dei 29 studia av utskilling viser at skader, stress og andre helseplagar aukar. Ingen av dei viser helsemessig betring på noko punkt. (...)
-Vi kan utan tvil konkludera med at eit overveldande bevismateriale syner at det nye arbeidsregimet forverrar helsa til folk. Resultatet er alt frå dødsfall til farlege situasjonar og auka psykisk stress, seier han.

Den økende utstøtingen fra arbeidsmarkedet er imidlertid ikke nødvendigvis og ikke bare et resultat av økende helseproblemer. Helsemyndighetene påstår at det ikke foregår noen svekking av den norske folkehelsa. Helseproblemer og funksjonsevne er som kjent relative størrelser. De er avhengig av hvordan samfunn og arbeidsplasser tilpasser seg ulike menneskers behov. Problemet med økt utstøting fra arbeidsmarkedet er derfor først og fremst et resultat av stadig økende krav i arbeidslivet. Sånn sett blir arbeidsfolk mange steder nå utstøtt på et tidligere stadium enn tidligere. På grunn av økt konkurransepress, raskere omstillinger og organisasjonsendringer, mindre innflytelse over arbeidsprosessen, et større antall utrygge arbeidsplasser, øker kravene og blir mer og mer utålelige. Samtidig viser erfaringer og forskingsrapporter at de tiltakene politikere og myndigheter iverksetter for å komme den økende utstøtingen fra arbeidsmarkedet til livs, mislykkes over hele Europa, slik blant andre EUs Dublin-institutt har vist.

Dette kommer ikke som noen overraskelse. Hvis man ikke analyserer, eller hvis man til og mer benekter eksistensen av, de maktstrukturer og de drivkrefter som ligger bak brutaliseringen av arbeidet, vil man selvfølgelig heller ikke lykkes i å bekjempe denne utviklingen. Det finnes årsaker og det finnes virkninger, og hvis man ønsker å påvirke virkningene, må man forståelig nok angripe årsakene. Det er dette som ikke skjer fra politikernes og myndighetenes side i dag. De skraper på overflata og angriper symptomene eller enn årsakene - og resultatene uteblir selvfølgelig. Snarere tvert i mot, gjennom den såkalte arbeidslinja, samt gjennom de gjentakende angrep på sykelønn og sosiale stønader, utvikles det et klima preget av mistenkeliggjøring, skam og ydmykelser. Slik individualiseres og privatiseres alvorlige sosiale problemer. Arbeidsfolk blir ledet til å tro at det er deres individuelle problemer som gjør at de ekskluderes fra arbeidslivet. 'Det er jeg som ikke er god nok og som ikke er i stand til å mestre alle de nye kravene i arbeidslivet'.

Det økende gapet mellom rike og fattige i samfunnet bidrar selvfølgelig bare til å utdype disse problemene. Professor Vicente Navarro konkluderer med at de økende forskjellene vi et vitne til i verden i dag har en svært negativ innvirkning på folks helse og livskvalitet. Han har gjennom sin forskning påvist at det er forskjellsutviklingen i seg selv som er negativ, det vil si det økende gapet mellom ulike sosiale grupper og det svekkede sosiale samhold dette fører med seg (jfr. Navarro 2004, s. 26). Sagt på en annen måte, markedsliberalismen øker gapet mellom fattige og rike, og de økende forskjellene fører til større helseproblemer. Markedsliberalismen er med andre ord helsefarlig.

Klassekompromissets ideologi og politikk er verken i stand til å forklare eller til å utvikle motstrategier til denne utviklingen. Under velferdsøkonomien opplevde folk en direkte sammenheng mellom økonomisk vekst på den ene siden og høyere levestandard og bedre arbeidsforhold på den andre. Denne sammenhengen er nå brutt - økonomien vokser fortsatt, om enn ikke like raskt som under reguleringsøkonomien, men denne veksten fører for svært mange til tilbakeslag heller enn til fortsatt framgang. Hele velferdsøkonomien som fenomen er i ferd med å bryte sammen.

Hva gikk galt?

Velferdsstaten, i særdeleshet den nordiske modellen, representerte altså enorme sosiale framsteg for det store flertall i samfunnet. Hva er det så som har gått galt? Hvorfor blir noe som, til tross for sine svakheter, kan karakteriseres som en av de mest vellykkete samfunnsmodeller i menneskehetens historie, nå angrepet og undergravd? De viktigste årsakene kan oppsummeres slik:

For det første, klassekompromisset var ingen stabil situasjon. Det var et kompromiss i en konkret og veldig spesifikk historisk situasjon, og kapitalismens grunnleggende økonomiske og sosiale forhold var fortsatt in takt. For det andre, det som kunne ha blitt sett på som et viktig, men kortsiktig taktisk kompromiss fra arbeiderbevegelsens side, ble heller til et langsiktig strategisk mål. Heller enn å se på den som et steg på vegen mot en mer grunnleggende sosial og økonomisk frigjøring og demokratisering av samfunnet, ble klassekompromisset, og dets ektefødte barn, velferdsstaten, gradvis gjort til selve endemålet. For det tredje, og knyttet til det forrige punktet, viste klassekompromissets ideologi seg å være feilaktig. Demokratisk kontroll over økonomien ble aldri oppnådd, det var ingen krisefri kapitalisme som var skapt, og klassekampen var ikke over. For det fjerde, arbeiderbevegelsen ble tatt på senga av den markedsliberalistiske offensiven. Heller enn å mobilisere for å forsvare velferdsstatens landevinninger, og videreutvikle den sosiale kampen, ble store deler av fag- og arbeiderbevegelsen presset over på defensiven, mens lederne klamret seg til klassekompromisset, ga konsesjoner ved forhandlingsbordet og adopterte selv store deler av den markedsliberalistiske ideologien.

Det er ingen grunn til å moralisere over denne utviklingen. Verken konspirasjonsteorier eller beskyldninger om svik er særlig forklarende eller fruktbare i denne sammenhengen. Det er årsaker til at dette skjedde, og det er mulig både å forstå og forklare de politiske og ideologiske effektene av den spesifikke historiske utviklingen vi har vært gjennom. Det viktigste nå er å analysere og få innsikt i årsakene til og drivkreftene bak de tilbakeslag som arbeiderbevegelsen har opplevd og opplever - og, ikke minst, lære av dem og så handle i samsvar med de nyvunne lærdommene.

Nødvendigheten av å overskride keynesianismen

Den viktigste lærdommen fra velferdsstatens historie, som blir stadig klarere etter hvert som vi opplever dagens tilbakeslag, er at den ikke gikk langt nok når det gjeldt å ta demokratisk kontroll over økonomien. Et av de mest vellykkete trekk ved velferdsstaten har vært dens evne tl å omfordele inntekter i samfunnet. De grunnleggende trekk i kapitalismens som produksjonsmåt er imidlertid ikke blitt vesentlig endret. Den sterke konsentrasjonen og monopoliseringen av kapital, av produksjonsmidler, utgjør dermed en meget sterk maktbasis, som kunne brukes som utgangspunkt for sterke angrep på velferdsstatens fordelingspolitikk. Det er nettopp det vi har vært vitne til de siste årene. Det er dette som er kjernen i den pågående markedsliberalistiske offensiven.

En ny og alternative samfunnsmodell må derfor overskride den keynesianske velferdsstaten. Demokratisering og frigjøring fra markedets utrygghet og dets opp- og nedturer vil derfor forutsette en mer grunnleggende endring i maktforholdene i samfunnet. For å oppnå det vil det være nødvendig å fokusere sterkere på makt og eierskap. Det er altså ikke snakk om gode intensjoner, god vilje eller høy moral (eller bedriftenes samfunnsansvar, som noen kaller det), men om maktforhold, om styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, mellom markedskreftene og det sivile samfunn.

Dersom vi virkelig ønsker å kjempe for et annet samfunnssystem - som tilfredsstiller interessene til de store samfunnsgrupper, vil vi derfor måtte konfrontere de økonomiske og sosiale interessene som star bak angrepene på offentlig sektor og Velferdsstaten. Maktstrukturer og maktforhold må endres. Strukturreformer som avgift på finanstransaksjoner, kapitalkontroll, økt skattlegging av de multinasjonale selskapene, lokal og demokratisk kontroll med naturressursene, økt bruk av direkte og deltakende demokrati kan være gode utgangspunkt, samt retningsanvisere for den kampen som må komme.

Voksende motstand

Etter viktige tilbakeslag, politisk og ideologisk forvirring og mange isolerte og tapte kamper I løpet av 1980- og 90-tallet, opplever vi i dag voksende motstand mot den markedsliberalistiske orden. Mens mange lot seg dupere av de mange rosenrøde løfter om en lysende framtid hvis bare markedskreftene kunne fris fra sine lenker og reguleringer, så opplever stadig flere nå i praksis at det markedsliberalistiske prosjektet ikke er i stand til å levere i samsvar med løftene som ble gitt. Så vel markedsliberalismen som dens globale institusjoner opplever derfor i økende grad en legitimiteteskrise.

Makt avler motmakt - og det er makt dette handler om. Tida er derfor moden til å konfrontere nyliberalismen og kapitalkreftenes økende makt i samfunnet. Det finnes ikke noen annen måte å bryte med den nåværende utviklingen på, enn å mobilisere brede bevegelser nedefra i samfunnet. Stadig flere erkjenner at den såkalte globaliseringen av økonomien ikke bare representerer kapitalismens offensiv, men også den svakheter, dens sårbarhet, dens vulgariteter og interne motsetninger. Hånd i hånd med voksende motstand mot den markedsliberalistiske globaliseringen opplever vi derfor også en økende globalisering av motstanden .

Stadig mer utilslørte angrep på velferd og sosiale ordninger fra multinasjonale selskaper, regjeringer og internasjonale finansinstitusjoner provoserer fram sosial motstand i økende grad. I mange land kan vi se en revitalisering av fagbevegelsen. Nye og utradisjonelle nasjonale og internasjonale allianser utvikles mellom fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner. Den nye, globale rettferdighets- og solidaritetsbevegelsen som har vist seg å være i stand til å samle hundretusener av mennesker på sosiale forum og mobilisere millioner av mennesker i gatene, har skapt optimisme og styrket troen på at ei anna framtid er mulig.

Et økende antall fagforeninger erfarer at fagbevegelsens snevre fokus på bedriftenes samfunnsansvar og sosial dialog ikke gir resultater av betydning, men at det er nødvendig med et langt mer systemkritisk perspektiv. Den voksende erkjennelsen av at arbeidstakerstandarder ikke kan oppveie de negative virkningene av privatisering og avregulering bidrar til å skape voksende opposisjon til hele det markedsliberalistiske prosjekt. Vellykkede kamper i mange land mot privatisering, såkalt offentlig-privat samarbeid (OPS), avregulering og andre mer eller mindre fikse uttrykk for markedsliberalismen, bidrar til å styrke selvtilliten og forståelsen av at sosial mobilisering representerer veien videre.

Den for tida mest oppmuntrende utviklingen kan vi beskue i Latin-Amerika, der sterke sosiale bevegelser til og med klarer å vinne nasjonale valg i uttrykt opposisjon til markedsliberalismen.

De umiddelbare oppgaver

Det følgende framstår for tida som noen av de viktigste, umiddelbare oppgaver arbeiderbevegelsen star overfor:

a) Forsvare de landevinningene som ble vunnet gjennom velferdsstaten.

Dette er vår første forsvarslinje. Det er en defensiv kamp, og det er nødvendig å erkjenne at vi står i en defensiv situasjon. Dette betyr kamp mot privatisering, avregulering og angrep på vårt sosiale system, motstand mot undergravingen av våre universelle ordninger og forsøkene på å erstatte dem med behovsprøving og andre ydmykende stønadsordninger. Det innebærer også kamp for et system der velferdsordninger fortsatt i hovedsak finansieres gjennom progressiv beskatning av de bemidlede, snarere enn egenandeler fra de dubemidlede.

b) Motarbeide institusjonaliseringen av markedsliberalismen på internasjonalt plan.

En viktig del av den markedsliberalistiske strategien kommer til uttrykk gjennom forsøkene på å institusjonalisere denne politikken på overnasjonalt plan. På den måten forsøker interessene bak disse markedsorienterte løsningene å omgå, samt å overstyre, demokratiske strukturer og prosesser på lokalt og nasjonalt plan. Slik tvinges det fram markedsorientering og markedsåpning på område etter område gjennom lovgivning for eksempel gjennom EU/EØS (med tjenestedirektivet som et av de mest aktuelle eksemplene), eller gjennom avtaler i internasjonale institusjoner som Verdens handelsorganisasjon. Generalavtalen for handel med tjenester (den såkalte GATS-avtalen) er et eksempel. Denne blir brukt, ikke bare til å la hensynet til fri markedskonkurranse overordnes alle andre hensyn, men også til å gjøre slike avreguleringer og privatiseringer irreversible. Gjennom de siste årene har det utviket seg brede nettverk av fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner som kjemper mot denne type markedsliberalistiske handels- og investeringsregimer. Nettverket Vår verden er ikke til salgs (Our World Is Not For Sale - OWINFS) er det viktigste,, og fortjener støtte fra alle som ønsker å forsvare velferdsstatens landevinninger.

c) Demokratisere og videreutvikle velferdstjenestene i en allianse mellom brukere og ansatte.

Selv om den folkelige støtten til de offentlige tjenestene er bred, finnes det også omfattende misnøye med mange sider av dem - eksempelvis i form av køer, stivbente byråkratier, lav kvalitet osv. Underfinansiering med sikte på å svekke og diskreditere offentlige tjenester for dermed å legge vegen åpen for framtidig privatisering, er også en velkjent strategi fra markedsliberalistenes side. Det er viktig at vi benekter disse svakhetene, men erkjenner dem og arbeider for å rette opp svakheter og utvikler en offensiv politikk for omstilling og utvikling av tjenestene - for så sikre kvalitet, brukertilpasning og tilgjengelighet. Demokratiske og organisasjonsmessige reformer er avgjørende i denne sammenhengen, ikke minst for å befeste dem strukturelt, slik at vil stå seg sterkere mot forsøk på privatisering og politiske angrep i framtida. Utviklingen av sosiale og politiske allianser mellom de ansatte og de som bruker de aktuelle tjenestene er av stor strategisk betydning også i langsiktig perspektiv - med tanke på den mer avgjørende samfunnsmessige kampen som vil måtte komme.

Mens alle disse umiddelbare kampene er viktige i seg selv, er det imidlertid også viktig at de organiseres og utvikles slik at de styrker våre mer langsiktige, strategiske mål. Alle våre umiddelbare, konkrete krav og kamper bør derfor:

* Bidra til å endre maktforholdene i samfunnet, fra kapital til arbeid, fra markedskreftene til det sivile samfunn.

* Knytte an til de aktuelle samfunnsgruppenes erfaringer, problemer og interesser, etter som dette vil være en forutsetning for effektiv mobilisering.

* Bidra til å bygge de brede sosiale alliansene som er nødvendig for å erobre samfunnsmakt i et lengre perspektiv.

Mer omfattende endring av maktforholdene I samfunnet kan bar oppnås gjennom en bred, interessebasert mobilisering av fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og andre folkelige organisasjoner som til sammen er sterke nok til å konfrontere kapitalinteressene og presse dem over på defensiven. Stadig større deler av våre samfunn rammes av markedsliberalismens offensiv, og det er nettopp disse grupper som må forenes i nye, utradisjonelle allianser.

Særlig vil det være viktig å utvikle alliansen mellom fagbevegelsen og den nye, globale rettferdighets- og solidaritetsbevegelsen som har vokst fram gjennom de siste årene. Selv om sistnevntes innsikt i klasseforhold og interessekamp ofte er lite utviklet, har denne bevegelsen være avgjørende i forhold til å revitalisere folkelig motstand og har - gjennom sin dynamiske måte å arbeide på, sin insistering på uavhengighet og demokratisk kontroll nedenfra, sin radikalisme og evne til å aksjonere - skapt håp og inspirasjon blant mange. Disse egenskapene kunne også bidra konstruktivt til å revitalisere mange gammelmodige og byråkratiske fagorganisasjoner. Dersom forholdet mellom de to blir ivaretatt på en konstruktiv og korrekt måte, kan disse to bevegelsene gjensidig styrke hverandre og bringe den sosiale kampen opp på et høyere nivå.

Internasjonalt samarbeid og koordinering av disse alliansene og bevegelsene er også viktig, men for å kunne koordinere over landegrensene, må det selvfølgelig være sterke og active sosiale bevegelser der som kan koordineres. Det finnes ingen abstrakt, global kamp mot markedsliberalismen. Sosiale kamper blir globaliserte hvis og når lokale og nasjonale bevegelser erkjenner behovet for koordinering over grensene for å kunne styrke sin kamp mot internasjonale og vel koordinerte motkrefter. Selv om det er nødvendig med et globalt perspektiv og internasjonal koordinering, forblir derfor den fremste oppgaven å organisere kampen og bygge de nødvendige alliansene lokalt.

Her i landet har vi gjennom den såkalte For velferdsstaten lyktes i å bygge en bred allianse mot privatiseringspolitikken - for en sterk offentlig sektor. Alliansen omfatter fagforbund så vel i privat som i offentlig sektor, kvinneorganisasjoner, studentorganisasjoner, Norsk Pensjonistforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, brukerorganisasjoner osv. Det er ikke ennå en reell folkelig bevegelse, men denne brede alliansen representerer den politiske, sosiale og organisatoriske infrastrukturen som vil være nødvendig dersom målet er å stanse markedsliberaliseringen, avreguleringen og privatiseringen - og gjøre en annen verden mulig.

Konklusjon

Velferdsstaten er ikke bare en sum av sosiale institusjoner og offentlige budsjetter. Den ble muliggjort av bestemte maktforhold som gjennomsyret alle sider av samfunnet:

- en politikk for full sysselsetting;

- regulerte markeder og dempet konkurransepress;

- økt innflytelse på arbeidsplassen;

- omfordeling av verdier og fattigdomsbekjempelse;

- universelle ordninger i motsetning til behovsprøving.

Endringene i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i løpet av de siste 25 årene har påvirket alle disse utviklingtrekkene (gjennom økt arbeidsløshet - unntatt de siste årene i Norges særegne oljeøkonomi - utstøting fra arbeidslivet, økt fattigdom og sosiale forskjeller, psykiske lidelser osv.), og velferdsstaten står i fare for å forvitre sammen med dens maktbasis.

De følgende tre pilarer utgjorde maktgrunnlaget for velferdsstaten:

a) Behov i den nye, kapitalistiske økonomien, ikke minst for å reprodusere arbeidskraft, uttrykt gjennom sosialliberalistenes såkalte sosialhjelpsstat.

b) Arbeiderbevegelsens kamp (i den konkrete situasjonen uttrykt gjennom dens styrke i klassekompromisset).

c) Eksistensen av et konkurrerende system i Sovjetunionen og Øst-Europa, som bidro til å disiplinere kapitaleierne i vest.

Den sistnevnte har brutt sammen. Det relativt stabile klassekompromisset er i ferd med å bryte sammen. Dette betyr at dersom arbeiderklassen og allierte krefter skal klare å forsvare det de oppnådde gjennom velferdsstaten, og ikke falle tilbake på paternalistiske, behovsprøvde minimumsløsninger av sosialliberal type, så vil de måtte mobilisere den sosiale og økonomiske styrke som de fortsatt besitter og er i stand til å fremme i dagens samfunn - i konfrontasjon med kapitalinteressene.

Etter som velferdsstaten var resultat av en veldig spesifikk historisk utvikling, så kan den neppe kopieres. Heller ikke kan den bli noe enkelt eksportprodukt. Forsøkene fra mange i arbeiderbevegelsen i Nord på å eksportere sin vellykkede samfunnsmodell til sine venner i utviklingsland, mislykkes i to viktige sammenhenger. For det første undervurderer de truslene og angrepene som velferdsstaten er utsatt for hjemme, og som, under et fortsatt kontinuerlig press fra markedsliberalistiske krefter, vil føre til gradvis underminering av velferdsstaten. For det andre, når sosial dialog og trepartssamarbeid framheves som veien fram, frikoplet fra enhver vurdering av de aktuelle styrkeforholdene mellom arbeid og kapital, så er det ikke bare politisk feilaktig. Det er direkte kontraproduktivt og vil lede kampen på avveie.

Det viktigste vi kan lære av den nordiske modell er for det første hvilke harde sosiale konfrontasjoner og formidable endringer i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital som måtte til for å oppnå velferdsstatens sosiale landedvinninger. For det andre hvor skjør modellen er, og hvor ustabil og sårbar dens maktgrunnlag har vist seg å være.

Basert på de siste 25 års erfaringer blir det derfor viktig å reise et perspektiv som overskrider velferdsstaten - og retter blikket videre mot et sosialt og demokratisk organisert samfunn der folks behov og naturens tålegrenser blir de ledende prinsipper. Det viktigste for fagbevegelsen og sosiale bevegelser så vel i nord som i sørg må i dag derfor bli å begrense kapitalens makt og legge økonomien under demokratisk kontroll. Dette oppnås ikke gjennom sosial dialog og trepartssamarbeid, men gjennom klassekamp og sosiale konfrontasjoner. Er det en ting historia har vist oss, så er det at makt aldri frivillig abdiserer. Den må nedkjempes.

(Tidligere publisert i LABOUR, Capital and Society 40:1&2 (2007).)

References

Balanyá, B et.al.: Europe Inc. London 2000.

Esping-Andersen, G: The Three Worlds of Welfare Capitalism. New Jersey 1990.

Gilbert, N: Transformation of the Welfare State. Oxford 2004.

Hacker, J S: The Divided Welfare State. Cambridge 2002.

Handler, J. Winding down Welfare, in: New Left Review 2000, No. 4, p 114-136.

Hobsbawm, E: Age of Extremes. London 1994.

Kangas, O and J Palme (ed.): Social Policy and Economic Development in the Nordic Countries. UNRISD 2005.

Kautto, M et al. (ed.): Nordic Welfare States in the European Context. London 2001.

Lindert, P: Growing Public. Cambridge 2004.

Macarov, D: What the market does to people. London 2003.

Martin, B: In the Public Interest? Privatisation and Public Sector Reform. London 1993.

Navarro, M. A. Inequalities Are Unhealthy, in: Monthly Review 2004, Vol. 56 No. 2, p 26-30.

Pierson, P: Dismantling the Welfare State? Reagan, Thatcher, and the Politics of Retrenchment. Cambridge 1994.

PSPRU: The Privatisation Network. London 1996.

Rosa Luxembourg Foundation: Prospects on the European Welfare State. Berlin 2005.

Swank, D: Global Capital, Political Institutions, and Policy Change in Developed Welfare States. Cambridge 2002.

Wainwright, H: Reclaim the State. London 2003.

Whitfield, D: Public Services or Corporate Welfare. London 2001.

Wahl, A. The Ideological Legacy of the Social Pact, in: Monthly Review, 2004, Vol. 55 No. 8, p. 37-49.

Wahl, A. Raubbau an der Arbeit, in: Sozialismus. 2000, No. 2, p. 28-32.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit