Kronikk: Valgfrihet er regjeringens ord for kommersialisering

Valgfrihet og velferdsmiks er begrepene regjeringen bruker for å få kommersialisering av helse- og omsorgstjenester til å fremstå som attraktivt i befolkningen, skriver Cathrine S. Amundsen i en kronikk i Dagens Medisin.

Av Cathrine S. Amundsen, rådgiver For velferdsstaten
Trykket i Dagens Medisin 24.10.2019

Det vil imidlertid aldri bli slik at befolkningen helt fritt kan velge hva slags tjeneste de ønsker å motta og innholdet i den. Dette er prisen vi betaler for å ha et offentlig finansiert felles sikkerhetsnett.

Regjeringens ønske om svensk modell med kommunal finansieringsplikt og tilnærmet fri etableringsrett for kommersielle tilbydere, vil verken gi bedre eldreomsorg eller valgfrihet. Hvorfor insisterer likevel eldre- og folkehelseminister Sylvi Listhaug (Frp) – og regjeringen – på at dette er mulig? De kunne ha gjort som Høyre gjorde da de styrte Oslo og besluttet at alle nye barnehager skulle være private – og dermed nedla forbud mot å bygge flere offentlige.

Regjeringens problem er at dette er for kontroversielt i eldreomsorgen. Befolkningen er ikke klar for en eldreomsorg der kommuner i hovedsak er innkjøpere av tjenester fra kommersielle selskap, derfor denne omveien om såkalt velferdsmiks og valgfrihet.

Dokumentasjonen på at slik valgfrihet bare eksisterer i teorien, er omfattende, både i Norge og særlig i Sverige. Hovedårsaken til at den ikke fungerer i praksis, er at eldreomsorgen i de nordiske landene er universell og offentlig finansiert. I norsk helselovgivning er det et grunnleggende prinsipp at de som trenger hjelp mest, skal ha hjelp først. Alle skal sikres et likeverdig tilbud uavhengig av bosted og personlige forutsetninger.

Eldreomsorgen utvikles i spennet mellom behov, ønsker for tjenestenes innhold og ressurser. Helselovgivningen er et forsøk på å sette rammer rundt det skjønn som må utøves i tjenestene. Derfor er også erfaringen med brukervalgsystemer at brukervalget begrenses til å velge utfører av tjeneste – og i mindre grad innholdet i tjenesten.

Som nissen på lasset ved innføring av bestiller-/utførermodeller, følger mer oppsplitting og mindre samhandling, større geografiske og sosiale forskjeller i tilgang til helsetjenester, svekkede arbeidsvilkår og en enorm byråkratisering. I det svenske hjemmetjenestemarkedet er om lag halvparten av de eldre bevisst på at de har tatt et valg. Kun om lag fire prosent foretar omvalg.

For kommunene som er pliktige til å stille eldre overfor «valgmulighetene», og for noen eldre, oppleves det noen ganger mer som valgtvang enn frihet. Dette er dokumentert i svenske offentlige utredninger og av svenske omsorgsforskere. I tillegg regner man med at cirka én million innbyggere ikke selv er i stand til å aktivt delta i samordning rundt egen helsehjelp. I en svensk offentlig utredning (SOU) ble det foreslått at eldre med omfattende behov skulle tas ut av brukervalgsystemet i den svenske primærhelsetjenesten.

Det er et kjent fenomen i forskningen at kommersielle tilbydere skummer fløten i offentlig finansierte markeder, enten som følge av at det offentlig tilrettelegger for det eller som følge av selskapenes egne kommersielle strategier. På fagspråket kalles dette «cream-skimming». Det offentlige står igjen med de mest krevende brukerne. Dette er samtidig de brukerne og pasientene helselovgivningen gir høyest prioritet.

Det er et paradoks at regjeringen vil innføre en modell i eldreomsorgen som ikke vil gagne de med mest behov for tjenestene; de mest sårbare. Erfaringen i Tromsø, som har avsluttet sitt «frie» brukervalg, var at de mest krevende oppgavene fortsatt lå til kommunen og at bare eldre som bodde sentrumsnært, var omfattet. Austevoll kommune avsluttet konkurranseutsettingen av eldreomsorgen og oppga samhandlingsutfordringene som hovedårsak.

Det er innenfor det offentlige sikkerhetsnettet at vi må utvikle en tillitsbasert eldreomsorg i samspill mellom fagfolkene i førstelinja, eldre og pårørende, folkevalgte og partene i arbeidslivet. Tidskontoordninger der eldre har mulighet til å velge innholdet i tjenestene gitte timer i uka, er forsøkt i noen kommuner. Løsninger for samarbeid og påvirkning må utvikles videre. Skal det lykkes, må eldreomsorgen være offentlig og samarbeid om drift må være med ideelle og frivillige.

Når kommersielle selskaper med profittformål er en del av «miksen», må kontrollapparatene for å styre pengebruken være så stramme at de hindrer fleksibilitet, individuelle og tillitsbaserte løsninger. Norsk eldreomsorg er i mange tilfeller langt unna ønsket om en omsorg med rom for større tillit til førstelinjene og eldre som er i stand til å medvirke.

Kommersialiseringen regjeringen ønsker seg under fanene «valgfrihet» og «velferdsmiks, vil forsterke problemene, ikke løse dem.

 

Her kan du laste ned rapporten: Hva bør vi lære av Sverige? Svenske erfaringer med kommersiell velferd og markedsretting, skrevet av Cathrine S. Amundsen, rådgiver i For velferdsstaten.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


Kampanjen Velferd uten profitt

www.velferd-uten-profitt.no

Pamflett: Velferd uten profitt

 

En håndbok som gir argumenter mot privat profitt på felles velferd og kunnskap om de ulike sektorene. Bestill pamfletten her.

 Rapport: Veien profittfri til velferd

Rapporten viser fem norske byers erfaringer med veien mot profittfri velferd. Les mer, last ned og bestill her.

Rapport: Hva bør vi lære av Sverige?

  Rapporten tar for seg Sveriges erfaring med kommersiell velferd og markedsretting. Les mer, last ned og bestill her.

For velferdsstatens podkast

Få med deg de siste episodene av For velferdsstatens podkast. Du finner den på Itunes, Spotify og SoundCloud

 



 

 

 

smartedit