Felles opprop: Ta havet og jorda i bruk

"Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet. (...) Tar vi ikke problemene vi står overfor seriøst og løser de ved rota, står både matsikkerhet, klima, miljø, kulturarv, kulturlandskap, og beredskap i fare."

Kronikk i Dagbladet 18.10.2018
Signert av Innlegget er signert av: Norges Sosiale Forum, ved styreleder Are Einari Björklund Skau, Norges Kystfiskarlag, ved leder Arne Pedersen, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, ved Kathrine Kinn, Kystopprøret, ved Eva Lisa Robertsen, Alliansen ny landbrukspolitikk, ved Silje Strøm, Spire, ved leder Hege Skarrud,  Natur og Ungdom, ved leder Gaute Eiterjord, Latin-Amerikagruppene i Norge, ved styreleder Frøya Torvik, Attac, ved leder Martine Kopstad Floeng, For velferdsstaten, ved daglig leder Linn Herning og Økologisk Norge, ved daglig leder Børre Solberg

 

På søndag var det elektrisk stemning i en fullsatt Jakobkirke, da 650 mennesker møtte til en stormønstring for havet og jorda, under Globaliseringskonferansen i Oslo.

Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet. Prisen for å gå inn i kystfisket er tidoblet på fem år og ungdom står uten sjans til å komme seg inn, mens etablerte fiskere sliter med å holde tritt i prisgaloppen. Samtidig går jordbruksarealet ned, beiteandelen ned og gårdsbruk legges ned i rekordfart, mens barrierene vokser for ungdom som vil inn i jordbruket.

Næringene trues av økende gjeld, lite bærekraftige metoder og politiske krav om effektivisering.

Tar vi ikke problemene vi står overfor seriøst og løser de ved rota, står både matsikkerhet, klima, miljø, kulturarv, kulturlandskap, og beredskap i fare.

Vi trenger en ny retning, med en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk, ikke bare for bønder og fiskere, men som sikrer samfunnsoppdraget næringene har på vegne av fellesskapet, og som utformes i samråd mellom folk, næringene, politikere og sivilsamfunn.

Vi må stille oss disse spørsmålene: Hvordan skal ressursene fordeles og hvem skal de komme til gode? Hvilke maktstrukturer har vi i dag? Og hvilke vil vi ha for framtida?

Viltlevende marine ressursene i Norge eies av fellesskapet. De skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene og er en del av vår matsikkerhet. Dagens liberale politikk utfordrer våre felles rettigheter til å forvalte havets ressurser til gode for befolkning og framtidige generasjoner, en rett gitt gjennom Havrettskonvensjonen. Handels- og investeringsavtaler gir markedsadgang til næringa, men legger også stramme tøyler for forvaltning av ressursene.

Det tradisjonelle kystfisket, med små båter og skånsomme redskaper tar vare på kulturarv og miljø, og skaper flere arbeidsplasser på flere båter, som gir hver kilo fisk mer markedsverdi. Klimagassutslippene er ofte en femtedel av trålernes utslipp per tonn fisk.

Kystfiskerne har et viktig samfunnsoppdrag, men trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet.

Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.

Jordbruket har sammen med fiskeriet bygd opp Norges distrikter. Arealene i bratte lier og fjell har blitt tatt godt i bruk. Sauer, kyr og geiter har beita på setervoller og skogsbeiter i århundrer. Jordbruket har brakt mat, kulturarv og ivaretatt kulturlandskap fra nord til sør, men står i dag overfor mange av de samme problemene som kystfisket.

Produksjonsvolumet per arbeidstime er doblet fra 1990. Det skyldes så klart dyktige jordbrukere, men også politisk satsing på stordrift og volum. Denne satsinga skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Det har ikke skjedd. Tvert imot har vi et jordbruk som ikke er rustet for store værendringer, mens gjelda øker, matjorda utarmes, utslipp fra unødvendig fôrtransport øker, og selvforsyningsgraden er nede på 40 prosent.

Fall i beite og produksjon på egne areal, og dobling av kraftfôrimport de siste 15 åra gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket.

Virkemidlene i jordbrukspolitikken styrer jordbruket bort fra de målene fellesskapet har for sektoren, og er i strid med politisk vedtatte mål for norsk jordbruk. Tilskudd til lave kraftfôrpriser og investeringsstøtte til å bygge storfjøs stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser, driftsøkonomi og etterspørselen i markedet. Et ensidig fokus på volum og økt produksjon undergraver jordbrukets bærekraft, samfunnsoppdrag og legitimitet.

Våre viktigste næringer har blitt offer for et hensynsløst maktspill, hvor flere samfunnsfunksjoner står i fare. Det er uklokt å la våre ressurser gå til spille, og basere matproduksjon på import i ei tid da matjord og havressurser utarmes, og tilgangen til mat blir stadig mer presset. Derfor må det bygges bruer mellom fisket og jordbruket for å stå imot de mektige kreftene bak dagens liberaliserings-, sentraliserings- og effektiviseringspolitikk.

Det er i vår strategiske og økonomiske interesse å bygge en fiskeri- og jordbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum:

Der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok, og trygg, mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for framtidige generasjoner. Der fiskekvoter ikke kan kjøpes opp av store selskaper og hindre unge menneskers tilgang til næringa. Der norske areal og norske ressurser brukes, og samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Dette samfunnsoppdraget betyr også en solidarisk drift uten utnyttelse av hav- og jordressurser på andre land og folks bekostning.

Jordbruk og fiske i liten og mellomstor skala dekker livsviktige funksjoner i samfunnet, og er sentralt for økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Det handler om framtida vår: Vi må ta havet tilbake og jorda i bruk!

10 politiske krav for framtidas primærnæringer:

    Verdiene fra jordbruket og fisket må komme lokalsamfunn til gode, både i dag og i framtida

    Omsettingen av fiskekvoter må stanses, så flere får tilgang til kystfiske

    Fiskekvotene må distribueres på en jevn, rettferdig og bærekraftig måte

    Ungdom må gis tilgang til fiskekvoter og gårdsbruk

    Fangsten fra havet må ilandføres og bearbeides i Norge

    Jordbruket må leve på og av norsk jord og mark – i hele Norge

    Omdisponering av matjord må stanses og reverseres

    Nedleggelsen av gårdsbruk må stanses

    Selvforsyningsgraden må opp til minst 50 prosent

    Solidaritetsprinsipp må ligge til grunn: Norsk matproduksjon må ikke skje på bekostning av andres ressurser!

 

Vårt opprop og våre krav er åpent for tilslutning.


Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit