Høyrepopulismen i Norge

"Vi opplever for tida store politiske rystelser i hele den vestlige verden. Høyrepopulismen og det ekstreme høyre er i vekst. Sosialdemokratiet og tradisjonelle partier til venstre for dem har lenge vært i dyp politisk og ideologisk krise. Det er imidlertid ikke bare sosialdemokratiet som sliter."

Av Asbjørn Wahl
Artikkelen er opprinnelig skrevet på engelsk til ei bok utgitt av Rosa Luxemburg-stiftelsens New York-kontor – Ethan Earle (red.): The Far Right in Government in Europe, New York 2018 – også oversatt til tysk. Det er forfatteren selv som står for den norske oversettelsen, som enkelte steder er noe justert for norske forhold og nyere utviklingstrekk.

Hele det politiske regimet – både på høyre- og venstresida – som ble etablert i kjølvannet av andre verdenskrig og 1930-åras store depresjon, er i ferd med å bryte sammen i mange land. Dette skjer ikke minst fordi det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital, som var avgjørende for den politiske utviklingen etter krigen, har brutt sammen eller er i ferd med å gjøre det.

Ikke overraskende skjer dette i en situasjon der kapitalismen igjen er i krise, og hvor arbeiderklassen og flertallet av befolkningen i vestlige land opplever massive angrep på faglige og sosiale rettigheter. Mens kapitalen og høyrekreftene driver sin nyliberale offensiv, har sosialdemokratiet og venstrekreftene åpenbare problemer med å forstå krisa. Dermed klarer de heller ikke å bekjempe angrepene. Den utilfredshet, usikkerhet og frykt som denne utviklingen skaper, har derfor hittil politisk i stor grad blitt kanalisert til høyre. Det ekstreme høyre og høyrepopulistiske partier var raske til å utnytte situasjonen, og de har vunnet sterke posisjoner gjennom valg i en rekke land. For å møte denne politiske utfordringen er det av avgjørende betydning at venstresida skaffer seg innsikt i høyrepopulismens karakter og vekst, men også i de ytre betingelsene for denne utviklingen – så vel som i venstresidas egne svakheter når det gjelder å løse problemene. Utviklingen i Norge, hvor et relativt moderat høyrepopulistisk parti for øyeblikket befinner seg i sin andre regjeringsperiode, kan gi oss litt innsikt i hvordan et slikt parti kan manøvrere mellom populistisk retorikk på den ene sida og en nyliberal praksis på den andre for å kunne holde seg ved makta.

Historisk bakgrunn
Ekstreme høyrepartier eller høyrepopulistiske partier har utviklet seg i mange ulike versjoner i Europa de siste tretti-førti årene. De har forskjellige egenskaper og reflekterer ulike ytre betingelser i de forskjellige landene. Slik også med det norske Fremskrittspartiet, som har mange egenskaper felles med andre høyrepartier i Europa, men også betydelige forskjeller. Partiet har endret seg mye siden det ble etablert i 1973. Det har vært gjennom mange interne kamper og rystelser, og fortsatt sliter de med en rekke interne spenninger mellom ulike grupper og politiske tendenser.

Starten på det som skulle bli Fremskrittspartiet, var mer eller mindre et enmanns show. Det inkluderte til og med navnet på sin skaper som en del av partinavnet: «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (ALP). Anders Lange var en reaksjonær politisk aktivist, en agitator og journalist. Gjennom det meste av 1930-tallet fungerte han som sekretær for den høyrepolitiske alliansen Fedrelandslaget, som mange den gang betraktet som en fascistisk organisasjon. I løpet av andre verdenskrig deltok han imidlertid i motstandsbevegelsen mot nazi-okkupasjonen av Norge.

Det nye partiet brøt med etterkrigstidas sterke politiske konsensus omkring utviklingen av velferdsstaten. Snarere satte de i gang med å kritisere høye kostnader, byråkrati og universelle velferdstjenester, som de ville ha erstattet med mer behovsprøving. Etableringen av partiet var inspirert og påvirket av Mogens Glistrups etablering av det danske Fremskrittspartiet året før, i 1972. Partiets budskap var enkelt: Billigere brennevin; ingen utviklingshjelp for «svarte»; kvinner er uegnet for politisk arbeid; kutt i skatter og avgifter; kamp mot misbruk av sosialstønad. Den politiske plattformen besto ganske enkelt av 14 punkter, som alle startet med «Vi er lei av ...». Det var velkjent at partilederen støttet den sørafrikanske apartheidstaten. I følge mange kilder fikk partiet også økonomisk støtte fra apartheidregimene både i Sør-Afrika og i Rhodesia.

ALP oppnådde 5,1 prosent av stemmene og fikk fire stortingsrepresentanter bare fem måneder etter at det første initiativet til å organisere partiet ble tatt. Det var tydeligvis en voksende gruppe misfornøyde mennesker også i den norske velferdsstaten. Av de som stemte på partiet, var 17 prosent førstegangsvelgere, 12 prosent hjemmesittere fra det forrige valget, 46 prosent kom fra Høyre og 30 prosent fra Arbeiderpartiet. Sosialt var 22 prosent av deres velgere selvstendig næringsdrivende, 32 prosent var funksjonærer og 46 prosent var arbeidere.

ALP ble opprettet i en situasjon der det var stor politisk turbulens og intern uro i en rekke av de øvrige politiske partiene. I 1972 hadde Norge sin første folkeavstemning om hvorvidt landet skulle bli medlem av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), et spørsmål som delte så vel politiske partier som mange andre organisasjoner i Norge. Kampen bidro til å politisere samfunnet og å polarisere den politiske debatten, og det skapte dype splittelser mellom vanlige mennesker og eliten (som overveldende støttet norsk medlemskap). Seieren for de som motsatte seg EEC-medlemskap representerte et politisk jordskjelv, og dette har vært formativt for den senere politiske utviklingen i Norge.

Siden opposisjonen mot norsk EEC-medlemskap i hovedsakelig var markeds- og maktkritisk, var det venstresida som hadde størst fordel av denne politiske kampen. Et av resultatene var etableringen av Sosialistisk Valgforbund (en allianse mellom Sosialistisk Folkeparti, halvparten av Norges Kommunistiske Parti, et utbrudd fra Arbeiderpartiet og en gruppe uavhengige medlemmer – nå kalt Sosialistisk Venstreparti). Ved det samme valget hvor ALP oppnådde representasjon på Stortinget, opplevde denne venstrealliansen et enda større gjennombrudd, med 11,2 prosent støtte og 16 representanter. Denne styrkingen av venstresida var nok også en ekstra spore til etableringen av det nye høyrepopulistiske partiet. Arbeiderpartiet var dypt splittet av EEC-kampen, med et lederskap som i dominerende grad var for norsk medlemskap, mens de fleste av partiets medlemmer og velgere motsatte seg dette. Arbeiderpartiet ble dermed den store taperen ved 1973-valget – med 35,3 prosent av stemmene, ned fra 46,5 prosent ved forrige valg.

Begge disse nye politiske partiene opplevde imidlertid nederlag ved det etterfølgende stortingsvalget i 1977. SV ble knust og mistet 14 av sine 16 representanter. Samtidig så mange på Anders Langes Parti, under sin kontroversielle leder, som en samling av «bygdeoriginaler» som det var vanskelig å ta på alvor. Partiet fikk dermed bare 1,9 prosent og mistet alle sine fire stortingsrepresentanter. Siden partiskaperen hadde avgått ved døden bare ett år inn i sin første valgperiode, i 1974, var et forsøk på gjenreisning av partiet allerede startet under ledelse av Carl I. Hagen, som etter et mellomspill ble valgt til ny leder i 1978, og som spilte en dominerende rolle som «partieier» til han gikk av som partileder i 2006, og som stortingsrepresentant i 2009. Navnet ble endret til Fremskrittspartiet i 1977, og fra å begynne som et opprørsk parti av misnøye og utilfredshet ble det, under Carl I. Hagens lederskap, omgjort til et parti som nå er inne i sin andre periode som deltaker i ei koalisjonsregjering. Partiet har til og med oppnådd noe som få andre partier – til høyre eller venstre – har vært i stand til i nyere tid, nemlig ved stort sett å opprettholde sin velgerstøtte gjennom en periode i regjering (15,2 prosent ved 2017-valget, mot 16,3 i 2013).

Nyliberal økonomi, reaksjonær kultur
Fremskrittspartiets utvikling gjennom 1980- og 1990-tallet var preget av en rekke interne konflikter mellom ulike tendenser, der kampene jevnlig kom åpent til uttrykk. For det første ble partilederen, Carl I. Hagen, inspirert av den nyliberale ideologien til Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Partiet tok dermed eierskap til denne ideologien i større grad enn det konservative Høyre. Til forskjell fra en del av de øvrige høyrepopulistiske partiene i Europa, som har gått sterkere i nasjonalistisk retning, har Fremskrittspartiet hele tida vært tilhenger av såkalt økonomisk globalisering og frihandel. Partiet har hele tida stått for en fiendtlig holdning til fagbevegelsen, samt til faglige og sosiale rettigheter.

For det andre var anti-establishment, anti-byråkrati, anti-stat og den stadig mer anti-innvandring retorikken sterk. For det tredje utviklet det seg etter hvert en ny sosialt orientert kristenkonservativ tendens i partiet – med John Alvheim som sin viktigste bannerfører. Legg til noen politiske og noen sex-skandaler, og det er lett å forstå hvorfor Carl I. Hagen hadde litt av en utfordring når han gjorde til sitt hovedmål å forberede og lede dette fragmenterte partiet til regjeringsmakt. For å gjøre dette, måtte han balansere mellom disse tre tendensene og dempe noen av de ekstreme uttrykkene fra spesielt de liberale og de mest populistiske tendensene – med blandede resultater. Ikke minst var dette utfordrende fordi også lederen selv brukte former og uttrykk som provoserte mange. Motsetningene innad i partiet førte ofte til åpne kamper, ​​som kunne resultere i eksklusjoner så vel som utbrudd fra partiet – og Høyre fortsatte å holde dem på armlengdes avstand.

Norge hadde ikke særlig høy innvandring i begynnelsen av 1970-tallet, da partiet ble etablert. Innvandringen begynte imidlertid å øke i løpet av dette tiåret, og i 1987 ble anti-innvandring for første gang en viktig politisk sak for Fremskrittspartiet i den lokale valgkampen. Dette viste seg å bli en velgermessig suksess for partiet, med en fordobling av oppslutningen til 10,4 prosent. Siden da har anti-innvandringskortet blitt spilt i nesten alle valgkamper – kanskje bortsett fra 1993-valget.

På dette tidspunktet (altså på begynnelsen av 1990-tallet) hadde en stor gruppe unge, velutdannede og ambisiøse liberalere sluttet seg til partiet. De arbeidet systematisk innenfor partiapparatet, overtok ungdomsorganisasjonen og lyktes med å erobre mange viktige posisjoner innen partiet. I en tidlig fase søkte partilederen å etablere en allianse med denne liberale tendensen for å «jakte ned» noen av de mest ekstreme anti-innvandrings-populistene og få dem ut av partiet. Så snart det var gjort, var det imidlertid de liberale som truet den interne balansen. Carl I. Hagen snudde dermed på hælen, vendte seg mot liberalistene, og en hard intern kamp fulgte. På landsmøtet i 1994 resulterte dette i en hensynsløs intern konfrontasjon og et oppgjør som førte til at ungdomsorganisasjonen ganske enkelt ble nedlagt av partiet («Bolkesjø-massakren»). De liberale ble beseiret, og de forsvant gradvis ut av partiet. Etter å ha ekskludert noen flere medlemmer med ekstreme holdninger til innvandring, var partiet mer eller mindre konsolidert på en plattform av nyliberal økonomisk politikk og konservative/reaksjonære holdninger innen kultur og verdipolitikk.

Fremskrittspartiet har gjentatte ganger blitt anklaget for å være rasistisk, noe de sterkt har benektet – med en viss rett. Partiet har nemlig ikke fremmet rasisme i tradisjonell biologisk forstand. Det har heller vært kritikk av flerkulturalismen og folks (særlig såkalte fremmedkulturelles) antatte rett til å dyrke sin identitet som har vært kjernen i deres budskap. Som sådan presenteres innvandring stort sett som en universell trussel som antas å være ansvarlig for mye av de økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle problemene i samfunnet. Fremmedhat og islamofobi har stått sentralt, og norsk kultur og tradisjoner er blitt idealisert. Samtidig har partiledelsen, i sin utrøttelige innsats for å bli akseptert som et potensielt regjeringsparti, vært ivrig etter å dempe de aller verste utbruddene av fremmedfiendtlighet, noe som har blitt eksponert utad ved å ekskludere medlemmer som har gått over den usynlige – og kanskje noe fleksible – linjen som åpenbart er blitt etablert.

Som en del av innsatsen for å bli sett på som et ikke-rasistisk eller ikke-ekstremistisk parti, har ledelsen også vært veldig forsiktig med hvilke partier de samarbeider med i Europa. Høyreekstremistiske partier som det franske Nasjonal Front, Frihetspartiet i Østerrike, eller det nederlandske Partiet for frihet, har blitt holdt på avstand. Fremskrittspartiet har heller ikke noen formelle forbindelser med de svenske, finske eller danske ekstreme høyre eller høyrepopulistiske partiene. Carl I. Hagen prøvde til og med å insistere på at partiet heller burde plasseres et sted mellom Arbeiderpartiet og Høyre – et forsøk som imidlertid neppe overbeviste mange. Uansett, det norske Fremskrittspartiet har på mange måter blitt sett på, og er nok også, et av de mer moderate høyrepopulistiske partiene i Europa. En tilpasning som nok avspeiler at det for tida ikke er noe særlig grunnlag for et mer høyreekstremt parti blant velgerne her i landet.

Parallelt med forsøkene på å rydde opp i partiet, ved å kvitte seg med noen (men ikke alle) av de mest ekstreme stemmer, kjempet partiledelsen hardt for å få respekt og aksept fra andre partier, særlig de som tilhører høyre og sentrum-høyre, og som fortsatt holdt dem på armlengdes avstand. På begynnelsen av 1980-tallet hadde Norge ei mindretallsregjering bestående kun av Høyre (Senterpartiet og KrF ble inkludert senere). Selv om det ikke forelå noen formell avtale, var denne regjeringa i realiteten avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet. Partiledelsen likte imidlertid dårlig at støtten mer eller mindre ble tatt for gitt. Som resultat av dette støttet Fremskrittspartiet i 1986 opposisjonen ved å stemme ned sentrum-høyre-regjeringa på et mindre viktig spørsmål omkring høyere bensinavgifter. Resultatet ble regjeringsskifte og ei ny regjering utgått fra Arbeiderpartiet. På denne måten fikk Fremskrittspartiet demonstrert overfor Høyre, at hvis de ville ha hjelp, måtte de snakke med dem. Noe umiddelbart resultat i form av regjeringsmakt, ga imidlertid heller ikke dette.

Med en litt polert fasade, en bredere politisk plattform og en modernisert PR-politikk, klarte imidlertid partiet etter hvert gradvis å øke sin oppslutning. Siden midten av 1990-tallet varierte resultatene i stortingsvalg mellom 15 og 23 prosent. På denne måten klarte Fremskrittspartiet å etablere seg som et av de tre største partiene i Norge (se valgresultatene i tabellen nedenfor), sammen med Arbeiderpartiet og Høyre. I en meningsmåling i 2000 fikk de til og med 33 prosent oppslutning og ble for en kort periode det største partiet i Norge. Det er verdt å merke seg at dette skjedde i en situasjon da Norge hadde sin mest høyreorienterte sosialdemokratiske regjering noensinne – under Jens Stoltenbergs ledelse.

I 2006 tok så Carl I. Hagens æra som partieier slutt, og han ble erstattet av Siv Jensen på FrPs mer moderate liberale fløy, som ny partileder. Dermed fjernet partiet nok en barriere mot samarbeid med andre partier. To år senere ble ytterligere et viktig strategisk steg tatt da partiet erklærte at det bare ville støtte ei regjering der Fremskrittspartiet selv deltok. På denne måten gjorde partiet seg viktigere – og i hovedsak uunngåelig – i en politisk situasjon der den eneste måten å oppnå flertall for ei høyreorientert regjering på, var gjennom en eller annen form for koalisjon der FrP var med. Fremskrittspartiet var forberedt på regjeringsdeltakelse. Det skulle imidlertid ta ytterligere sju år før drømmen ble realisert.

Fremskrittspartiet – resultat ved stortingsvalg

År

1973

1977

1981

1985

1989

1993

1997

2001

2005

2009

2013

2017

Prosent

5.0

1.9

4.5

3.7

13.0

6.3

15.3

14.6

22.1

22.9

16.3

15.2

Represen-tanter

4

0

4

2

22

10

25

26

38

41

29

27


Fremskrittspartiet: Et symptom eller en årsak?

Hvordan kan det ha seg at et sterkt høyreorientert, anti-establishment, populistisk parti kunne utvikle seg til å bli et av de tre største politiske partiene i Norge, en fredelig, høyt utvikla velferdsstat som stadig vekk har skåret høyest på alle slags internasjonale rangeringer av hva som skal være «det beste landet i verden å bo i»?

For å forstå dette, kan vi ikke bare se på det høyrepopulistiske partiet – dets særegne retorikk, dets plassering av skylden for alt det gale i samfunnet på «de andre», dets enkle løsninger på alle problemer og dets forførende budskap. Alle disse elementene er selvsagt viktige, hvis vi ønsker å forstå framgangen for høyrepopulismen. Det er imidlertid viktige økonomiske og politiske utviklingstrekk i samfunnet som har skapt rom for denne høyreekstremismen og populismen. Uten å gå i dybden på dette her, må disse politiske tendensene forstås på bakgrunn av to svært viktige utviklingstrekk. For det første dreier dette seg om slutten på den stabile og sosialt ganske fredelige økonomiske utviklingen i Vest-Europa i etterkrigstida, med høy økonomisk vekst og maktforhold som gjorde det mulig å fordele den økende rikdommen i samfunnet. For det andre dreier det seg om de endringer av det politiske landskapet som har skjedd i kjølvannet av den krisa og den stagnasjonen som i økende grad har preget den kapitalistiske økonomien siden 1970-tallet.

Slutten av etterkrigstida (1970-tallet) var preget av sterke økonomiske og sosiale rystelser. Oljekrisa, sammenbruddet av den regulerte økonomien gjennom Bretton Woods-avtalene, økende inflasjon og stagflasjon, voksende ledighet – kort sagt, den nye krisa i den kapitalistiske økonomien resulterte i økt forvirring, usikkerhet og frykt blant folk. Selv om effektene av krisa var mildere i Norge enn i de fleste andre vestlige land, var de likevel tilstede, de pekte i samme retning, og den keynesianske økonomiske politikken var ikke lenger i stand til å avverge dem. Velferdsstaten kom under sterk kritikk fordi den ikke kunne levere, for å være for byråkratisk, ovenfra-og-ned og kostbar. Det relativt stabile klassekompromisset mellom arbeid og kapital, som hadde dominert Vest-Europa i etterkrigstida, begynte å rakne. For kapitalkreftene og deres politiske tjenere ble nyliberalismen ideologien de valgte for å komme seg ut av krisa og gjenvinne profitabiliteten.

Store deler av arbeiderbevegelsen var imidlertid fanget av den sosiale partnerskapsideologien – troen på at kapitalistene hadde nådd en høyere grad av fornuft, der «de innså at samarbeid var bedre enn konfrontasjon også for dem» (som det fortsatt ofte uttrykkes av faglige ledere i Norge). Som sådan kom krisa og den etterfølgende nyliberale offensiven fra 1970- og 1980-tallet som en overraskelse for de sosialdemokratiske partiene, som var blitt både avpolitisert og avradikalisert i etterkrigstidas rolige og framgangsrike periode. Disse partiene hadde derfor i stor grad endret karakter – fra å være masseorganisasjoner som representerte arbeidsfolk, til å bli administratorer av et klassekompromiss i krise og oppløsning. Deres sosiale sammensetning hadde endret seg tilsvarende – også i det norske Arbeiderpartiet.

Heller enn å mobilisere for mer radikale svar på krisa, i form av mer omfattende demokratisk kontroll av økonomien, ble disse partiene overveldet av den nyliberale offensiven og overtok mer og mer av ideologien selv. Fagbevegelsen, som var nært knyttet til Arbeiderpartiet, ble selv sterkt påvirket av denne utviklingen. Dette representerer begynnelsen på slutten av klassekompromisset i Europa, og det har åpnet en ny epoke av angrep på, snarere enn videreutvikling av, velferdsstaten. At de fleste politiske partiene til venstre for sosialdemokratiet også i stor grad har vært ute av stand til å utvikle visjoner og foreslå løsninger som kan skape entusiasme og muliggjøre mobilisering for alternative, venstreorienterte svar på krisa, har bidratt til denne utviklingen.

Gitt denne dype politiske og ideologiske krisa på venstresida, har krefter på den radikale høyresida spilt på folks følelser av usikkerhet, og utnyttet deres uro og bekymringer til sine egne formål. Fremskrittspartiet har vært dyktig i å spille på denne arenaen, i å kanalisere folks misnøye mot andre grupper i samfunnet – enten de nå er enslige mødre, folk på sosialstønad eller i stadig større grad innvandrere – heller enn å angripe de virkelige årsakene og drivkreftene bak problemene. FrP presenterer seg som det partiet som støtter vanlige folk – mot the establishment, mot eliten og mot de gamle, dominerende politiske partiene – også etter at de selv har blitt en del av styringseliten.

Innflytelse på nasjonal politikk og partier
Selv om Fremskrittspartiet, sammen med sin koalisjonspartner Høyre, mista noe av sin støtte i stortingsvalget i 2016, er de altså fortsatt i regjering, nå i sin andre periode. Mange politiske kommentatorer i media og på venstresida har spådd at Fremskrittspartiet i regjering ville møte langt flere problemer enn det som har vært tilfelle. Eksplosjonen av syriske innvandrere i 2015 bidro åpenbart til å øke oppslutningen om Fremskrittspartiet, som var på vei ned før denne krisa (de oppnådde kun 9,5 prosent i lokalvalgene i 2015, nesten 7 poeng ned fra det forrige stortingsvalget). En annen grunn til at FrP har klart å holde på store deler av sine velgere, er mangelen på opposisjon fra Arbeiderpartiets side. Dette partiet har ikke vært i stand til å utvikle en alternativ progressiv politikk, som kan mobilisere folk til kamp for reelle løsninger av sine problemer, eller konfrontere Fremskrittspartiet der det er svakest – i økonomisk og sosial politikk.

Likevel er det ingen tvil om at skiftet fra rå populisme til såkalt «ansvarlig regjeringspolitikk» har vært vanskelig for Fremskrittspartiet. Forskjellen er bemerkelsesverdig mellom de alternative statsbudsjettene som partiet pleide å komme opp med i opposisjon og de budsjetter de for tida legger fram fra regjeringsposisjon. Det faktum at partilederen er blitt finansminister, gjør det ikke lettere. Partiet er imidlertid ekspert i å trivialisere politikken. Retorisk, overfor sine velgere, fokuserer den på bagateller som veiavgifter, skattefrie alkoholkvoter på flyplasser og ubegrenset bruk av vannscooter på sjøen, mens de store prinsipielle økonomiske og strukturelle spørsmålene behandles på bakrommene. Når det virkelig røyner på for partiet, spilles innvandringskortet – igjen og igjen.

For å dempe noe av misnøyen fra sine egne populistiske medlemmer, praktiserer partilederne også en form for dobbeltkommunikasjon, en to-felts politisk vei hvor partiet kan tolkes som både for og imot de samme forslagene. Fremskrittspartiets regjeringsmedlemmer kan dermed enstemmig støtte et forslag mens dets medlemmer i Stortinget samtidig motsetter seg det og forsøker å endre det i komiteene. En politisk kommentator karakteriserte dette som en ny form for parlamentarisme, hvor partiet synes å være «bare delvis i regjering». Det vil uten tvil være både krevende og risikabelt, spesielt i det lange løp.

Partiet Høyre har imidlertid gått langt i retning av å godta denne praksisen fra Fremskrittspartiet, sannsynligvis fordi de både full støtte fra FrP og ro til å gjennomføre sitt hovedprosjekt – omdanningen av Norge i markedsliberal retning. Statsministeren har derfor vært overraskende tolerant overfor dobbeltkommunikasjonen fra Fremskrittspartiets statsråder, til og med ved å akseptere at en av partiets mest ekstreme motstandere av innvandring ble godtatt som minister med ansvar for – innvandring. På denne måten kan partiet fortsette å dyrke misnøyen med den eksisterende orden og spre frykt for innvandrere og «de ukjente», spesielt muslimer. Polarisering og stigmatisering er blant deres politiske verktøy. På grunn av den harde innvandringsretorikken har Kristelig Folkeparti, som mindretallsregjeringa er avhengig av for å oppnå flertall, nektet å støtte regjeringa gjennom en generell avtale, slik den gjorde under regjeringas første periode, og vil bare vurdere fra sak til sak. Dette betyr at regjeringa nå står i en svakere posisjon enn før det siste valget.

Konklusjon
Fremskrittspartiet har endret seg mye gjennom årene. Det starta med motstand mot høy beskatning og offentlig byråkrati og fortsatte med kritikk av offentlige tjenester, som ofte hadde et legitimt utgangspunkt, i form av meningsløse regelverk og ovenfra-og-ned behandling av innbyggerne på offentlige kontorer. Ved slutten av 1980-tallet var imidlertid partiet blitt omformet fra å være et skatteprotestparti til å bli et anti-innvandringsparti, men fortsatt basert på et nyliberalt økonomisk program, inkludert støtte til økonomisk globalisering og frihandel. Det bidro til et oppbrudd i hele det politiske landskapet, og partiet begynte dermed også å spise seg inn på kjernegruppene i de fleste eksisterende politiske partier.

Gjennom sin historie har Fremskrittspartiet bidratt til økt politisk polarisering. Det har effektivt satt grupper i det norske samfunnet opp mot hverandre, og det har stadig spilt innvandringskortet i valgkampanjer, på en kynisk og beregnende måte. Det er ingen tvil om at det nettopp er innenfor innvandringspolitikken at Fremskrittspartiet har hatt størst innflytelse på andre politiske partier, blant annet både Høyre og Arbeiderpartiet. Det har dermed aldri blitt noe stort gap mellom innvandringspolitikken til Fremskrittspartiet og Arbeidspartiet. Sistnevnte har mer eller mindre konsekvent fulgt Fremskrittspartiets ledelse, bare noen få skritt bak. Den store forskjellen er på retorisk nivå, hvor Arbeiderpartiet forsøker å dempe sin brutale politikk overfor innvandrerne, mens Fremskrittspartiet ønsker å framstå som en av hardlinerne. De faktiske politiske forskjellene er imidlertid minimale.

Mens Fremskrittspartiet har tatt størstedelen av sine velgere fra Høyre, så er partiets sosiale basis mer lik Arbeiderpartiets. Ifølge valgundersøkelsen i 2013 besto FrP-velgerne av 61 prosent menn og 39 prosent kvinner. 22 prosent var arbeidere, i motsetning til 14 prosent i Arbeiderpartiet. Den største forskjellen mellom de to partiene, når det gjelder sosialt grunnlag, er at mens den største gruppen som støtter Arbeiderpartiet er offentlig ansatte, så er den største gruppen som støtter Fremskrittspartiet ansatte i privat sektor – begge rundt 40 prosent. Moderniseringen og «opprenskningen» innad i partiet, for å forberede det til regjeringsdeltakelse, har også bidratt til en enorm økning av velgere med høyere utdanning – fra 14 prosent i 2001 til 27 prosent i 2013. I tillegg har partiet mobilisert et høyt antall hjemmesittere. Noen kommentatorer insisterer på at partiet er i ferd med å bli «normalisert», og det er ingen tvil om at de i forhold til tidligere har dempet noen av sine mest ekstreme politiske uttrykk. Den svært sterke anti-innvandrings retorikken fra enkelte i den mest populistiske leiren representerer imidlertid fortsatt en stor politisk utfordring, samt et problem for andre partier. Høyres, og nå også Venstres, aksept av denne innvandringsfiendtlige retorikken fra Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon har til og med gjort noen av de mest ekstreme på dette området mer aggressive enn tidligere. De trenger ikke lenger dempe fremmedfiendtligheten for å bli akseptert av de andre borgerlige partiene i regjering. De er akseptert!

Fremskrittspartiet både fremmer og utnytter en av de store sosiokulturelle endringene i det norske samfunnet, nemlig den nye konfliktlinjen. Denne dreier seg særlig om verdier og identitet, til forskjell fra tidligere tiders dominerende økonomiske eller omfordelende konfliktlinje. Dette skifte av fokus har stor betydning særlig for forholdet mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Mange av Arbeiderpartiets velgere befinner seg til venstre innen omfordelingspolitikken, men ligger til høyre i identitets- og verdikampen. (Dette er selvfølgelig ikke noen naturlov, men et resultat av en samfunnsmessig utvikling.) Hvis sistnevnte, altså verdikampen, blir dominerende som tema i forhold til den økonomiske og sosiale kampen, kan Fremskrittspartiet dermed lett bli sett på som et alternativ.

Eller kanskje mer riktig, hvis Arbeiderpartiet ikke lenger er i stand til å komme opp med en interessebasert politikk – en klassepolitikk som gir svar på folks usikkerhet, angrepene på velferdsstaten eller det tap av makt og innflytelse på arbeidsplassen som folk opplever i sitt daglige liv – men lar seg trekke seg inn i en moralistisk diskusjon om innvandring med Fremskrittspartiet, og på dette partiets betingelser, så gir det for tida Fremskrittspartiet et lett spill. Uten ei venstreside som forstår at klassekompromisset er i ferd med å bryte sammen; som er i stand til å prioritere den sosiale kampen; som kan komme opp med visjoner, programmer og politikk som skaper entusiasme og optimisme for framtida; som er villig til å konfrontere og mobilisere mot sine motstandere, så risikerer vi at store grupper av arbeidstakere vil fortsette å bli presset inn i favnen til høyrepopulistene. Mye tyder med andre ord på at en løsning på «problemet høyrepopulisme og høyreekstremisme» derfor først og fremst er å finne på venstresida i politikken.

 

 

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit