For velferdsstaten på Youngstorget 1.mai

For velferdsstatens daglige leder, Linn Herning, var blant talerne på LO i Oslos tradisjonelle 1.mai arrangement på Youngstorget.

Youngstorget 1. mai 2018.


Gode venner, kjære kamerater, til alle dere som har trosset regnet: Gratulerer med dagen!

Vi som står her i dag, står i en lang, politisk tradisjon. Til neste år 130 år siden 1. mai ble vedtatt som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. Da med 8 timers dagen som det sentrale kravet.
I dag står vi i en politisk situasjon der arbeiderbevegelsens grunnleggende krav er under sterke angrep enn på lenge. Kamper som våre forfedre vant, må nå kjempes igjen:
- Retten til regulert arbeidstid og faste ansettelser
- Felles velferd foran privat profitt
- Sikkerhet for inntekt ved sykdom eller arbeidsledighet
- Demokrati og ytringsfrihet for alle – ikke kun privilegerte grupper

I mange land i Europa er den politiske utviklingen satt flere tiår tilbake. Men også i Norge ser vi at samfunnet sakte, men systematisk endres i de politiske og økonomiske elitenes favør.
Demokratiet, velferdsstaten og det regulerte arbeidslivet ble kjempet fram for å skape lik rett til deltakelse, økonomisk utjevning, og vern mot vilkårlighet. Ingen norske politikere tørr i dag gå til valg med lovnader om å svekke disse institusjonene. Til det er de alt for populære. For dette er samfunnssystemer som tjener de mange, og ikke de få. Og som har vist at vi gjennom politikken kan kompensere for enkeltmenneskes sårbarhet.

Når angrepene likevel kommer, skjer det skritt for skritt og under tykke tåkelag av utstudert politisk retorikk. Eller i ly av velregissert politisk støy. Det er klart det er utfordringer med innvandring, men det er ikke bønnerop som er den største trusselen mot vårt samfunn. Mye av innvandringskritikken er en avledningsmanøver, og det er høyrepopulistenes strategi for å splitte oss. Vår oppgave er å avsløre retorikken, holde fokus og fremstille politikkens reelle konsekvenser.

Små skritt tas for hvert skattekutt som flytter ressurser og hver lovendring som flytter makt. Men også hver gang beslutninger flyttes fra demokratiske rom til lukkede direktørmøter, hver gang en arbeidsgiver får velge innleie og midlertidighet fremfor faste ansettelser og hver gang en velferdstjeneste overlates til kommersielle krefter.

Og som alltid er det de som er svakest stilt eller dårligst organisert som rammes først og hardest.
Hvis vi skal forstå hva som skjer, må vi lytte til de som har skoene på.

Vi må lytte når varslere som Simon Malknes forteller at konsekvensene av fritt skolevalg er et segregert skolesystem som ikke lenger leverer lik rett til utdanning. Vi må lytte når tillitsvalgte fra renholdsbransjen, resturantbransjen og byggebransjen sier at det regulerte arbeidslivet knapt nok eksisterer hos dem. Det er løsarbeidersamfunn, fagforeningsknusing og mafiametoder som rår.

Vi må lytte når barnehageansatte under den anonyme hasjtaggen #uforsvarlig forteller oss at bemanningen er for lav til å ta godt vare på de minste ungene våre. Eller NAV-ansatte som anonymt forteller at de mer enn gjerne skulle gitt bedre hjelp, men at ressursene ikke strekker til.

Og vi må ta på det aller største alvor at mange ansatte i dag ikke tørr dele slike fortellinger under fult navn eller ta på seg tillitsverv.

Det er også på tide å lytte til barnevernsbarn, barnehageforeldre, helsepersonell, sosialarbeidere og ideelle aktører sier at samarbeid, faglighet og fleksibilitet i velferdstjenestene nå erstattes av konkurransepress, forretningshemmeligheter og eiernes fokus på kortsiktig profitt.

Vi må gjenerobre velferdstjenestene som et område som kun skal ha et eneste mål for øye: å sikre innbyggerens velferd. Vi vet at det er mulig å levere fellesfinansierte og demokratisk styrte velferdstjenester for alle – og at dette i tillegg til å gi god velferd også er den mest effektive måten for et samfunn å organisere disse tjenestene på. Men da kan vi ikke slippe til aktører som tenker konkurranse og søker profitt, og vi kan ikke organisere velferdstjenestene etter modeller fra næringslivet. Konkurransen skal skape vinnere og tapere. Velferdsstaten skal sikre alle god velferd.

Sveriges tidligere statsminister, sosialdemokraten Olof Palme har levert et av de beste forsvarene for offentlig drevne velferdstjenester. I sitt aller siste intervju før han ble skutt på åpen gate, sa Palme:

Offentlig sektor er faktisk et mål på hvor sivilisert et samfunn er. Den enkle og grunnleggende årsaken til at arbeiderbevegelsen har bygd opp en sterk offentlig sektor, er at det finnes behov som er så viktige at de ikke kan overlates til markedskreftene.

Vakrere kan det neppe sies.

Men mens flertallet taper, er det noen som vinner. Det siste i en lang rekke av avsløringer om velferdsprofitørene var at eierne av Norges største barnehagekjede FUS har hentet ut nesten en milliard kroner fra selskapet. En milliard. Fra barnehager for de mange, til privat profitt for noen få.

Men fordi velferdsprofitørene forstår at det aldri vil bli populært å tjene seg rike på velferdstjenestenes bekostning, forsøker de å framstille seg som rene velgjørere. De manipulerer den offentlige debatten. Vi tar ikke utbytte sier de, men sluser pengene sine ut på andre måter. Vi må ikke la oss lure.

Vårt krav er enkelt: Skattepenger som er avsatt til velferd, skal gå til felles velferd. Ikke til privat profitt. Vår velferd skal ikke overlates til markedskreftene. Stopp velferdsprofitørene.

Men skal vi igjen vinne fram med slike krav, må vi hente fram arbeiderbevegelsens grunnleggende innsikt:
Vi er de mange, men vi er kun sterke sammen. Vår eneste vei til seier er å bygge sterke, inkluderende og demokratiske felleskap, organisasjoner og folkebevegelser.

#metoo-kampanjen har satt fokus på maktrelasjoner og kjønn i politikk og samfunnsliv. Vi må se hvem som tar plass og makt, og hvem som direkte og indirekte holdes utenfor: Vi må forstå hvordan og hvorfor dette skjer. Og vi må forsøke å motvirke slike mekanismer. For dette gjelder ikke bare kjønn. Vi ser også manglende inkludering på andre områder, som etnisk bakgrunn og klasse. Vi må bygge våre organisasjoner sånn at politikken ikke degeneres til en klubb for dem med de kjappeste replikkene og de spisseste albuene.

Arbeiderbevegelsens største bragd er ingen enkelt reform, men den revolusjonen det har vært å løfte store grupper opp til beslutningens bord. Gjennom felles organisering satte man mennesker som tidligere var uten makt i stand til å kreve rettigheter og verdighet. Dette arbeidet må nå gjøres igjen. Og det må gjøres uten at vi lar oss splitte av uvesentligheter.

Det er sammen vi er sterke. La fellesskapet fungere.

Gratulerer med dagen og lykke til i kampen!

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit