Nasjonal kontroll over energipolitikken!

Innen EU arbeides det nå hardt for å skape et felles energimarked («en femte frihet»), med felles regulering gjennom energibyrået ACER og innføring av overnasjonal myndighet på enkelte områder.

Av Asbjørn Wahl

EUs energiunion etableres ikke gjennom en egen traktat, men som resultat av et stort antall direktiver og forordninger – og målet er fri flyt av energi innen EU/EØS innen 2020. Dette kan få store, negative virkninger for norsk energipolitikk og -priser. En bred allianse av organisasjoner er derfor i ferd med å samordne seg i en kamp mot at Norge skal underlegge seg denne politikken.

Vannkrafta, og den nasjonale, demokratiske kontrollen av denne, har en særstilling i norsk historie, både når det gjelder økonomisk utvikling og politisk styring – helt fra kampen om hjemfallsretten i begynnelsen av forrige århundre til dagens strid om hvorvidt Norge skal bli med i EUs energiunion. Igjen står altså spørsmålet om nasjonal kontroll på dagsordenen. Den politiske styringa av energimarkedet er riktignok svekket gjennom en omfattende avregulering på begynnelsen av 1990-tallet. Så selv om det fortsatt er et dominerende offentlig eierskap til norske kraftverk og infrastruktur, opererer de i stor grad kommersielt.

Politisk tyder alt på at regjeringspartiene står samlet om å støtte norsk medlemskap i EUs energiunion. Atter en gang spiller Arbeiderpartiet en nøkkelrolle. Signalene fra partiet er noe motstridende, men lederen av Stortingets energi- og miljøkomite, Espen Barth Eide (Ap), har uttrykt seg klart positivt til norsk medlemskap, mens mange distriktsrepresentanter uttrykker sterk skepsis. Det er også politisk strid om hvordan beslutningen skal fattes. På grunn av at Norge gjennom en tilslutning til energiunionen vil måtte avgi suverenitet til EU, krever flere av opposisjonspartiene som en selvfølge at Grunnlovens §115 må komme til anvendelse – med krav om ¾ flertall.

Regjeringa forsøker seg imidlertid med et prokuratorknep, ved å avvise at det dreier seg om å avgi suverenitet til et overnasjonalt organ, og dermed omgå Grunnlovens krav om ¾ flertall. Det gjør de ved å opprette et organ innen EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Dette organ pålegges å gjøre identisk vedtak med EU innen energiområdet. Et nytt norsk organ, «Reguleringsmyndigheten for energi» (RME), formelt underlagt Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE), skal så gjennomføre direktivene fra ESA, og det skal ikke kunne instrueres av politiske myndigheter her hjemme.

Slik skal altså EUs energipolitikk i realiteten gjennomføres i Norge, men på en suspekt lissom-måte etter direktiv fra ESA. Slik kommenterer juss-professorene Eirik Holmøyvik og Halvard Haukeland Fredriksen ved Universitetet i Bergen dette knepet: «De kreative og til tider anstrengte rettslige vurderingene som gjøres i denne og andre saker for å unngå bruk av §115 bidrar til å tilsløre realitetene i Norges tilknytning til overnasjonale EU-byråer.» (Kronikk i Klassekampen, 5.1.2018.) Selve nestoren i norsk juss, professor i offentlig rett, Eivind Smith, refser på sin side regjeringa for den måten de prøver å omgå Grunnlovens krav på dette området (Klassekampen, 29. januar 2018).

Spørsmålet om overføringskabler fra Norge til EU utgjør en viktig del av denne debatten. Her er vurderingene noe ulike mellom fagforbund knyttet til den kraftkrevende industrien og forbund som organiserer de ansatte innen vannkraft. Alle avviser imidlertid norsk medlemskap i EUs energiunion. Alle går mot bygging av en ny privateid kabel til Skottland (NordConnect), som det er søkt konsesjon om – Statnetts monopol må opprettholdes. Ingen ønsker utbygging av nye kabler når de to som allerede er besluttet bygd til Storbritannia og Tyskland, står ferdig. I tillegg til de kablene som allerede eksisterer til Sverige, Danmark og Nederland, vil disse samlet ha mer enn nok kapasitet til å garantere vår energisikkerhet og nødvendig energiutveksling.

Motstanden mot ytterligere kabelbygging er særlig sterk blant dem som jobber innen den kraftkrevende industrien. Med utvidet kapasitet og fri flyt av energi over grensene, vil strømprisene i Norge øke opp mot EUs langt høyere nivå. Det er uenighet om hvor stor en slik prisøkning vil bli, men at det blir en økning, er det stor enighet om. Summerer man elektrisitetsprisen, nettleien og avgiftene, kan utslagene blir store for den kraftkrevende industrien, som vil miste et vesentlig konkurransefortrinn og resultatet kan bli et omfattende tap av industriarbeidsplasser. Forbrukere flest og det offentlige må også forberede seg på økte energipriser i en slik situasjon, mens kraftverkene, og dermed en del kommuner, samt Statnett, selvfølgelig kan regne med økte inntekter. Det er jo nettopp grunnen til at de støtter økt eksportkapasitet og full integrasjon i EUs energimarked.

Tirsdag 23. januar ble det gjennomført en markering foran Stortinget mot tilslutningen til EUs energiunion. En bred allianse av fagforeninger, miljøorganisasjoner, Nei til EU og politiske partier med en imponerende representasjon fra fagforeninger innen landets kraftkrevende industri, som frykter harmoniserte EU-priser og industridød, deltok. Det er tillyst ny aksjonsdag den 15. februar, samt markering den 27. februar foran Stortinget og LOs representantskap. De Facto har utarbeidet en god oversikt over EUs energiunion og problemene omkring denne.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit