Kommentar: Ytringsfrihet i offentlig sektor

Direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, er bekymret for ytringsfriheten i arbeidslivet, særlig i offentlig sektor. Det er det gode grunner til. Men når Åmås ender opp med å etterlyse mer mot fra enkeltindividet, viser han sin manglende forståelse.

Av Linn Herning
Kommentar i Morgenbladet 04.11.2016

Åmås‘ utgangspunkt i kommentaren er godt, og han påpeker det paradoksale i at «kritikklimaet [er] dårligere i stat og kommune, som tilhører oss alle, og der vi har rett til mest mulig innsyn». Dessverre slutter Åmås sin analyse der det interessante begynner. Hvorfor er rommet for kritiske ytringer fra ansatte minst i offentlig sektor? Og hvorfor er det blitt dramatisk dårligere på få år? 

Den danske sosiologen Rasmus Willig, som kommer til Oslo 14. november, fortsetter der Åmås slutter. I boken Afvæbnet kritik (2016) oppsummerer han syv års arbeid med å samle inn og analysere reaksjonene som offentlig ansatte møtes med når de har ytret seg kritisk som forhold på sin arbeidsplass. Willig forklarer avvisningen av deres kritikk ved at den nyliberale markedsideologien er blitt en lukket krets av sirkelargumenter.

Dette kommer klart til uttrykk i regjeringserklæringen til sittende regjering, der Åmås tidligere var statssekretær: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskapning, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet.» Men hva om bruk av konkurranse i offentlig sektor ikke gir økt verdiskapning, bedre tjenester og effektivisering?

«Alle har godt av å jobbe mot en bunnlinje», uttalte Anne-Kari Bratten på et frokostmøte hos Civita i fjor høst. Spekter organiserer store deler av den offentlige tjenesteproduksjonen der man allerede har gjennomført konkurranse som øverste styringsprinsipp, for eksempel sykehus, post og jernbane. Men for at en slik konkurranse skal være mulig, må man ha noe å konkurrere om – det er da man begynner å lete etter målbare «bunnlinjer». Den monomane mål- og resultatstyringen er et resultat av denne søken etter å presse offentlig forvaltning inn i bunnlinjemalen fra privat sektor. Men hva skjer når disse «bunnlinjene» ikke gjenspeiler samfunnsoppdraget?

Den markedsfundamentalistiske ideologien har bidratt til en grunnleggende endring av offentlig sektor. Ikke bare tjenesteproduksjonen, slik som sykehus, tog og post – også myndighetsutøvelsen, slik som politi, arbeidstilsyn og Nav-vedtak, styres i dag etter ulike former for konkurranse- og produksjonsprinsipper. Problemet er at denne styringsideologien hverken forholder seg til kompleksiteten i offentlig forvaltning eller til forholdet mellom ressurser og resultater. 

Det man faktisk konkurrerer om (eller måler til interne kvasikonkurranser), er ikke i samsvar med de politiske samfunnsmålene offentlig sektor er skapt for å oppfylle. Høyere «DRG-produksjon» (diagnoserelaterte grupper) er ikke det samme som bedre folkehelse. Flere småarrestasjoner gir ikke nødvendigvis et tryggere samfunn. Og «høyere produksjon» av Nav-vedtak kan tvert imot gi dårligere kvalitet og lavere rettsikkerhet for innbyggerne.

Ideologien sier også at denne konkurransen på magisk vis vil skape «effektivisering» – uten at det går ut over kvaliteten. Da er det ikke rart at nettopp Spekter og Bratten i høst har havnet i to lange streiker. For den eneste måten det umulige oppdraget kan gjøres mulig på, er å kutte i den desidert største utgiftsposten, nemlig personalkostnadene. 

Misforholdene mellom hverdagens kompleksitet og styringssystemets forenklende tvang, og mellom ideologiens lovnader om effektivisering og virkelighetens reelle ressursknapphet, trykkes nedover i hierarkiet til det treffer den enkelte ansatte. Problemene individualiseres. De ansatte i førstelinjen må selv håndtere misforholdet mellom ideologi og virkelighet.

Deres ytringsfrihet er en trussel. Det omdømme-hysteriet, de ny-autoritære ledelsesformene, sentraliseringen av kommunikasjon og den misforståtte lojaliteten som Åmås er bekymret for, blir fremelsket i dagens styring av offentlig sektor. Da kan man ikke la seg overraske over at offentlige ledere er mer opptatte av å vinne kvasikonkurransen enn av å lytte til de utfordringene som de ansatte opplever i sin arbeidshverdag. Det er jo tross alt det lederne har fått beskjed om å gjøre.

Willig avslutter sin bok med analysen han mener råder hos de offentlig ansatte: «Før hadde vi medbestemmelse, så fikk vi medvirkning, nå skal vi være medgjørlige.» I denne situasjonen mener altså Fritt Ord-direktøren at det som mangler er individuelt mot fra de ansattes side. Fra en mann som nylig ga ut en bok om makteliten i Norge, har den etterlysningen en skrikende mangel på maktanalyse. Når Åmas i tillegg sparker mot fagbevegelsen, de ansattes virkemiddel for å organisere seg kollektivt mot individualiseringen og for å oppnå maktbalanse, blir det riktig stygt.

Man trenger ikke gå god for hele marxismen for å erkjenne at det er et ujevnt maktforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Man trenger heller ikke kjøpe hele analysen av nyliberalismen eller New Public Management (kall det gjerne tidsånden om man må, slik som Torbjørn Røe Isaksen) for å innse at markedsfundamentalisme passer dårlig i offentlig forvaltning. Uansett tar det seg dårlig ut når de som sitter på toppen av samfunnspyramiden, etterlyser mot fra vanlige arbeidstagere uten forståelse for maktforhold og virkelighet i dagens arbeidsliv. Det gjelder i aller høyeste grad direktøren for Fritt Ord.

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit