Kommentar: NAV - en lidelseshistorie

- For en stund siden fikk jeg en videresendt en intern e-post fra Nav. For de ansatte var det en vanlig rapport fra en mellomleder. For en utenforstående var det et blikk inn i et system gått helt av hengslene.

Av Linn Herning
Publisert som kommentar i Morgenbladet 23.09.2016.

«Go`morn. Vi ligger tett under måloppnåelse. Det gjenstår bare 36 saker til vi er på dagsmål. (…) en [bør] oppnå en gjennomsnittlig saksmengde på minst 12 saker pr dag. De som ikke oppnår det må gå i dialog med meg om tiltak slik at vi kan se på rutiner, kompetanse og andre forhold.»

De som tror at New Public Management – tanken om at offentlige institusjoner kan drives etter modeller fra industrielle produksjonsbedrifter – er passé, vet lite om jobbhverdagen til offentlig ansatte.

I Nav har man endret forvaltning til industriproduksjon. Det er produksjonstallene som teller. Rettssikkerhet, forvaltningslov og samfunnsoppdrag ser ut til å komme i andre rekke. I juni i år kom Sintef med en rapport der man kunne lese at «Det er liten tvil om at ‘løsningen’ med å fatte vedtak om avslag på et mangelfullt grunnlag, må sees i sammenheng med de kravene som saksbehandlere og enheter står overfor når det gjelder vedtaksproduksjon og normtidsoppnåelse.»

Gaiden, som er fagforeningen NTL Navs internblad, ba meg kommentere e-posten. Jeg ble sittende og tenke på et av mine egne møter med Nav. En tidlig desembermorgen for noen år siden satt jeg i mørket på Rikshospitalets foreldrehotell. Noen etasjer over meg lå min sønn på nyfødtintensiven. Alt jeg ville var å gå opp til gutten min, men nav.no lyste opp rommet med grelt pc-lys. Det var sykepengerapportering, pleiepengeregler og foreldrepengesøknad. Hverken seks års høyere utdanning, oppvekst i hjem med bokhyller eller en ressurssterk barnefar var nok til at jeg mestret dette møtet med nav.no. Ikke akkurat da.

Avmaktsfølelsen i møtet med Nav handler ikke om «ressurssterke» og «ressurssvake». Kongstanken bak alle ytelsene og tjenestene som ligger i dagens Nav, er at alle mennesker har sårbare livsfaser og kan havne i situasjoner der man trenger støtte. Det er denne kjernen i velferdsstaten som forsvinner når man reduserer Nav til industriell produksjon.

Alt jeg ville var å snakke med en som kunne veilede meg. Derfor ringte jeg Nav. Da kommer man til Nav kontaktsenter, et slags sentralisert callsenter. De som jobber der, blir hele tiden blir presset til å korte ned samtaletiden. Gjennom sammenligning med andre enheter er det alltid noen andre som er raskere. Samtidig pågår et prosjekt som heter «På sporet av den skjule tid» der konsulenter skal finne «den riktige samtaletiden». At det har vist seg vanskelig å måle effekter på kvaliteten, har ikke satt en stopper for prosjektet. En som jobbet på et slikt kontaktsenter, fortalte at hennes enhet fortsatt prioriterer å gi folk så god hjelp at de slipper å ringe tilbake eller få avslag på grunn av manglende eller feil dokumentasjon. De ansatte mente det var best for brukerne og mest effektivt for Nav som helhet. Det fikk de bare kritikk for.

For den effektiviseringen man holder på med i Nav – som så mange andre steder i offentlig sektor – handler ikke om etatens helhetlige effektivitet eller om å oppfylle et samfunnsoppdrag, men om at hver enkelt enhet skal ha høyest mulig «produksjon». Teorien er at hvis hver enhet blir mer effektiv så blir helheten også mer effektiv. Men det stemmer altså ikke.

Denne utviklingen er i liten grad politisk styrt, diskutert eller forstått. Politikerne har outsourcet styringen av velferdsstatens viktigste institusjoner til et sjikt av styre- og kontrolloverivrige toppbyråkrater. Disse kan gjerne snakke pent om de ansattes medbestemmelse og et demokratisk arbeidsliv. Men jeg har sett det vi gjerne omtaler som «den nordiske arbeidslivsmodellen» dø foran mine egne øyne – på Klækken hotell i mai 2014.

På talerstolen stod daværende Nav-direktør Joakim Lystad. I salen satt representantskapet til NTL Nav, altså det nasjonale kremlaget til en av Navs viktigste fagorganisasjoner. «Jeg har ikke full oversikt over alle utfordringene Nav står ovenfor», sa direktøren og fortsatte «men dere kan ta det helt med ro. Jeg har leid inn McKinsey». Med stor bravur proklamerte han altså at han hadde byttet ut kunnskap og innsikt fra sin organisasjons fremste tillitsvalgte med et amerikansk konsulentfirma. Det er mulig den nye direktøren har en mer subtil arbeidsmåte, men særlig medbestemmelse får de ansatte neppe.

For underliggende i de evinnelige omstillings-, digitaliserings-, sentraliserings-, og standardiseringsprosessene i Nav ligger et sentralt premiss: Produksjonen skal opp! Ansvaret for dette legges på den enkelte ansatte. Det er de som må bære den økte belastningen. Det vanvittige omorganiseringstempoet skaper kontinuerlig forvirring og gir ingen rom for de ansattes syn på sakene. Da er det ikke så rart de eneste som har mer avmakt overfor Nav-systemet enn dets brukere, er dets ansatte og deres tillitsvalgte. I høst skal Stortinget behandle nok en stortingsmelding om Nav. Politikkens uutholdelige letthet i behandlingen av offentlig sektor vil trolig skinne igjennom nok en gang.

----------------
Gaiden nr 1 - 2016 (eposten er trykket og omtalt på side 4-6)

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Ta tjenestene tilbake

Se våre ressurssider om hvordan kommune og stat kan ta tjenestene tilbake.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

Skriftserie

Mål - eller mening?
Ta tjenestene tilbake
Private sugerør i fellesskapets kasser
Når tall blir politikk

Alle heftene kan bestilles gratis her.

 

 



 

 

 

smartedit