Klimakampen – en kamp om samfunnsmakt

Fire faglige ledere lanserte i midten av denne måndeden en klimapolitisk plattform. Den ble i LO-Aktuelt karakterisert som ”Et kraftig oppgjør med klimapolitikken”. Noe av det viktigste med plattformen er at den setter klimapolitikken inn i et langt bredere samfunnsmessig perspektiv enn det som er vanlig her i landet.

Jan Davidsen, leder i Fagforbundet
Hans O. Felix, leder i EL&IT Forbundet
John Leirvaag, leder i NTL
Roy O. Pedersen, leder i LO i Oslo

Global oppvarming er ikke bare et spørsmål om hva som kan skje i framtida. Prosessen er allerede i gang, og konsekvensene kan bli katastrofale. Det er bred konsensus blant forskerne (FNs klimapanel) om at den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og at hovedårsaken er bruken av fossilt brennstoff.

Klimatrusselen vil ha omfattende konsekvenser for samfunnsutviklingen, enten som et resultat av selve klimaendringene eller som et resultat av tiltak for å hindre eller motvirke klimaendringene. Måten vi lever og arbeider på vil med andre ord endre seg radikalt, enten vi iverksetter tiltak eller ikke. Vi kommer ikke unna store samfunnsmessige endringer. Å utsette nødvendige tiltak vil forverre situasjonen og i siste instans få store konsekvenser for mennesker, natur og samfunn.

Samfunnskamp
Fordi tiltak for å motvirke klimaendringene vil kreve store samfunnsmessige endringer, står vi overfor en omfattende samfunnskamp. Kampen står ikke først og fremst om teknologi, men om grunnleggende sosiale og politiske forhold. Det dreier seg om hva slags samfunn vi ønsker å utvikle, med andre ord en kamp om samfunnsmakt.

”Klimaendringene representerer den største markedssvikten i historia”, i følge Stern-rapporten til den britiske regjeringa. Den pågående finans- og økonomiske krisa representerer den andre store markedssvikten i historia. Vi kan ikke basere oss på at de samme markedskreftene skal løse disse krisene.

Dagens økonomiske vekst og den pågående rovdriften på ressurser er en innebygd del av den kapitalistiske økonomien. Et snevert fokus på miljøpolitiske enkeltsaker vil derfor ikke være tilstrekkelig. Klima-/miljøkampen må settes inn i et langt bredere politisk perspektiv. En systemkritisk tilnærming er nødvendig. Vi trenger økt demokratisk styring av økonomien. Så vel miljøkrisa som den økonomiske krisa representerer sånn sett ikke bare en trussel, men også en mulighet til å kjempe gjennom viktige og nødvendige samfunnsmessige endringer. Den interessebaserte, politisk-ideologiske kampen må gjenreises.

Rettferdig omstilling
For å hindre at en rekke mindre øystater og lavereliggende landområder forsvinner helt, må temperaturøkningen holdes under 1 grad Celsius. For å hindre helt katastrofale klimaendringer må den globale oppvarmingen holdes under 2 grader Celsius. For å oppnå sistnevnte mål kreves det en reduksjon av utslippene på 25-40 prosent i forhold til 1990-nivået innen 2020 og en reduksjon på 50-80 prosent innen 2050.

De som i størst grad har stått for og tjent på utslippene, må også bære de største kostnadene. De nødvendige omstillingene som må gjennomføres for å redde klimaet, må med andre ord være rettferdige. Uten bred sosial mobilisering, både i nord og sør, vil kostnadene bli forsøkt påført folk flest, mens mektige økonomiske interesser går fri. Utviklingslandene må få mulighet til å utvikle sine økonomier og sine samfunn. For å gjøre en rettferdig samfunnsforandring mulig, trenger vi både utviklings- og sosiale fond – samt fri teknologioverføring til sør.

I den nødvendige samfunnskampen for å hindre klimakrise vil fagbevegelsen, på grunn av sin strategiske posisjon, måtte spille en hovedrolle. Fagbevegelsen er imidlertid presset på defensiven verden over og står under et massivt press fra sterke økonomiske krefter. For at den skal kunne påta seg en ledende rolle i klimakampen, er det derfor nødvendig med en revitalisering, refokusering og aktivisering av fagbevegelsen.

Kursen må endres
Vårt gjennomkommersialiserte samfunn utgjør en viktig utfordring for klimakampen. Markedet erobrer stadig større deler av våre livsvilkår, og egen vinning, konkurranse og “forbrukerisme” fremmes som verdier framfor solidaritet, samarbeid og bærekraftig ressursbruk. Økende sosiale og psykiske problemer i samfunnet tyder på at den nåværende samfunnsutviklingen er på feil kurs. Følelse av avmakt og økt kontroll ovenfra forsterker dette.

Klimapolitikk kan dermed ikke reduseres til et spørsmål om å ofre, om hva vi må gi avkall på av tilkjempede rettigheter. Det dreier seg først og fremst om å skape et bedre samfunn for alle. Finansieringen av reduserte utslipp må derfor gå hånd i hånd med en radikal omfordelingspolitikk – både fra nord til sør og fra de rike til de fattige i våre egne samfunn. Uten dette vil det ikke være mulig å få noen bred støtte for nødvendige klimapolitiske tiltak fra folk flest. En vellykket klimapolitikk vil med andre ord kreve økt demokratisk kontroll av økonomien. Det er nøyaktig hva vi trenger for å løse en rekke andre samfunnsproblemer.

Det vil bli nødvendig med omfattende omstillinger i samfunnet. Aktiviteter som skader klimaet må nedbygges, mens fornybar energi, energisparing og miljømessig bærekraftige aktiviteter må bygges ut. Dette må skje på en planmessig måte som opprettholder den enkeltes sosiale og økonomiske trygghet. Vi vil aldri akseptere at enkeltgrupper av arbeidstakere skal rammes gjennom arbeidsløshet og marginalisering. Plikter og rettigheter må fordeles solidarisk, og alternative løsninger må utvikles. Dette er også et spørsmål om de ansattes makt i arbeidslivet, om nedkorting av arbeidstida og fordeling av det nødvendige arbeidet.

Omstilling og reindustrialisering
Skal vi redde klimaet trengs det altså sterkere politisk styring. Vi trenger en offensiv næringspolitikk. Vi trenger en planmessig og systematisk forskyvning av investeringer fra fossile energikilder til fornybare. Vi trenger en omstilling av eksisterende industri og en reindustrialisering basert på fornybar energi. Vi trenger en massiv satsing på kollektive transportformer. Vi trenger en helt ny areal- og byplanlegging der hensynet til miljø og klima står i sentrum. Vi trenger styrking av forskning og utvikling, av innovasjon og kompetanseutvikling. Vi må gjøre det som er nødvendig for å nå de mål som FNs klimapanel har skissert.

Omstilling til et miljømessig bærekraftig samfunn har mange fordeler. Tusener av nye arbeidsplasser innen kollektivtrafikk, fornybar energi og bærekraftig industri vil bli skapt. En reduksjon av klimagasser vil gi mindre forurensede arbeidsplasser og lokalsamfunn. Økt demokratisk kontroll over økonomien vil redusere konkurransen og dermed presset i arbeidslivet. En bærekraftig bruk av ressursene vil legge grunnlaget for nedkorting av arbeidstida og dermed mer fritid. Mindre stress, press og psykisk belastning vil være en viktig effekt av en slik utvikling. Sist, men ikke minst, vil det avgjøre livsvilkårene for framtidige generasjoner.

Mangelfull klimapolitikk
Den klimapolitikken som hittil er fulgt i Norge, er høyst mangelfull. Tre elementer har dominert: Kjøp av CO2-kvoter i utviklingsland, det vil si kjøp av rettigheter til å fortsette våre utslipp her hjemme; treplanting og bevaring av regnskog, også i hovedsak i utviklingsland; samt fangst og deponering av CO2 i bakken. For øvrig er inntrykket at alt skal fortsette som før. Mens en del av disse tiltakene isolert sett bidrar i riktig retning, opplever vi en slående mangel på oppmerksomhet omkring de nødvendige utslippsreduksjonene og den omstillingen som må skje her hjemme. Dette virker demobiliserende og demoraliserende – og motvirker nødvendig endringsvilje.

De markedsbaserte løsningene på klimakrisa, først og fremst gjennom kjøp og salg av klimakvoter, som har vært fremmet av regjeringer og sterke kapitalinteresser, har til nå vært mislykket. Å ta klimakrisa på alvor innebærer langt mer vidtrekkende økonomiske og politiske omstillinger og reguleringer. Tiden er derfor inne til at vi tar vårt globale ansvar og reduserer våre egne utslipp her hjemme – gjennom en omstilling basert på helt andre sosiale og miljømessige mål.

Folkelig mobilisering
Like lite som sosial utjevning, arbeid til alle, verdige arbeidsforhold, bekjempelse av fattigdom, likestilling mellom kjønnene osv. er oppnådd gjennom globale toppmøter, vil klimakrisa bli løst på den måten. Vi trenger forpliktende, internasjonale avtaler for å redde klimaet, men for å oppnå det, er det nødvendig med en samfunnsmessig mobilisering for alternative løsninger bygd på solidaritet, likeverd og folks behov.

For å kunne vinne fram i denne samfunnsmessige kampen, må vi bygge langsiktige, brede, folkelige allianser. Særlig gjelder det mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen. En slik alliansepolitikk må ta høyde for ulikhetene mellom de to. Det er derfor nødvendig å arbeide for å øke forståelsen av den sosiale konflikten innen miljøbevegelsen, samtidig som vi øker innsikten i de miljømessige problemene innen fagbevegelsen.

Klimakampen dreier seg om demokratisering av økonomi og samfunn, omfordeling så vel sosialt som mellom nord og sør, solidarisk fordeling av gevinster og byrder, fri bruk av menneskehetens felles kunnskap. For å redde klimaet må vi endre samfunnet. Bare slik kan vi skape forutsetningene for et bedre liv for alle – inkludert våre etterkommere.

For engelsk versjon se her.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

For velferdsstatens podcast

Få med deg de siste episodene av For velferdsstatens podcast. Du finner den på Itunes, Spotify og SoundCloud.

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit