Kronikk: Sparemoralismen

Når sparing til bolig framstilles som en dyd, blir de som ikke sparer stemplet som uansvarlige. Sparemoralismen i boligdebatten bærer preg av manglende forståelse for at slettes ikke alle har mulighet til å spare.

Den 5. juli sa konserndirektør i DNB, Karin Bing Orgland, til NA24 at flere burde spare fast til sine barns bolig. Artikkelen peker på selvfølgeligheter som at barn med foreldre som sparer fast til dem, kommer best ut økonomisk. Som Orgland sier: ”Nettopp derfor kan disse barna bli fremtidige vinnere i boligmarkedet”. Eller for å si det enklere: De rike vil gjøre det bedre enn de fattige.

I en artikkel i Dagens Næringsliv 23. juli, slår journalisten fast at det ”er ingen grunn til ikke å spare”, etterfulgt av en jubelhistorie om ei jente som har spart i ordningen Boligsparing for ungdom (BSU) siden 13-årsalderen. Eiendomsmeglerforetakenes Forening følger opp med krav om at beløpsgrensa i BSU må heves. Den samme artikkelen kan fortelle oss at mange ikke klarer å nå maksgrensa i BSU fordi ”de starter for sent med å spare”.

Det er selvsagt ikke noe galt i å spare, verken til seg selv eller sine barn. Men det er tydeligvis nødvendig å komme med en enkel påminnelse i boligdebatten: Muligheten til sparing avhenger av inntektsnivå og familiebakgrunn. BSU er et godt tilbud for dem som har råd til å låse penger inn i ordninga, men representerer også tapt fortjeneste og muligheter for dem som ikke har mulighet til å være med. I følge en artikkel i Klassekampen den 13. juli er det bare hver fjerde mellom 17 og 33 år som setter inn penger på BSU-kontoen hvert år. Det er neppe totalbom å hevde at denne gruppa har gjennomsnittlig bedre økonomi enn de som ikke sparer. Tiltak for økt boligsparing bidrar altså verken til sosial utjevning eller at ungdom flest kommer seg inn i boligmarkedet.

I takt med at forskjellene i samfunnet øker blir private velferdsløsninger et stadig viktigere innslag i folks privatøkonomi. Økningen i salget av private helseforsikringer er ett eksempel. Ungdoms avhengighet av foreldre på boligmarkedet er et annet. Det er muligens smart, for de som kan og vil, å spare til sine barns bolig. Men fordelingsmessig er det en katastrofe. Unge som skal ut på boligmarkedet konkurrerer ikke lenger bare mot andre unge på boligmarkedet, men også mot de foreldrene som har råd til å kjøpe leiligheter og leie ut til sine studerende barn. Det økte egenkapitalkravet fører ytterligere til å favorisere dem som er så heldige å få hjelp fra foreldre.

Tilbake står stadig flere tapere. Det er først og fremst de med foreldre som ikke har hatt økonomisk mulighet til å hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Det er vanskelig ikke å se klasseperspektivet i dette. Likevel framstilles det som om det er ungdoms sparevilje det er noe galt med.

Sparemoralismen slekter på andre typer moralisme i det som egentlig er samfunnsspørsmål. Klassekampens Mimir Kristjansson skreiv nylig om hvordan høyresiden forklarer sykefravær med dårlig arbeidsmoral. Et annet eksempel er Fabian Stangs berømte uttalelse om at øskanten i Oslo burde lære av vestkantfolks sunne livsstil. På denne måten gjøres spørsmål om eksempelvis bolig og helse om til spørsmål om fornuft og moral.

Dette vil på sikt svekke oppslutningen om velferdsstaten. Etter hvert som flere legger inn penger i individuelle løsninger, reduseres skatteviljen. Skattelegging betyr nemlig at det vil være mindre penger å sette av til sine barns ekstra helseforsikringer og framtidige boligbehov. Det er kanskje rasjonelt for hver enkelt i øyeblikket, men resultatet på sikt er at alle taper. Det er langt dyrere med individuelle løsninger enn fellesskapsløsninger. At de fleste tjener på en velferdsstat er nettopp det som sikrer oppslutningen om den.

DNBs spareutspill er i praksis et innspill i den ideologiske debatten om hvordan vi organiserer samfunnet. Det personlige ansvar blir opphevet til en viktigere verdi enn det samfunnsmessige ansvaret. Denne skjevheten gir seg utslag i en moralisme hvor budskapet er at de som ikke greier seg selv har skylda i det. Disse ideene stikker dypt. En student sa nylig til NRK at han ikke var bekymra for sin egen økonomiske framtid, fordi hvis man går ”inn i det med en positiv innstilling og arbeidsvilje, går det nok fint for oss i framtida.” Dette kan kanskje være sant for mange, men er selvsagt helt feil for de 50 prosentene av spansk ungdom som i dag er arbeidsledige. I Storbritannia gikk nylig en nær medarbeider av statsminister Cameron hardt ut mot alenemødre i vanskeligstilte hjem. Hun uttalte at ”mødre i familier med store problemer skulle skamme seg for skaden de gjør på samfunnet og slutte å få barn”. Et mildt sagt oppsiktsvekkende utbrudd.

Vi vet hva som fungerer for å øke boligbyggingen, skape arbeidsplasser og redusere sosiale problemer. Det er ikke moralisme, men konkrete politiske tiltak. Det er utjevningspolitikk, en sterk velferdsstat og en sunn økonomi.

Med en stadig mer omfattende markedsliberalisme de siste tiårene har vi gått i retning av at hver enkelt får mer og mer ansvar for seg og sitt. Samtidig overses de sosiale og økonomiske rammene som direkte påvirker valgmulighetene til hver enkelt. Det finnes dem som tjener på en slik utvikling, blant annet bankene og forsikringsselskapene. Men for det store flertallet vil denne oppløsningen av fellesskapet etter hvert gå hardt ut over både velferd og lommebok.

(Innlegget sto på trykk i Klassekampen den 27. juli.)

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit