Kronikk: En ny landbrukspolitikk

Landbrukspolitikken gjør landbruket mindre viktig. I dag har stortingsrepresentantene en enestående anledning til å synliggjøre dette.

(Kronikken sto på trykk i Nationen den 14. juni 2012. Av Helene Bank, Rådgiver i For Velferdsstaten og Øyvind Aukrust, Jordbruksmedarbeider i Natur og Ungdom og leder for Alliansen ny landbrukspolitikk)

Det er nå en helt ny situasjon i den landbrukspolitiske debatten. I dag skal Stortinget vedta jordbruksavtalen, hvor statens tilbud ble avvist av bøndene før de i det hele tatt fikk forhandlet. Dette bekrefter at tilstanden i sektoren er svært dramatisk.

Landbrukspolitikken ødelegger norsk matproduksjon i et enormt tempo. Gardsbruk legges ned og gjengroing av jordbruksarealer er et omfattende problem. 5000 fotballbaner med korn går ut av produksjon hvert år og sterkt fall i råvarepriser har gitt en gjennomsnittlig næringsinntekt per bruk på om lag 150.000 kroner. Importen av mat og kraftfôr øker og selvforsyningsgraden reduseres.

En konsekvens er at stadig mer av maten produseres ved hjelp av importerte ressurser. Dette undergraver landbrukets legitimitet. For verdens matforsyning er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr. Å dyrke mat i Norge er viktig fordi det å produsere mat på denne jorda er miljøvennlig, solidarisk og god distriktspolitikk. Å produsere syk kylling, basert på importert kraftfôr med antibiotika, til svært lave inntekter er ingen av delene. Landbrukspolitikken undergraver landbrukets legitimitet. Offisielt er selvforsyningsgraden stabil på i overkant av 50 prosent. Hvis man kompenserer for import av kraftfôr er tallet betydelig lavere, og synkende.

De rosenrøde tallene som er lagt fram som grunnlag for forhandlingene tilsvarer ikke det bøndene opplever i den daglige matproduksjonen. Ungdommer har ikke lyst til å ta over bondeyrket. Det er åpenbart for stadig flere at landbrukspolitikken må endres. Stø kurs er ikke et alternativ. Det er stor støtte for matproduksjon i Norge, for å holde jord i hevd, og for bygder der landbruk fortsatt er en viktig næringsaktivitet. Den dramatiske situasjonen i sektoren krever en realitetsorientering hos dem som utformer landbrukspolitikken. Det handler ikke bare om bønder og matprodusenter, men lokalsamfunn og bearbeidingsindustri. Politikerne må tilpasse seg denne nye realiteten hvis de skal ha velgerstøtte i tida framover.

Uansett, utgangspunktet for all forvaltning, og særlig i en politisk styrt jordbrukssektor, er at det ligger en felles virkelighetsforståelse til grunn. Denne må nå skapes på nytt i jordbruket. Norsk matproduksjon trenger ikke politikerne som ønsker en videreføring av dagens landbrukspolitikk. Politikk handler ikke om å velge mellom dårlige, fastlagte alternativer, men om vilje og mot til å skape gode politiske løsninger. Så også i landbrukspolitikken.

Når matprodusenter og matspisere påpeker landbrukspolitikkens konsekvenser, svarer de rødgrønne stortingspolitikerne at det kunne vært verre med Høyre og Frp. Dette er trolig riktig, men uvesentlig. Uavhengig av farge i regjering har landbrukspolitikken skapt en økonomisk krisesituasjon i sektoren og en svekking av norsk matproduksjon basert på vårt eget ressursgrunnlag. Med dagens landbrukspolitikk legger vi beslag på viktige ressurser i land der store deler av befolkningen sulter, med minimal verdiskapning i disse landene.

Debatten i Stortinget i dag kan enten brukes til å argumentere for nye perspektiver og nødvendigheten av en ny politikk for jordbruket, eller så kan politikerne fortsette å forsvare det bestående. Det er behov for nytenking. Denne nytenkingen i landbrukspolitikken må ta utgangspunkt i et bredt sett med perspektiver. Inntektssituasjonen i sektoren er helt avgjørende for å forstå utviklingen og utfordringene vi står ovenfor. Her er tre punkter.

1) Grunnlaget for den nasjonale jordbrukspolitikken i Norge ligger i importvernet, og handlingsrommet denne i praksis åpner for. Importvernet kan sammenliknes med tariffavtaler for arbeidstakere. Det skal bidra til å sikre norske lønns- og arbeidsbetingelser også i landbruket. Det er nødvendig med aktiv anvendelse av det politiske handlingsrommet i tollvernet, slik at de landbrukspolitiske målsettingene kan nås.

2) Inntektsgrunnlaget i norsk jordbruk stammer fra to kilder: Priser i markedet og overføringer fra staten. Når bøndene får stadig mindre betalt for råvarene de produserer, der råvarer i dag selges til en pris som er lavere enn produksjonskostnader, blir jordbruket svært avhengige av tilskudd. Jordbruket er i dag i en driftsøkonomisk ubalanse med sterk gjelds- og kostnadsvekst.

3) En sterk tro på stordriftsfordeler har ligget til grunn for landbrukspolitikken. Tallene viser at det også er stordriftsulemper. Driftsregnskap viser at det er stordrifter som går med underskudd og trenger mest støtte. Offentlig investeringsstøtte og tilskuddsordninger har bidratt til bygging av sentraliserte kraftfôrintensive storfjøs som undergraver legitimiteten jordbruket har i den norske befolkningen.