Når arbeidet tømmes for innhold

Samlebåndet er på veg tilbake i arbeidslivet. Arbeidets innhold degraderes i svært mange yrker – særlig blant arbeidere og lavere funksjonærer.

Den teknologiske utviklingen fører mange steder til mindre utviklende arbeidsoppgaver, med sterkere overvåking og kontroll. Dette går ofte sammen med dårligere arbeidsmiljø og lavere lønn, samt at disse jobbene i økende grad utføres av midlertidig ansatte – og i stor grad av kvinner.

Dette er noen av konklusjonene i en rapport fra svensk LO, ført i pennen av deres utreder Sten Gellerstedt, som også er professor ved Luleå tekniske universitet. På Velferdskonferansen 2012 presenterte han innholdet i rapporten. Funnene er stikk i strid med dominerende oppfatninger i samfunnsdebatten, ikke minst fra dem som stadig framholder at vi er på full fart inn i kunnskapssamfunnet, der jobbene blir stadig lettere, med økende krav til utdanning og mer utviklende oppgaver. Snarere tvert imot, sier Gellerstedt, for store grupper av arbeidstakere reduseres faktisk kravene til kunnskap.

Det som i følge Gellerstedt kjennetegner degraderte jobber (utarmade jobber er betegnelsen som brukes på svensk), er at kompetansekravene er lave, tida som trengs for å lære å utføre oppgavene er kort, det er stor grad av gjentakelse av arbeidsoppgaver og lavt læringsutbytte i jobben. På den andre siden opplever andre grupper at de får mer utviklende jobber, med motsatte kjennetegn. Det gjelder eksempelvis innen gruveindustrien, der automatisering og fjernkontroll har økt kvalifikasjonskravene til de ansatte. Det samme gjelder for maskinoperatører innen deler av industrien, der operatørene også deltar i vedlikehold og utviklingsarbeid. Det foregår med andre ord en polarisering i arbeidslivet. På sikt skaper dette økte spenninger på arbeidsmarkedet – mellom vinnere og tapere, fastslår Gellerstedt.

Typiske jobber som tappes for innhold, er i følge Gellerstedt vaktmestere, postbud, ansatte innen detaljhandelen og flere andre serviceyrker, samt enkelte jobber innen industrien (for eksempel vaskerier og slakterier). Blant de 20-25 prosent av industriarbeiderne som driver montasje, har de fleste nå faktisk gått tilbake til samlebåndet, konstaterer Gellerstedt. Som eksempel viser han til ABBs produksjon av roboter. Der en person tidligere hadde utfordrende oppgaver med å montere hele styreelementet til roboten, gjøres det nå i 15 ulike og repeterende arbeidsoppgaver langs samlebåndet.

Det ligger selvfølgelig arbeidsgiver-strategier bak denne utviklingen. Ved å stykke opp arbeidet i enkle, stadig gjentakende og like arbeidsoppgaver, blir det billigere å lære opp nyansatte, samt lettere å skifte dem ut. Kostnadene ved å lære opp en ny montør i Volvos bilfabrikker ble på denne måten redusert fra 350.000 svenske kroner på midten av 1990-tallet til 90.000 på begynnelsen av 2000-tallet. Dermed blir det også enklere for arbeidsgiverne å bruke innleide arbeidstakere.

Alt dette er velkjente elementer i den såkalte vitenskapelige arbeidsorganiseringen, også kalt taylorisme etter den amerikanske ingeniøren Frederick Winslow Taylor, som ledet an i denne utviklingen i begynnelsen av forrige århundre. Innføring av samlebånd innen bilindustrien utgjør det klassiske eksempelet. Hensikten er å stykke opp og standardisere arbeidsoppgavene og dermed skaffe seg økt kontroll over hele arbeidsprosessen.

Gellerstedt innfører begrepet ”digital taylorisme” for dagens utvikling, der datateknologien i økende grad tas i bruk for å styre og kontrollere arbeidstakerne. Dataprogram overtar arbeidsoppgaver som tidligere krevde selvstendige vurderinger og avgjørelser fra arbeidstakerne. Deres kompetanse og kunnskap avdekkes og overtas av bedriften, bygges inn i maskinene og bidrar dermed til at det stilles lavere krav til stadig flere ansatte. Denne digitale taylorismen påvirker alle sektorene, sier Gellerstedt, men har i dag størst innvirkning blant funksjonærene.

Utvikling og bruk av teknologi er i utgangspunktet ikke nøytral. Maktforholdene i arbeidslivet har stor betydning for hvilken type teknologi som utvikles og hvordan den tas i bruk. Gellerstedt viser gjennom eksempler hvordan dette bidrar til økt overvåking, kontroll og styring av de ansattes utførelse av sine arbeidsoppgaver. Lastebilsjåfører kan eksempelvis kontinuerlig overvåkes og kontrolleres med GPS. Kassapersonalets arbeid registreres og kontrolleres gjennom kassaapparatet. Call-senternes ansatte tidsstuderes gjennom telefonsystemet. Hjemmehjelpen kan kontrolleres og styres via mobiltelefon. Et eksempel på dette er den svenske hjemmehjelpen som får følgende SMS-melding på mobilen om neste oppdrag: ”Levér matpakke til NN uten samtale – 6 minutter”. Slik kan man altså frata arbeidstakeren ikke bare kontrollen over arbeidet, men også gjøre arbeidet stadig mer innholdsløst.

Det er ikke bare et lite mindretall av arbeidstakerne som opplever at arbeidet degraderes. Når de ansatte spørres om hvorvidt de har stadig gjentakende oppgaver, så svarer hele 57 prosent i den svenske undersøkelsen bekreftende på det. Blant kvinner i arbeidslivet har andelen som sier at de ikke selv kan avgjøre når ulike arbeidsoppgaver utføres, økt fra 57 til 69 prosent i perioden 1991 til 2009, mens andelen som mener de har for enkle arbeidsoppgaver har økt fra 18 til 27 prosent i samme periode. Denne oppstykkingen av arbeidsoppgavene har ikke ført til at arbeidet har blitt lettere, påpeker Gellerstedt. Snarere tvert i mot har arbeidstempoet økt i de fleste yrker som LO organiserer, samtidig som arbeidstakerne opplever sterkere kontroll ovenfra og at flere jobber på ubekvemme tider.

I etterkrigstida var utviklingen av arbeidet et sentralt tema i store deler av fagbevegelsen. Særlig innen industrien var det sterkt fokus på arbeidets innhold, teknologiutvikling og kontroll over arbeidsprosessen. Den nye Arbeidsmiljøloven som vi fikk i 1977, var preget av denne holdningen. De siste tiårene er imidlertid dette arbeidet svekket. Det samme har skjedd i Sverige, påpeker Gellerstedt, ikke minst fordi krise, omfattende rasjonaliseringer, nedlegginger, arbeidsløshet og kampen om konkurranseevnen har fått økt oppmerksomhet. I tillegg har arbeidslinje-ideologien bidratt til at oppmerksomheten er flyttet fra arbeidslivets utforming til moralisering overfor enkeltindivider.

Det finnes imidlertid erfaringer, påpeker Gellerstedt, med at sterke fagforeninger, med støtte fra sine forbund, kan påvirke arbeidet slik at det blir mer allsidig og innholdsrikt. Dette skjer blant annet gjennom at man tilkjemper seg en rolle i hvordan arbeidet organiseres og utvikles. For tida er det imidlertid degradering som dominerer i store deler av arbeidslivet. Kanskje er det på tide å rette innsatsen sterkere inn mot arbeidets utforming? Det gjelder vel også dersom man virkelig ønsker å realisere målsettingene i de pågående IA-prosjektene (Inkluderende arbeidsliv)?

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Nytt notat

Kommersielle skoler i Norge

Notat 1/2014 fra For velferdsstaten

Verktøykasse mot markedsideologi

Her kan du enkelt finne et utvalg av For velferdsstatens tidligere tekster og publikasjoner.

 

Bok


Kjøp den direkte hos forfatter Asbjørn Wahl.
Nå til redusert pris! 

 

 



 

 

 

smartedit