Angrip årsakene – ikke symptomene

Paneldebatt Velferdskonferansen 2012: Jan Tore Sanner, Irene Johansen, Inga Marte Thorkildsen (Foto: Omar Alejandro Perez Torres [pereztorres@me.com])

Kronikk: Dersom de økonomiske forskjellene i samfunnet øker, tiltar også de fleste sosiale problemene. Men i den grad politikerne ønsker å motarbeide sosiale problemer, henfaller man i all hovedsak til tiltak innenfor det enkelte område.

Dersom de økonomiske forskjellene i samfunnet øker, tiltar også de fleste sosiale problemene. Dette har gjennom lengre tid vært velkjent kunnskap i en rekke fagmiljøer. På områder som utdanning, helse, levealder, rusmisbruk, angst, fedme, tillitsforhold, vold, fengsel og straff bidrar økte forskjeller til å forverre problemene i samfunnet. Den eneste strategien som med sikkerhet vil bidra til å redusere disse problemene, er med andre ord å utjevne de sosioøkonomiske forskjellene.

I det politiske liv ser imidlertid ikke denne kunnskapen ut til å ha noen påvisbar virkning. I den grad politikerne ønsker å motarbeide sosiale problemer, henfaller man i all hovedsak til tiltak innenfor det enkelte område. Sosiale forskjeller i utdanning skal løses i skolen, sosiale helseforskjeller skal løses innen helsesektoren, økende kriminalitet skal løses innen justissektoren, osv. – mens mye skal løses med holdningskampanjer og medisinering. At de fleste av de foreslåtte tiltakene har svært begrenset virkning, ser ikke ut til å gjøre særlig inntrykk. Å angripe symptomer på sosiale problemer gir muligens uttrykk for handlekraft, på tross av at resultatene stort sett uteblir.

Boka The Spirit Level (Ulikhetens pris på norsk) av Richard Wilkinson og Kate Pickett, som har blitt en internasjonal bestselger, påpeker nettopp den sterke sammenhengen mellom økonomisk ulikhet og sosiale problemer. Budskapet har verden over blitt mottatt med strålende omtaler, særlig innen den brede venstresiden, som gjennom boka har fått mengder med gode argumenter for sosial og økonomisk utjevning. Likevel ser det altså ikke ut til at de samme politikerne klarer å omsette kunnskapen til konkret, virkningsfull politikk. De fortsetter i hovedsak å angripe sosiale problemer innenfor snevre, sektorpolitiske rammer.

Det er imidlertid flere enn Wilkinson og Pickett som har påpekt disse sammenhengene. Professor Vicente Navarro ved Johns Hopkins Universitet i USA har i mange år forsket i og påvist at økende sosioøkonomiske forskjeller har en omfattende negativ innvirkning på hele befolkningens helse og livskvalitet – altså ikke bare på dem som er nederst på stigen, selv om de rammes hardest. På samme måten som Wilkinson/Pickett viser han at det er forskjellene i seg selv som har størst betydning, ikke velstandsnivået. Det antydes både psykologiske og sosiobiologiske årsaker til at økende forskjeller får slike effekter, ved at de påvirker selvbilde, tillit til andre, evne til empati osv.

Michael Marmot, som inntil nylig ledet Verdens helseorganisasjons program for ulikhet og helse, konkluderer i samme retning. Det ble nylig oppsummert på en utmerket måte i en artikkel av kommunelege i Seljord, Elisabeth Swensen. Hun påpeker hvordan Marmot, i boka Status Syndrom, viser ”hvordan sosioøkonomisk rang har en direkte innverkning på sykdom og død. De nederst på stigen er sykest og dør først, selv når inntekt, utdanning og risikofaktorer som røyking og kosthold korrigeres for. Marmots hypotese er at graden av kontroll over eget liv har avgjørende betydning. Hans oppskrift for bedret folkehelse er logisk nok et mer inkluderende samfunn der folk flest har større innflytelse over egne rammebetingelser.” (Klassekampen, 12.5.2012.)

Den norske folkehelselovens formål om å utjevne helseforskjeller står sånn sett ”i åpenbar kontrast til Marmots revolusjonære konklusjon om at utjevning av faktiske sosioøkonomiske forskjeller er den eneste strategien som med sikkerhet vil gi effekt”, skriver Swensen. På dette grunnlaget avviser hun også den individualistiske, moralistiske statlige satsingen på kommunale frisklivssentraler der ”fete, røykende, bedagelig anlagte folk skal hjelpes til å endre levevaner”, fordi vi ikke bør ”skape ideer om at et friskt liv kommer på resept, som en ’livsstilskur’ på linje med antibiotika eller angstpiller.”

Det velkjente fenomenet at folk i de mest velstående områdene i Oslo lever i gjennomsnitt ti år lengre enn i bydeler hvor velstandnivået er lavest, burde være antydning sterk nok om hva det er som forårsaker de store forskjellene. Likevel fremmer ikke de ansvarlige politikerne slike forslag som vil kunne virke, nemlig en mer radikal økonomisk utjamningspolitikk. Holdnings- og livsstilskampanjer er langt mer ufarlige tiltak å komme med, samtidig som de er like virknings- som meningsløse.

Innen utdanningssektoren opplever vi det samme. Det terpes på at skolen skal bidra til å utjevne forskjellene i samfunnet, mens det i realiteten forholder seg motsatt. Det er de økende forskjellene i samfunnet som slår inn i skolen og skaper større forskjeller også der, og ”lite tyder på at skolen kompenserer for forskjeller etter sosial bakgrunn når det gjelder elevenes læringsutbytte”, som det heter i en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU, Rapport nr. 35/2011, s. 151). Et av resultatene er at lærerne ofte trekkes til ansvar for forhold de ikke har noen styring med, mens ingen ansvarlig politiker foreslår det som i følge Marmot er den eneste strategien som med sikkerhet som vil gi effekt, nemlig en utjevning av faktiske sosioøkonomiske forskjeller.

Det sistnevnte er selvfølgelig langt mer krevende enn mer overflatiske, om enn velmenende, tiltak innenfor det enkelte området. Å utjevne reelle sosiale og økonomiske forskjeller betyr at man må utfordre sterke krefter i samfunnet, krefter som har vært på offensiven helt siden markedsliberalistene vant et politisk hegemoni på 1980-tallet. Det betyr en sterkere polarisering av den politiske kampen. På Velferdskonferansen 2012, som nå pågår i Oslo, utfordrer vi en rekke politikere på dette. Er de villige til å gå løs på de reelle årsaker og drivkrefter i samfunnet, eller skal symbol- og symptompolitikken fortsatt råde grunnen?

 

Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen den 22. mai og er undertegnet:

  • Jan Davidsen, leder i Fagforbundet,
  • Johanna Engen, leder i Velferdsalliansen,
  • Merete Furuberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag,
  • Rigmor Hogstad, leder i FO,
  • John Leirvaag, leder i NTL,
  • Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

 

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Nytt notat

Kommersielle skoler i Norge

Notat 1/2014 fra For velferdsstaten

Verktøykasse mot markedsideologi

Her kan du enkelt finne et utvalg av For velferdsstatens tidligere tekster og publikasjoner.

 

Bok


Kjøp den direkte hos forfatter Asbjørn Wahl.
Nå til redusert pris! 

 

 



 

 

 

smartedit