I en rapport
fra Arbetarrörelsens tankesmedja har Anne-Marie Lindgren
kartlagt utviklingen i den svenske skolen. Hun har funnet ut at
forskjellene i karakterer har mer enn fordoblet seg i perioden 1998
– 2011. Hovedårsaken er økende forskjeller i samfunnet
for øvrig. Men fritt skolevalg og privatisering har heller
ikke hjulpet på, antakeligvis tvert i mot. Skolene med de
høyeste gjennomsnittskarakterene har dratt i fra de andre
skolene etter hvert som elever med de høyeste karakterene
søker seg dit.
Utviklingen i den svenske skolen er også dramatisk sett
under ett:
- Hver femte elev klarte ikke terminprøven i matematikk i
2011. Det er den høyeste andelen siden de nasjonale
prøvene ble innført i 2003. Resultatene er klart
dårligere under den borgerlige alliansens regjeringstid.
- Andelen elever som er kvalifisert for studieforberedende fag
synker raskere enn før. - Svenske barn leser dårligere enn før, og
forverringen har tiltatt de siste årene. Dette ble også
bekreftet i den siste runden med PISA-prøver.
I følge Lindgren er skoleforskerne enige om at fritt
skolevalg har en viss segregerende effekt. Uenigheten går
på hvor stor den er. Effekten av fritt skolevalg er tosidig.
På den ene siden kan det for en del elever representere en
mulighet til å velge seg til en skole med høyere
karaktersnitt: ”Skolevalget blir en mulighet for barn å
velge bort effektene av at familien, til forskjell fra
økonomisk sterkere grupper, ikke kan velge sitt
bostedsområde.” På den andre siden
medfører den økte utflyttingen problemer for de
skolene som blir forlatt. Med andre ord forsterkes betydningen av
bosted. Lindgren skriver at det finnes ”indikasjoner på
at muligheten til å velge skole har fått effekter for
elevsammensetningen på en måte som kan påvirke
skolens resultater.”
Men selv om skolepolitikken er viktig, er det likevel den
sosiale bakgrunnen som har mest å si for skoleprestasjonene.
De økende forskjellene i Sverige har fått store
konsekvenser for skolen. Den svenske politikken med skattelettelser
for de rikeste har vært helt sentral i utviklingen med
større skiller mellom ulike byområder i for eksempel
Stocholm og Göteborg. Lindgren viser til en studie
utført av det svenske Skolverket, der sosioøkonomiske
faktorer har større betydning på skolenivå enn
på individnivå. I en klasse der storparten av elevene
har foreldre med høyere utdanning blir klasserommet
også preget av en positiv innstilling til studier, noe som
drar med seg alle elevene. Omvendt vil et klassemiljø der
den dominerende holdningen til studier er negativ, føre til
at alle eller nesten alle elever underpresterer. Lindgren
skriver:
”Dette klasseromsklimaet formes ikke bare av skolen,
men av hele det miljøet barnet lever i. I et miljø
der alle voksne med selvsagthet har jobb – jobb med
interessante arbeidsoppgaver og bra lønn – skaper
andre bilder av framtidsmulighetene enn et miljø der voksne
mangler jobb, der kanskje arbeidsledighet er det vanligste, og der
mange lever med følelsen av å stå uten egentlige
muligheter til å komme inn i det ”vanlige”, mer
etablerte samfunnet. Og det påvirker naturligvis både
de voksnes og barnets innstilling til skolen; Mangel på
framtidstro, følelsen av at det uansett ikke lønner
seg å anstrenge seg, spiller en rolle for studiemotivasjonen.
På samme måte som ’hjemmets læreplan’
påvirker barnets skolegang, så gjør også
’bostedsområdets læreplan’
det.”
Utjevning i skolen er med andre ord et spørsmål om
utjevning i samfunnet for øvrig.
(Rapporten er også omtalt i Dagens
Arena.)
Oppdatering 11. juni 2012: Led kronikk om temaet av Ebba Boye,
utreder i Manifest analyse,
her.
