Krise, velferd – og motstand
Lillehammer, 1. mai 2012
Asbjørn Wahl, hovedtaler
Godtfolk!
Gratulerer med dagen. Hittil har det vært en
strålende dag her i Lillehammer, men internasjonalt
står 1. mai i utrygghetens tegn. Nok en gang står vi
nemlig overfor ei økonomisk krise. Nok en gang slår
massearbeidsløsheten inn over det ene europeiske landet
etter det andre. Nok en gang skal vanlige folk bære byrdene
av at spekulanter og profittjegere har satt, ikke bare noen
arbeidsplasser her og der, men hele verdensøkonomien i fare.
Det som starta som ei finanskrise for noen år sia, slår
nå inn i realøkonomien for fullt. Det betyr trussel
mot arbeid og inntekt for millioner av mennesker verden over, og
atter millioner som synker ned i ekstrem fattigdom.
Krise i Europa
Stadig flere snakker nå om at den krisa vi er inne i, blir
den djupeste og mest dramatiske sia krisa på 1930-tallet
– det som Einar Gerhardsen pleide å kalle ”de
harde og tunge 30-åra”. Den gang skjøt den
registrerte arbeidsløsheten her i landet opp i over 30
prosent. Folk måtte gå fra gård og grunn, fra
arbeid og bolig – til nød og elendighet. Sjøl
om Norge i dag befinner seg i en særstilling i Europa –
ja, i verden – som det eneste landet uten statsgjeld, og med
oljepenger så det duger, så er det nok fare for at
krisa også vil merkes her etter hvert som den forverres og
forsterkes i land etter land på kontinentet.
I de mest kriserammede landene i Europa opplever vi nemlig ei
kriseutvikling som ikke står noe tilbake for 1930-åras
djupe depresjon. Offentlig velferd saneres, offentlig eiendom
selges ut til spottpris, lønninger og pensjoner kuttes
dramatisk, stadig flere kastes ut fra sine hjem,
arbeidsløshet, fattigdom, nød og elendighet har en
eksplosiv vekst.
Både i Spania og Hellas står nå halvparten av
den unge generasjonen uten arbeid, og den totale
arbeidsløsheten ligger mellom 20 og 30 prosent. I Hellas er
halvparten av befolkninga i ferd med å falle under
fattigdomsgrensa, mens i et land som Storbritannia, som vi
hører mindre om, lever snart hvert fjerde barn i fattigdom
– alt mens den rike eliten fortsetter å berike seg
selv, like hemningsløst som skamløst.
Hittil har lønningene i det offentlige blitt satt ned
– til dels dramatisk – i minst ti medlemsland i EU. Det
samme har skjedd med pensjoner. Dette er gjennomført uten
noen forhandlinger med fagbevegelsen. Når tariffavtaler og
faglige rettigheter ensidig settes ut av kraft på denne
måten, kan det vanskelig karakteriseres som noe annet enn et
formidabelt nederlag for fagbevegelsen. Alt i alt står
fagbevegelsen i Europa overfor et mulig historisk nederlag av
dimensjoner. Følgene av det er det svært få som
overskuer.
Mens det Europa nå trenger, er investeringer i
infrastruktur, i arbeidsplasser og velferd, så
gjennomføres det en innstrammingspolitikk uten like i
moderne tid. Det går altså fra vondt til verre. Det er
EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, med støtte
fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som koordinerer og leder
an i denne saneringspolitikken. Ingen av disse institusjonene er
folkevalgt, og den eneste folkevalgte institusjonen i EU, nemlig
Europaparlamentet, er satt fullstendig på sidelinja i den
dramatiske prosessen som nå foregår. Det er med andre
ord finanskapitalen som benytter krisa til å omforme Europa i
sitt bilde. Markedsliberalismen er nå grunnlovsfestet som EUs
økonomiske system. Sosialdemokratisk reformpolitikk er
forbudt ved lov – og enhver retrettmulighet blir juridisk
stengt. Dette skjer uten noen som helst demokratisk legitimitet.
Utviklingen er farlig – med sine sterkt autoritære
trekk. Det er finanskapitalens diktatur som nå skritt for
skritt er i ferd med å etablere seg.
Mange sier, at det vi har sett til nå, bare er begynnelsen
på den økonomiske krisa. Vi kan frykte at det blir mye
verre. Krisa er imidlertid ingen naturkatastrofe. Det var den
heller ikke på 1930-tallet. Det er kapitalismens krise vi
står overfor. Det er innebygde mekanismer i dette
økonomiske systemet som skaper krisene. Og jo mer markedet
får rå, desto sikrere kan vi være på at
krisene kommer. På 1930-tallet, som nå, var spekulanter
og finanssjonglører med på å utløse
krisa.
Nå prøver spekulantene, finansakrobatene og
høyrepolitikerne å skyve ansvaret over på folk
flest. Det spres myter om late og ineffektive grekere som har
”levd over evne”. Europeisk fagbevegelse, og andre, har
gjentakende ganger påvist at dette ikke er annet enn
forbannet dikt og løgn. De greske arbeiderne jobber flere
timer i året enn de fleste andre i Europa, de har kortere
ferie, de har hatt større produktivitetsutvikling de siste
ti årene enn tyskerne – og de har en høyere
reell pensjoneringsalder enn både oss og tyskerne. Den eneste
riktige av de påstandene som er spredd, er at de har
vært og er svært dårlige til å kreve inn
skatt, særlig fra de rike, fra de multinasjonale selskapene
– og fra styrtrike redere. Det fikk de imidlertid ros for fra
Det internasjonale pengefond, fra OECD og fra markedsliberalister
verden over helt fram til krisa brøt ut.
Nå heter det at EU har ”gitt” enorme
støttepakker til Hellas. For det første er det ikke
gaver, det er lån – med til dels høye renter.
For det andre kommer ikke pengene grekerne til nytte. De settes inn
på sperra konto og skal kun brukes til å betale ned
gjelden til bankene. EUs støttepakker er med andre ord en
støtte til de franske, britiske og tyske bankene som
hemningsløst innvilget høyrisikolån til Hellas
da kasinoøkonomien herjet som verst for bare noen år
siden. Nå er det befolkninga som pålegges å
betale det meste av de risikofylte lånene.
Etter den forrige, store krisa, på 1930-tallet, reiste det
seg massive krav fra fag- og arbeiderbevegelsen, fra folkelige
krefter verden over om at denne galskapens økonomi
måtte ta slutt. Folk krevde politisk styring og regulering.
De krevde at samfunnets ressurser skulle brukes til å skape
velstand og velferd for folk – ikke enda større
rikdommer til dem som hadde mer enn nok fra før. De krevde
arbeid til alle. Og det massive presset fra folkelige krefter
førte faktisk fram.
Dermed ble det gjennomført omfattende regulering av
økonomien. Kapitalkontroll ble innført og
finanskapitalen ble underlagt omfattende regulering. Gjennom
kredittkontrollen la man bånd på bankenes og
forsikringsselskapenes mulighet til å spille kasino med
andres penger. Etableringskontroll og store offentlige
investeringer bidro til å utvikle næringsliv,
infrastruktur og arbeidsplasser. Man bygde landet.
Denne omfattende reguleringen var en forutsetning for å
bygge velferdsstaten. Man gikk imidlertid ikke langt nok i å
skaffe seg demokratisk styring over økonomien, for da vi kom
til 1970-tallet, og vi atter ble hjemsøkt av
økonomisk krise – oljekrise, råvarekrise,
valutakrise – så opplevde vi at kapitaleierne igjen
gikk på offensiven. Dermed fikk vi markedsliberalismen og
høyrebølgen over oss. I løpet av et par
tiår avvikla så våre politikere det meste av de
reguleringene og den politiske styringa som ble innført i
etterkrigstida nettopp for å hindre ei ny krise.
Altså kom ikke den nåværende krisa som en
overraskende naturkatastrofe. Krisa er et nødvendig resultat
av den systematiske avreguleringspolitikken, de omfattende
privatiseringene, den omfordelinga som har skjedd nedenfra og opp i
samfunnet og de skattelettelsene som er gitt til de rike –
kort sagt, den fri-flyt kapitalismen som også våre
politikere, av alle sjatteringer, var med og innførte
på 1980- og 90-tallet. Krisa er et nødvendig resultat
av en feilslått politikk.
Nå når spekulasjonsøkonomien har havarert,
når galskapens økonomi har brutt sammen, så er
det vel på tide å komme tilbake til den virkelige
verden igjen. En verden der det er kun en måte å skape
verdier på, og det er gjennom arbeid – nå som
før. Dette var barnelærdom på
arbeiderbevegelsens studiesirkler i gamle dager. Og så gikk
det visst tapt for mange – i blårussens og
markedsliberalismens æra.
Det er med andre ord på tide å gjenerobre
politikken. Vi har fått nok av kasinoøkonomien. Vi har
fått nok av at spekulantenes velfylte pengebinger skal styre
økonomi og politikk. Vi har fått nok av at gamle og
nye milliardærer skal avgjøre samfunnets utvikling.
Det er på tide å sette ærlig arbeid i sentrum
igjen. Vi trenger investeringer i veier, jernbaner og
miljøvennlig energi – ikke spekulasjonsbobler. Vi
trenger produktiv virksomhet – ikke flere finansielle
instrumenter. Vi trenger bærekraftig industri og velferd
– ikke flere kupongklippere, meglere og skatteplanleggere.
Og, mer enn alt annet, vi trenger politisk styring og regulering,
slik at folk gjennom demokratiske prosesser sjøl kan
avgjøre hvordan samfunnet skal utvikle seg.
Sosial dumping
Et av de områdene hvor vi i stort monn har fått
merke resultatene av avreguleringene, så vel her i landet som
i Europa, de siste årene, er på arbeidsmarkedet –
gjennom en sosial dumping som er i ferd med å spre seg til
område etter område i samfunnet og som dermed truer en
avgjørende pilar i velferdsstaten. Mediene melder om stadig
flere, graverende eksempler på arbeidsfolk som blir grovt
utnytta. Særlig har det vist seg attraktivt å skaffe
arbeidsfolk fra land der lønns- og arbeidsvilkårene er
langt dårligere enn her i landet, for så å
utnytte dem til å undergrave vårt lov- og
avtaleverk.
Sosial dumping gjelder imidlertid ikke bare utenlandsk
arbeidskraft. Også innafor det ordinære norske
arbeidsmarkedet har vi sett økende tendenser i denne retning
– særlig på områder der fagbevegelsen
står svakt. Innenfor hotell- og restaurantbransjen, i
renhold, innen omsorgssektoren, i bygningsbransjen og innen
varehandelen har vi lenge opplevd at det har florert med tvilsomme
tilstander. Det er altså ikke et spørsmål om
utenlandsk eller norsk, men om maktforhold i arbeidslivet. Mer
marked, mindre styring, økt konkurranse og mer makt til
arbeidsgiverne fører til angrep på lønns- og
arbeidsvilkår. Slik har det vært, og slik er det.
Sosial dumping er ikke noe som tilfeldigvis skjer. Den er et
resultat av den maktmaktforskyvninga som har skjedd i samfunnet de
siste 20-30 årene – i kapitalens favør. Mye av
den sosiale dumpinga er ren kriminell virksomhet. På tross av
dette blir hele ni av ti anmeldelser henlagt av politiet. Ikke all
kriminalitet er med andre ord like viktig! Det er i denne
situasjonen FrP, Høyre og Venstre lanserer det ene forslaget
etter det andre om å ”myke opp
Arbeidsmiljøloven”, som de kaller det, fjerne
overtidsbestemmelser og svekke stillingsvernet. Fri og bevare oss
vel for å få disse kreftene til makta!
Den imponerende kampen som nylig ble ført mot EUs
vikarbyrådirektiv viste hvordan bevisstheten om dette styrkes
i fagbevegelsen, etter hvert som stadig flere opplever trusselen
fra sosial dumping. At enkelte politikere, som befinner seg langt
fra byggeplassene og fabrikkgulvene, prøvde å
belære fagbevegelsen om direktivets mange velsignelser,
får vi notere oss. Arbeidsfolk flest har ingen problemer med
å forstå at EU-kommisjonens – og NHOs –
målsetting om økt fleksibilitet og nedbygging av
barrierer mot bruk av vikarer i arbeidslivet, er det motsatte av
faste ansettelser og trygge lønns- og arbeidsforhold.
Om ikke kampen mot vikarbyrådirektivet førte til
full seier, så ga den likevel viktige resultater.
Innføring av solidaransvar, slik at ikke innleiebedriftene
kan fortsette å skyve vikarbyråene foran seg, men
må ta det fulle ansvar for lønns- og arbeidsforholdene
til sine vikarer, er et viktig gjennombrudd. Det samme
gjelder de tillitsvalgtes innsynsrett og bedriftenes
opplysningsplikt. Fra tidligere er allmenngjøring av
tariffavtaler kjempet gjennom som et sentralt redskap i kampen mot
sosial dumping. NHO stritter imidlertid i mot det meste av dette og
har nå gått til rettssak for å få kjent
allmenngjøringa innen verftsindustrien ugyldig. NHO er
altså for tida mer opptatt av å kunne utnytte den
billige arbeidskrafta enn å holde seg til det stadig mer
uthula norske trepartssamarbeidet, som de ellers snakker så
pent om i festlige lag.
Mot krig og okkupasjon – ett fritt
Palestina!
Internasjonalt er ikke situasjonen bare preget av krise og
undergraving av velferd og demokrati. Vi opplever også
okkupasjon, krig og krigstrusler. La meg her bare kort si det slik:
Vi må bry oss mer om de krigene som foregår og som
planlegges. Vi må motarbeide at det norske forsvar skal bli
omgjort til en ”out of area” leverandør av
soldater og presisjonsbomber til USAs krigseventyr og kamp om
verdens oljeressurser – enten det nå foregår i
Afghanistan eller Libya. Vi må reise en massiv opinion mot
den krigsretorikk og den sabelrasling som nå skjer med
trusler om å skape et inferno av død og lidelse i
Iran. Og vi må gjøre som dere gjør i toget her
i dag – styrke kampen mot den folkerettsstridige okkupasjonen
av Palestina.
Palestinerne har lidd enormt etter at de for vel 60 år sia
mista storparten av sitt land og siden har vært okkupert av
det som nå er verdens 5. største krigsmakt, Israel,
som holder jerngrep på et forsvarsløst folk så
vel på Vestbredden som på den utpinte og isolerte
Gazastripen. Et folk som har levd hele sitt liv under okkupasjon og
undertrykking
For vel 70 år sia ble vårt eget land okkupert. Da
jeg gikk på skolen, lærte vi om den norske motstanden.
Vi lærte om heltene som hadde gjennomført
sabotasjeaksjoner, som hadde kjempa mot okkupantmakta, som hadde
vært i væpna trefninger med fienden. Våre
motstandsfolk kjempa mot ei okkupantmakt, og da var det legitimt
å føre motstandskamp. Det kan ikke være
annerledes for det palestinske folk. Som okkupert og undertrykt
folk må det være fullt ut legitimt for dem å yte
motstand. Okkupasjonen av deres land har vart mye lengre, har
vært langt mer brutal og undertrykkende og har medført
en langt større desperasjon for dem som har vært
ramma. Dette har ingenting med antisemittisme å gjøre.
Det står jøder på begge sider i denne
konflikten. Vi er bittert klar over at det jødiske folk
bærer på en historisk byrde som ingen andre. Det har
gitt oss alle et ansvar.
Dette må imidlertid aldri få legitimere at den
israelske stat begår brutale overgrep mot andre folk og land.
Vi må derfor ta resolutt avstand fra den israelske
krigsmaktas okkupasjon av palestinsk jord. I kampen mellom
okkupantmakt og de okkuperte tar vi standpunkt for de okkuperte. I
kampen mellom undertrykker og de undertrykte må vi ikke levne
noen tvil om hvor vi står. Hva hadde man sagt her i landet
– de fem åra vi var okkupert – om noen utenfra
hadde kommet og anmodet begge parter, altså både
Wehrmacht og «gutta på skauen», om å
besinne seg – som om vi var likeverdige parter? Våre
politikere må slutte å bidra til denne babelske
forvirring gjennom å snakke som om det er to likeverdige
parter.
Vi beklager selvsagt all lidelse, at folk blir lemlesta og drept
i en konflikt. Vi tar avstand fra at sivile urettmessig rammes, men
vi må ikke nøle når det gjelder å plassere
det endelige ansvaret for all denne død og lidelse som
rammer så vel jøder som palestinere i denne
konflikten. Det ansvaret bærer den israelske stat – med
støtte fra den amerikanske regjering og dens
militær-industrielle kompleks – og med mer eler mindre
taus aksept fra det meste av den vestlige verden. I tråd med
en rekke FN-resolusjoner må vi derfor kreve full og
umiddelbar israelsk tilbaketrekning fra alle de okkuperte
områdene, riving av den skammens mur som nå har omgjort
Vestbredden til en luftegård i det palestinske fengsel.
Blokaden av Gaza må brytes. Vi krever avvikling av de
israelske bosettingene på palestinsk jord og etableringen av
et fritt og uavhengig Palestina!
Inn i et valgår
Sjøl om vi fortsatt bor i et relativt rolig hjørne
av verden, er det krig og krise som i stor grad dominerer verden
omkring oss. Jeg sier relativt rolig, for også her opplevde
vi i fjor sommer den politiske høyreekstremismens brutale
terror. Den pågående rettsaken blottstiller for oss
fascismens logikk og høyreekstremismens metoder. Vi må
ikke glemme at målet for fascistens massemord var fag- og
arbeiderbevegelsen og demokratiets institusjoner. Man må
så gjerne diskutere fascistens tilregnelighet, men ideologien
han begrunner sin terror med, er velkjent fra
høyreekstremismens historie, og flere enn vi liker uttrykker
sin støtte og sympati på de såkalte sosiale
mediene og i elektroniske debattarenaer. Det er ingen grunn til
å være naiv. Det er all grunn til å være
på vakt.
Den krisa Europa nå befinner seg i, er ikke bare en
økonomisk, men også en sosial og politisk krise. I
denne forvirringas tid ser stadig flere seg om etter politiske
alternativer. Det er dette høyrepopulistene utnytter
så hemningsløst. Høyrepopulismen er på
frammarsj i store deler av Europa. Med sine enkle slagord frir den
til de sletteste instinkter, utnytter folks rettmessige uro og
kanaliserer folks misnøye mot de grupper i samfunnet som har
minst ressurser å slå tilbake med. I Italia sitter
høyrepopulistene i regjeringskontorene. I det franske
presidentvalgets første runde fikk høyrepopulistenes
Le Pen jr. sin høyeste oppslutning noen gang, og hva verre
er, de fikk flest stemmer av alle blant de franske
industriarbeiderne. I Ungarn sitter høyrenasjonalistene i
regjering, mens fascistene marsjerer i gatene. De historiske
sporene er skremmende.
Kapitalismen verdensomspennende krise representerer imidlertid
ikke bare trusselen om alvorlige økonomiske og politiske
tilbakeslag. Den åpner også en mulighet som vi ikke har
hatt på lenge – en mulighet til å flytte
merkesteinene fram for en solidarisk og progressiv politikk. Vil
man endring og demokratisering, så har finanskrisa åpna
døra på vidt gap. Gjennom den har behovet for en ny og
radikal politisk kurs faktisk talt meldt sin ankomst ubedt.
Nå kan det tas grep som ikke bare gir kortsiktig lindring,
men langsiktig endring av maktforhold. På den ene sida ved
å ta et endelig oppgjør med markedsliberalismen.
På den andre sida ved å fremme reformer som stanser all
finansspekulasjonen, som gjenerobrer politisk styring over
økonomien og som utnytter landets ressurser til et krafttak
for investeringer i infrastruktur, velferd og arbeid. Det finnes
alternativer! Massiv folkelig mobilisering er fortsatt vårt
fremste våpen. Vi har sett det i Tunis og Egypt. Vi lar oss
imponere av de greske arbeidernes utholdende kamp. Vi inspireres av
venstrekreftenes økende mobilisering i Frankrike, Spania og
Portugal. Vi lar oss overraske av oppfinnsomheten i nye bevegelser
som Occupy Wall Street i USA og lignende opprør. Og vi
støtter deres kamp fullt ut. Det er motkreftene som nå
representerer anstendigheten i verden – mot diktatorer,
pengepugere, spekulanter og grådighetskultur.
Her i landet er vi snart på veg inn i et valgår. Vi
var svært fornøyd med at den rødgrønne
regjeringa i 2005 stansa privatiseringa av skolen, at den
gjenoppretta Arbeidsmiljøloven, som Bondevik II-regjeringa
raserte, at den stansa privatiseringa av jernbanens persontrafikk,
at den fikk hindra at landets vannkraft ble fri salgsvare på
et internasjonalt marked. Det var alt sammen meget viktig. På
andre områder har de imidlertid svikta, og de har
åpenbart mista steamen. Vi feirer nemlig ikke at de har
åpnet for en massiv kommersialisering av barnehagesektoren,
og at de nå åpner for det samme i det
omsorgsløftet de har lovet, samt gjennom den måten
samhandlingsreformen blir gjennomført på innen
helsesektoren. Vi er også ”fed up” med at
regjeringa fortsetter å organisere de offentlige
virksomhetene som om de er private – altså etter de
såkalte New Public Management-metodene. Offentlig sektor skal
ikke styres etter lønnsomhetsprinsipper. Vi må
få slutt på denne kommersialiseringa av velferden og
den snikende markedsorienteringa av statlige velferdsinstitusjoner.
Dette siste bidrar bare til å legge til rette for, at dersom
andre politiske krefter skulle komme til makta, for eksempel etter
valget neste høst, ja, så kan de ganske enkelt
privatisere det hele over natta. Det meste er gjort klart. Det vi
trenger, er reformer i motsatt retning, reformer som bygger
barrierer mot privatisering og markedsorientering – med andre
ord reformer som styrker innbyggernes, brukernes og de ansattes
innflytelse over de offentlige tjenestene, som styrker den
demokratiske styringa.
Ikke minst gjelder dette innafor sykehusene. Sykehusreformen tar
mer og mer form av ei varsla krise. Den ligner mer og mer på
en offentlig skandale, mens milliardene ruller i desperate
forsøk på å redde ansikt og prestisje. New
Zealand har prøvd denne modellen og gitt opp. Skottland har
prøvd den og måtte gi opp. Det er bare
spørsmål om tid før den norske sykehusreformen
bryter sammen, og jo raskere retretten kommer, desto bedre. Vi
trenger ikke markedsmodeller i sykehusene, vi trenger
kvalitetsmål. Vi trenger sterkere demokratisk styring. Det
gjennomførte de i Skottland da de ga opp den norske
modellen, og det har vært en stor og entydig suksess.
Det vi må gjøre, er å demme opp for
høyrepolitikk og høyrepopulisme. Det gjør vi
mest effektivt ved å ta folks uro og misnøye på
alvor, politisere den og omgjøre den til en kamp for velferd
og demokrati – for en modernisering av samfunn og arbeidsliv
som er basert på folks egne interesser, deres ønsker,
drømmer og behov. Det krever et mer konsekvent og radikalt
svar. Kapitalkreftenes samfunnsmakt må presses tilbake. Det
er bare fagbevegelsen og andre folkelige krefter som har muligheten
i seg til å føre fram en slik politikk.
Skal vi oppnå det, må vi også legge økt
press på den sittende regjeringskoalisjonen. Mye tyder nemlig
på at de trenger oppstramming på flere områder.
Det som er klart, er at de rødgrønne ikke vinner
valget neste høst ved å hvile på
laurbærene fra 2005. De vinner heller ikke valget ved å
påpeke at alternativet er verre, uansett hvor rett de har i
det. De vinner ikke valget med å love ”stø
kurs”, dersom folk ikke liker kursen. Hvis de ikke i tillegg
er i stand til å komme opp med en radikal politikk for
velferd, omfordeling og sterkere politisk styring av
økonomien, så skal det holde hardt å vinne mot
ei høyreside som er konsolidert, som er mer samla og mer
høyreorientert enn noen gang. Den beste måten vi kan
bidra til å sikre et fortsatt flertall for ei
rødgrønn regjering på, er derfor ved å
presse dem tilbake til den kursen de hadde i 2005. Det mangler ikke
på muligheter. I tillegg til de områdene jeg allerede
har vært inne på, er følgende gode
valgsaker:
* Regjeringa må komme seg ut av den skattepolitiske
tvangstrøya som den frivillig har tatt på seg, og som
begrenser mulighetene til å drive fordelingspolitikk.
* Det må gjennomføres en omfattende sosial
omfordeling – angrip fattigdommens årsaker heller enn
symptomene, og la de rike betale.
* Stans kommersialiseringa av våre barnehager, sykehjem og
helsetjenester.
* Gjenreis en sosial boligpolitikk, som dere har lovet oss i to
Soria Moria-erklæringer, men som vi har sett fint lite
av.
* Demokratiser arbeidslivet, demp konkurransepresset, styrk
allmenngjøringsloven, solidaransvaret og de tillitsvalgtes
innsynsrett – og innfør lovfestet rett til heltid.
* Fjern lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi
må kreve et løft for likelønn.
* Bekjemp klimatrusselen – styrk kollektivtrafikken, bygg
ut høyhastighetstog og miljøvennlige energiformer.
Det må bli slutt på at Statoil og det
petroleums-industrielle kompleks styrer klimapolitikken her i
landet.
Fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser er de viktigste
kreftene i samfunnet som kan presse fram en politikk i denne
retninga. Det vil være avgjørende for om det lar seg
gjøre å vinne stortingsvalget for de
rødgrønne neste høst.
Godtfolk!
Vi lever i dag i et land som er et av de mest velstående i
denne verden. Vi lever i et land der velstanden er større
enn noen gang før i historia. Vi lever i et land der de
økonomiske, teknologiske og organisatoriske forutsetningene
for å skape det beste av alle samfunn er til stede fullt ut.
Likevel går utviklinga på mange områder i feil
retning – og krisa kan komme til å true arbeid og
velferd for mange også i vårt land.
Vår oppgave er derfor den samme nå som i
arbeiderbevegelsens barndom. Det gjelder å konfrontere
markedskreftene, mobilisere og bygge allianser sterke nok til
å presse kapitalens offensiv tilbake igjen og bruke krisa til
å demokratisere økonomien og nedkjempe
finanskapitalens makt. Det er makt det gjelder, de multinasjonale
selskapene, hedgefondene, bank- og forsikringsinstitusjonene og
markedsivrige politikere lar seg ikke overtale. Vår oppgave
er å organisere motkreftene!
Det sies for øvrig, dere, at vi har blitt alt for
kravstore her i landet. Jo mer vi får, jo mer
misfornøyde blir vi, sier eliten, de som har mye mer enn
alle oss andre. Jeg tror det snarere forholder seg tvert i mot: Vi
godtar for mye og vi krever for lite her i landet nå! Da
tenker jeg ikke på flere biler og større flatskjermer,
men på makt og innflytelse i samfunn og arbeidsliv.
Takk for oppmerksomheten og fortsatt lykke til med 1.
mai-dagen!
1. mai-tale på Nesodden
Nesodden, 1. mai 2012
Kim-André Åsheim, appellant
Kamerater!
Det er en glede å notere seg at værgudene har
slått på stortromma i dag og gitt oss det været
som arbeidernes dag fortjener. Mitt navn er Kim-André
Åsheim og på vegne av alliansen For velferdsstaten vil
jeg takke for invitasjonen til vakre Nesodden og si gratulerer med
dagen!
I dag har mange av oss har gått i tog og spist 1.
maifrokost, og vi har sunget sanger. Noen av de flotteste
arbeidersangene i Norge ble skrevet på 30-tallet. Da var
Norge i en brytningstid. Det var økonomisk krise og
arbeidsledigheten var høy. Arbeiderbevegelsen var på
frammarsj og hadde sjøltillit. Men det var også andre
krefter på frammarsj. Fra ytterste høyre vokste
nazismen og fascismen fram. Med budskap om splittelse og mistillit
mellom folk bidro disse kreftene til å spre hat, vold og
etter hvert krig. Arbeiderbevegelsen sto i fremste rekke i
kampen mot disse kreftene, noe også arbeidersangene bar preg
av. I ”Frem kamerater” heter det:
”Tro ikke dem som tender hatets flamme, brødre
og bak grensen bor. Vi alle ned blir knuget av den samme makt som
knuger alt på jord.”
Årets første mai er spesiell. Den er spesiell fordi
det er første gang vi feirer arbeidernes dag etter 22. juli.
Tragedien rammet AUF, regjeringa, arbeiderbevegelsen, Oslo,
Nesodden og hele Norge. Hat og fascistisk ideologi krevde nok en
gang sine offer i Norge. Det var et politisk angrep. Det var
begrunnet politisk, og ofrene ble plukket ut på grunn av det
de tror på. De var samlet for å arbeide for
solidaritet, samhold, likhet og fred. Det var ungdommen,
demokratiet og framtida som ble rammet den svarte dagen i juli i
fjor.
Rundt oss i Europa ser vi at den økonomiske krisa herjer.
Den sender millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. Folks
lønn blir kuttet og pensjonsordninger rasert. Det kuttes i
skole og helse. Det vi ser, er det største angrepet på
den europeiske velferdsstaten noensinne. Kuttene er omtrent like
virkningsfulle som årelating var det før legekunsten.
Det hele blir en nedadgående vond spiral. I Spania har
nå arbeidsledigheten stabilisert seg på godt over 20
prosent. Halvparten av ungdommen i landet finner ikke jobb. Enkelte
har allerede begynt å snakke om Europas tapte generasjon.
Den økonomiske krisa i dag er den meste alvorlige krisa
siden 1930-tallet. Foreløpig er Norge en stille øy i
et ellers opprørt hav. Men også vi må forberede
oss på at vi kan bli rammet etter hvert som krisa forsterkes
ute i Europa. Da er det viktig å huske at den
økonomiske krisa ikke er en naturkatastrofe. Akkurat som med
krisa på 30-tallet, er dagens krise et resultat av en villet
politikk. Da som nå var det finansakrobater og spekulanter
som utløste krisa. Og da som nå, er det helt vanlige
folk som får svi.
Etter andre verdenskrig tok arbeiderbevegelsen fatt på
oppgaven med å bygge landet. Det ble investert i
infrastruktur, kraftverk og industri. Det ble innført
strenge lover for kapitalkontroll og det ble etablert store
statlige arbeidsplasser. Det var arbeidet, ikke kapitalen, som stod
i sentrum.
For omtrent 30 år siden var denne politiske epoken over.
Vi fikk høyrebølgen i Norge, Reagen kom til makta i
USA og Margharet Tatcher overtok Storbritannia. Kapitalen har siden
da fått stadig friere spillerom. Statlige virksomheter har
blitt privatisert og offentlig sektor har blitt markedsrettet.
Boligpolitikken har gått fra å handle om å
skaffe folk tak over hodet, til å sørge for at
boligmarkedet fungerer. Problemet er at markedet slett ikke
fungerer. Boligprisene er nå så høye at stadig
flere ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Stadig flere
avisoppslag bekrefter at unge ikke får kjøpt seg bolig
uten hjelp fra foreldre. Langt i fra alle er så heldige og vi
har i dag et klasseskille i boligmarkedet.
Også i arbeidsmarkedet har utviklingen de siste
tiårene vært alvorlig. I mange europeiske land er
nå fast jobb nærmest som luksus å regne. Etter at
det generelle forbudet mot vikarbyråer ble opphevet for et
tiår siden, har vikarbransjen hatt en enorm vekst. I
byggebransjen i Oslo er nå bemanningsbransjen den dominerende
aktøren. Dette er grunnen til at vi fikk et ekte
grasrotopprør mot Vikarbyrådirektivet. Kampen for
faste ansettelser er en av de viktigste kampene for venstresida i
dag.
I årene etter krigen gikk forskjellene mellom folk
drastisk ned. Omfordeling gjennom skatter, en sterk og utvidet
velferdsstat og en sammenpressa lønnsstruktur bidro til det.
Men fra 80-tallet snudde utviklingen igjen. I takt med at
kapitalkreftene ble sluppet stadig mer fri, økte
forskjellene mellom folk igjen. Høyresida har alltid
prøvd å framstille arbeiderbevegelsens kamp for likhet
som misunnelse. Men når vi sammenligner alle landene i den
vestlige verden, ser vi at det er de landene med minst forskjeller
som er desidert best å leve i. I boka ”Ulikhetens
pris” har forskerne Kate Pickett og Richard Wilkinson
dokumentert at samfunn med små forskjeller også har
mindre sosiale problemer som vold, kriminalitet, overvekt,
fengslinger, tenåringsgraviditeter, psykiske lidelser og
rusmisbruk. Folk i land med små forskjeller lever også
lenger enn i land med større forskjeller. Dette gjelder alle
lag av samfunnet. I Sverige lever de fattigste i gjennomsnitt
lenger enn de rikeste i Storbritannia.
Offentlig sektor har de siste tiårene blitt underlagt en
markedslogikk. Kollektivtransporten i Oslo er et godt eksempel.
Før hadde vi ett selskap som hadde ansvaret for å
sørge for at kollektivtransporten fungerte. Nå er
Oslos kollektivtransport splittet opp i et titalls ulike selskaper
som skal konkurrere seg i mellom og sende fakturaer til hverandre.
Resultatet er kaos. Sykehusene er et annet eksempel. I stedet for
at politikerne styrer norsk helsevesen, har helsevesenet det siste
tiåret vært organisert som markedsrettede foretak,
fritatt for politisk kontroll og styring.
Vi veit at alt dette går an å reversere. Men det
må politisk vilje til. Da de rødgrønne partiene
tok over makta i 2005 var det mange som var begeistret. Europas
mest radikale regjeringsplattform var et godt utgangspunkt for det
arbeidet som skulle gjøres. Dessverre er det et stykke fra
ord til handling. Den rødgrønne regjeringa har
selvsagt gjennomført mange viktige grep. Den redda
arbeidsmiljøloven fra høyreregjeringas planlagte
rasering. Den stoppet økningen i forskjellene. Den
gjennomførte en av de største velferdsreformene i
nyere tid; barnehageløftet. Men det neste valget vinnes ikke
på gamle saker eller på trusselen om at alternativet er
verre. Det må gjennomføres politikk som begeistrer og
som endrer samfunnet. Vi i For velferdsstaten har noen forslag til
slike saker:
- Regjeringa må komme seg ut av den skattepolitiske
tvangstrøya. Privat forbruk har de siste årene
økt langt raskere enn offentlig forbruk. Mens skoler
står og forfaller, bygges det splitter nye kjøpesenter
like ved. - Vi må få gjennomført tiltak som til
økt fordeling av samfunnets ressurser. - Vi vil ha full stopp i kommersialiseringa av skoler, barnehager
og helsetjenester. - Gjenreis en sosial boligpolitikk. Dette har blitt lovet i to
Soria Moria-erklæringer, uten at vi har sett noe til
det. - Demokratiser arbeidslivet, demp konkurransepresset og styrk
allmenngjøringsloven, solidaransvaret og de tillitsvalgtes
innsynsrett. Og innfør lovfestet rett til heltid. - Fjern lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi
trenger et realt likelønnsløft. - Bekjemp klimatrusselen. Vi må bygge ut
kollektivtransport, høyhastighetstog, ny grønn
industri og investere i miljøvennlige energiformer. At
regjeringen ikke klarte å redde solcelleselskapet Rec, er en
ikke måten å vinne valg på.
Det er ikke mer enn 99 år siden kvinner fikk stemmerett.
Velferdsstaten er et enda yngre framskritt. Når vi nå
ser hvordan demokratiet og velferdsstaten er under angrep over hele
Europa, er det grunn til å frykte at velferdsstaten kan ende
opp som et kort historisk blaff. Det kan vi ikke tillate.
I dag, som på 30-tallet, er det fagbevegelsen og andre
folkelige krefter som må kjempe for velferdsstaten og
demokratiet. Vi må vise fram at det finnes alternativer og
avsløre høyresidens bløff om at vi ikke har
råd til velferdsstaten. Det er ikke riktig, som enkelte
hevder, at privat sektor skaper verdiene og det offentlige
forbruker dem. Hadde dette vært sant, ville jo en
fødsel på et offentlig sjukehus vært forbruk
mens private begravelsesbyråer står for verdiskapning.
Fordeling og velferdsordninger er resultatene av politiske valg.
Når vi ser på den alvorlige situasjonen i Europa, er
det derfor viktigere enn på lenge at vi kjemper for at de
rette politiske valgene skal tas. For å avslutte med en annen
sang vi sang i morges:
”Seieren følger våre faner. Kampluren
gjaller på ny. Nå skal atter framtidsfolket samles fra
bygd og fra by.”
Takk for meg og ha en fortsatt god første mai!
