Økonomisk ulikhet skader folkehelsa

Det er en klar sammenheng mellom stror grad av økonomisk likhet og god folkehelse. Dette er konklusjonen til professor i sosialepidemologi, Richard Wilkinson, etter 30 års forskning på sosiale forskjeller.

Richard Wilkinsons presenterer gjennom boka The Spirit Level - Why More Equal Societies Almost Always Do Better og forskningsprosjektet The Equalilty trust et overbevisende forskningsmateriale på at dersom de økonomiske forskjellene i et samfunn øker, vil også de sosiale problemene øke.

- Det er en klar sammenheng mellom sosiale problemer, som lav levealder, mange i fengsel, fedmeproblemer og psykiske lidelser, og høy grad av økonmiske forskjeller. Resultatene er så tydelige at vi kan si at ulikhet gir sosiale problemer, sa Wilkinson da han 4. februar deltok på Manifest frokostmøte i Oslo.

Daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, har både i sin bok Velferdsstatens vekst - og fall? og i artikkelen "Øke forskjeller er helsefarlig" omtalt denne problemstillingen. I boka viser han hvordan forskjellene i Norge har økt siden 1990-tallet, og hvordan denne utviklingen kan undergrave velferdsstaten.

Uttdrag fra Asbjørn Wahls bok Velferdsstatens vekst - og fall? (utgitt på Gyldendal i 2009)
Uttdragene er hentet fra kapittel 5 - Angrepene på velfersstaten, avsnittet Fattigdom og økte forskjeller, s. 126-136.

Kampen mot fattigdom og for sosial og økonomisk utjevning har stått sentralt i utviklingen av velferdsstaten. At forskjellene mellom de rikeste og de fattigste her i landet har økt dramatisk de siste årene, og at tallet på fattige har stabilisert seg på et høyere nivå enn tidligere, er derfor blant de klareste tegnene på at idealene i velferdsstaten undergraves, og at den svekkes som samfunnsmodell. Det omfordeles ikke lenger ovenfra og ned, men nedenfra og opp! Dette utgjør en vesentlig del av den polariseringen som følger i kjølvannet av markedsliberalismens offensiv.
(...)
Det er ikke absolutt, men relativ fattigdom det dreier seg om i vår del av verden. Fattigdom blir da definert som et inntektsnivå som anses uakseptabelt i forhold til det som er vanlig levestandard i samfunnet.
(...)
«Glansbildet av Norge revner», skrev Dagbladet i en reportasje i 2001. Med utgangspunkt i tall fra en FN-rapport oppsummerte avisa følgende:
[F]orskjellene mellom rike og fattige øker markant i Norge. [...] Forskjellen mellom rik og fattig nå er større enn i land som Slovakia, Ungarn og Østerrike. [...] Det eneste av de 28 landene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) som har en verre fordelingsutvikling enn Norge, er New Zealand. [...] Forskjellen mellom fattig og rik i landets hovedstad økte med ni prosent fra 1986 til 1996, like mye som i Thatchers London fra 1979 til 1989. (Dagbladet, 12.07.2001.)
(...)
I løpet av bemerkelsesverdig kort tid har det skjedd en formidabel konsentrasjon av verdier hos et lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden. Den viktigste grunnen til denne eksplosjonen i velstand hos samfunnets elite er å finne i de raskt voksende kapitalinntektene. Kapitalavkastningens andel av samfunnsinntektene steg fra 29 til 36 prosent i perioden 2000-2006. En stadig større andel av samfunnets verdiskapning blir med andre ord tatt ut i form av kapitalavkastning. Lønnsandelen går tilsvarende ned.
(...)
Et resultat av denne omfordelingen er at de rikeste 10 prosent av befolkningen fra 1990 til 2005 økte sin andel av samfunnets totale inntekter fra 20 til nesten 30 prosent. De fattigste 10 prosent reduserte i samme periode sin andel fra 4 til 3,3 prosent (Fløtten 2007, s. 262 og s. 264). Bare i løpet av 15 år har altså den rikeste tiendedelen økt sine inntekter fra å være fem til å bli ni ganger så høye som den nederste tiendedelen. Fordelingen av formue er enda skjevere. De ti prosent rikeste husholdningene eide 66 prosent av den totale finansformue i landet i 1998 (Halvorsen og Stjernø 2008, s. 37).
(...)
Et slikt sterkt voksende gap mellom topp og bunn, i et samfunn som har vært preget av sterk utjevning, setter selvfølgelig dype spor etter seg. Da dreier det seg ikke minst om den maktforskyvningen som nettopp følger av at en liten økonomisk elite tilegner seg en stadig større andel av samfunnets verdier. I tillegg bidrar det eksploderende velstandsgapet også til å skape et annet samfunn. Det legger grunnlag for utvikling av andre holdninger og verdier - i hele samfunnet.
(...)
For å oppsummere kan vi si at fattig- og forskjells-Norge står overfor følgende alvorlige utfordringer:
1.   Fattigdommen har økt de siste 25 årene og har stabilisert seg på et nivå som ligger 2-3,5 prosentpoeng over nivået på begynnelsen av 1980-tallet.
2.   De sosiale og økonomiske forskjellene mellom de fattigste og de rikeste har økt dramatisk. Mens en voksende andel unge ekskluderes fra skole, arbeidsliv og samfunn, lever et lite mindretall i hemningsløs overflod. Et mulig framtidsscenario for en slik utvikling har vi allerede sett utfolde seg i forstedene til Paris høsten 2005 og i Aten vinteren 2008-09.
3.   Fattigdommen har holdt seg på det høyere nivået, og de sosiale og økonomiske forskjellene har fortsatt å øke de siste årene på tross av høykonjunktur, lav arbeidsløshet og gode økonomiske tider.
4.   Fra alle politiske partier har det vært et uttrykt mål å bekjempe den økte fattigdommen. De fleste politiske partier har også som mål å motarbeide de sosiale forskjellene - uten at det har gitt synlige resultater av betydning. Slik gjødsles høyrepopulismen.