Hvem eier morgendagen?

Les Asbjørn Wahls avslutningsinnlegg på Wahl-konferansen 28. november 2018: "Det er tid for å gå på offensiven, for å konfrontere de maktstrukturene som skaper problemene. Derfor sier jeg med Kjersti Ericsson: By oss ikke noe smått."

Avslutningsinnlegg på Asbjørn Wahl-konferansen 28. november 2018
Av Asbjørn Wahl

Så har vi kommet til veis ende også med denne konferansen. Jeg håper vi har blitt klokere. Hvis vi derimot fortsatt er, eller sågar har blitt, forvirra, så håper jeg i det minste at det er på et høyere nivå enn før.

Vi kan ikke forutsi framtida, minnet hovedinnleder Sam Gindin oss på i sitt åpningsinnlegg i dag. Framtida kan ikke avdekkes gjennom noen form for logisk analyse. Vi har nemlig mulighet til å påvirke hva framtida skal bli. At det er opp til oss, til dere å forme dette samfunnet, vår felles framtid, det vet vi jo egentlig ganske mye om. Hvorvidt barnehager, skoler og sykehjem her i landet skal bli investeringsobjekter for internasjonale investeringsselskaper eller demokratisk styrte fellesskapsløsninger av samfunnsmessige behov, det er i stor grad opp til oss å avgjøre – og slik er det hele veien. Framtida skapes gjennom den vedvarende kampen som foregår mellom ulike interesser i dette samfunnet. Så da må vi reise det gode, gamle spørsmålet på nytt, da. Hva må gjøres?

Vi lever i ei tid med store endringer, djupe kriser og politiske rystelser. Tradisjonelt mektige politiske partier går under, mens nye oppstår. Vi opplever et økende gap mellom folket og samfunnets økonomiske og politiske eliter. Denne utviklinga kan gå til venstre, men også til høyre. Uansett hvilken retning det går i, så sitter venstresida med et stort ansvar. Går opprøret til venstre, så har vi gjort noe riktig. Går det til høyre, så har vi ikke klart å fylle vår rolle. Skal vi bekjempe ytre høyre, så skjer det imidlertid ikke ved å skjelle dem ut eller moralisere over deres politikk. Vi bekjemper dem først og fremst ved å utvikle reelle og troverdige løsninger og alternativer som ikke bare er gode nok, men som også utløser entusiasme og mobilisering for det samfunnet vi ønsker å bygge. Klarer vi ikke det, så er det fare for at høyrepopulismen og enda mer ytterliggående høyrekrefter fanger opp den misnøyen som med god grunn brer seg i et samfunn med omfattende kriser, stadig større ulikhet, avdemokratisering og maktesløshet. Vi må ta folks misnøye og uro på alvor, politisere den og kanalisere den inn i en kamp for fellesskapsløsninger og folkemakt nedenfra.

Samfunnsproblemer oppstår ikke av intet. Det er samfunnsmessige drivkrefter som skaper fattigdom, avmakt og økende ulikheter, og skal vi endre disse forholdene, må vi angripe årsakene. Det hjelper ikke at politikere sprer løfter om å løse både det ene og det andre samfunnsproblemet, dersom de ikke samtidig forholder seg til årsakene til og drivkreftene bak problemene.

Det finnes knapt et politisk parti her i landet som ikke har et eller annet løfte om å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet. Resultatet er imidlertid det motsatte. Uansett regjeringsalternativ de siste par tiårene har fattigdom og økonomiske forskjeller økt i våre samfunn. Det er nemlig ikke mulig å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet uten å gripe inn med politiske inngrep i markedet. Markedskreftene har alltid og vil alltid sentralisere og konsentrere makt og velstand. Å proklamere at man vil bekjempe fattigdom, samtidig som man går inn for ytterligere avregulering og liberalisering av markedene, det henger ganske enkelt ikke på greip. Resultatet blir nødvendigvis tomme løfter, og en tilsløring av virkeligheten.

Og så må vi heller ikke glemme at oppbyggingen av velferdsstaten og et omfordelende, progressivt skattesystem i tiåra etter andre verdenskrig ble muliggjort gjennom at man samtidig hadde kapitalkontroll. Å love omfattende nasjonal økonomisk styring, uten kapitalkontroll, blir meningsløst, og det må venstresida ta konsekvensen av. Kapitalkontroll må på dagsordenen igjen, dersom vi skal oppnå demokratisk kontroll av økonomien, og det må til og med skje gjennom å bryte med internasjonale avtaler (slike som EU/EØS og diverse investeringsavtaler), ettersom disse i markedsliberalismens tidsalder i stor grad er blitt brukt til å sikre kapitalinteressene uinnskrenka makt.

Som vi fastslo i vår siste paneldebatt på denne konferansen, så må vi forstå samfunnet for å kunne endre det. Vi må forstå samfunnsproblemene for å kunne løse dem. Vi ser det igjen og igjen i vårt forhold til velferdsstaten, til den nordiske modellen. Denne framstilles av mange av arbeiderbevegelsens ledere som noe som består uberørt av de omfattende maktforskyvningene som skjer i samfunnet omkring oss. Det er som om det er glemt at velferdsstaten var resultat av ei heilt spesiell historisk utvikling, der styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, gjennom omfattende kamper, ble forskjøvet – til fordel for arbeidsfolk, og at denne maktforskyvninga gjorde det mulig å utvikle breie, universelle, offentlige velferdsordninger.

De siste par tiåra, i den markedsliberale æra, er maktforholda blitt forskjøvet igjen, men denne gangen til arbeidsgivernes og kapitalens fordel. Dermed opplever vi at mens den nordiske modellen fortsatt er gjenstand for blind hyllest blant mange av arbeiderbevegelsens ledere, angripes den i praksis på område etter område. Det skjer gjennom avregulering, privatisering, markedsorientering, innføring av New Public Management (NPM), målstyring og stadig mer autoritære organisasjons- og ledelsesformer – og med økende krav til de ansatte om lojalitet, mens medvirkning og medbestemmelse svekkes. Den disiplinering av arbeidsfolk og individualisering av samfunnsmessige problemer som velferdsstaten skulle motvirke, gjeninnføres nå gjennom den såkalte arbeidslinja.

Klimakampen er den nyeste, dramatiske trusselen vi står overfor. Den skiller seg fra de andre kamparenaene vi er vant til å forholde oss til, nettopp fordi vi, som det står i konferanseprogrammet, ikke kan forhandle eller kompromisse med naturlovene. Enten gjør vi det som er nødvendig for å holde den globale temperaturøkningen nede, eller så må vi ta de dramatiske konsekvensene med klimakatastrofer. Vi trenger kunnskapen, som Sean Sweeney sa i sin strålende innledning, vi trenger vitenskapen, men vitenskapen løser ikke klimaproblemene. Også her går veien gjennom en omfattende samfunnskamp. Det er makt- og styrkeforholdene i samfunnet som blir avgjørende. Ikke minst derfor er det viktig at vi også bygger opp et positivt narrativ omkring klimakampen. Den dreier seg ikke om å gi slipp på goder og framskritt vi har vunnet gjennom årtier med kamp. Klimakampen må settes inn i et breiere perspektiv. Den må dreie seg om å skape et bedre samfunn for alle. Derfor må den forenes med den sosiale kampen.

Vi skal ikke tilbake, vi skal ikke reversere, vi skal framover, vi skal skape det nye. Problemet i dag er ikke at høyresida fører høyrepolitikk, hva annet kan vi vente? Problemet er at vi ikke har ei brei venstreside som gjør opprør, som bekjemper markedsmakt og autoritære tendenser når de er i maktposisjon, som mangler visjoner og evne til å lede samfunnet i en annen retning. Vel kan de redusere tempoet i markedsorienteringen og avreguleringen, men feil politikk er feil politikk også om den går litt langsommere. Dette gjødsler høyrepopulismen i samfunnet mer enn mye annet.

 «Vær realist, krev det umulige,» sa 1968-erne. Det er høyresida som krever dette nå, i USA som i fleire europeiske land – og de vinner fram. Det er på tide at også vi på venstresida legger av oss beskjedenheten og de manglende ambisjonene. Med dagens djupe samfunnsmessige kriser og politiske rystelser er tida inne for endringer – store endringer. Vi trenger ambisjoner, vi trenger sjøltillit, vi trenger å tro på at vi kan erobre reell makt, at vi kan flytte fjell – og vi trenger seire.

Mer enn noe annet trenger vi imidlertid politisering. Vi må slutte å moralisere og anklage folk for at de går til ytre høyrepartiene. De går til høyre i hovedsak fordi venstresida ikke har fylt sine oppgaver. Folks misnøye og uro er velbegrunna. Det er denne misnøyen og uroen ytre høyre så effektivt støtter opp om og utnytter – for så å kanalisere den inn i en politisk pervers kamp mot andre grupper i samfunnet (innvandrere, muslimer, folk med forskjellige hudfarger og seksuelle legninger etc.). Det blir avgjørende viktig at venstresida tar opp i seg denne misnøyen og uroen blant folk, politiserer den og omgjør den til en kamp for fellesskapsløsninger – i konfrontasjon med årsakene til og de reelle drivkreftene bak de samfunnsproblemene vi opplever.

Gode venner! Vi har så godt som vunnet kampen mot kommersielle sykehjem i Norge – i alle fall foreløpig. Det er det grunn til å feire. Vi har vunnet kampen blant annet fordi vi har samla og systematisert kunnskap og analyser om de kommersielles politikk og strategier og utvikla en klar politikk: Vi krever fullt forbud mot profitt på offentlig velferd! Nå skal vi fortsette kampen for å avkommersialisere barnehagene. Så skal vi skjerpe kampen mot kommersielle interesser innen barnevern, hjemmehjelp, renholdstjenester, renovasjon og kollektivtrafikk. Endelig skal vi støtte opp om kravet fra en voksende del av fagbevegelsen, om at de kommersielle bemanningsbyråene skal ut av arbeidslivet.

Det er tid for å gå på offensiven, for å konfrontere de maktstrukturene som skaper problemene. Derfor sier jeg med Kjersti Ericsson:

By oss ikke noe smått
noe halvt
Be oss ikke ta til takke!
Vi kommer her
med gløden fra alle bålene i oss
svien fra alle slagene
og støvletrampene mot hjertet
med sulten i de ulevde livene
og den forferdelige heten
i vår aldri gjengjeldte kjærlighet
Stå ikke i veien for oss
når vi kommer til å vende jorda
med voldsomme spatak
når vi kommer til å dyrke den på vårt vis
Stå ikke i veien for oss
for vi eier morgendagen!

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit