En 1. mai-tale

Årets 1. mai markeres i en situasjon der utrygghet, kriser, politiske rystelser og økende krigsfare utgjør vesentlige ingredienser.

Asbjørn Wahl, spesialrådgiver i For velferdsstaten


Godtfolk!

Gratulerer med dagen – med arbeiderklassens internasjonale kampdag, som det ble kalt da Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889 valgte 1. mai som sin internasjonale demonstrasjonsdag. Siden den gang har kampen for arbeidsfolks interesser gått i bølger – med både seire og nederlag, og med resultater som har satt dype spor i samfunn verden over. Årets 1. mai markeres i en situasjon der utrygghet, kriser, politiske rystelser og økende krigsfare utgjør vesentlige ingredienser

Arbeidsfolks kamp har vært en kamp for bedre livs- og arbeidsvilkår, for økt innflytelse i arbeids- og samfunnsliv, for demokrati, utjevning, solidaritet og samhold. Framgang på alle disse områdene har vært resultater av den organiserte arbeiderklassens kamp. Kampen har sprunget ut av den grunnleggende erkjennelse at ulike interesser har ulike mål for hvordan våre samfunn skal utvikle seg. Kampen er dermed en kamp om makt, økonomisk og politisk makt til å forme samfunns- og arbeidsliv.

Gjennom historia har vi imidlertid også lært oss at kapitalismen utvikler seg i bølger – fra oppgang til krise – fra krise til oppgang. Særlig i krisetider har arbeidsfolk fått lære at det er de som må betale, med massearbeidsløshet, utrygghet og voksende fattigdom – og med ekstreme høyrekrefter som organiserer seg for å svekke og nedkjempe arbeiderklassens organisasjoner. Det skjedde under kriseårene på 1920- og 30-tallet, og det skjer igjen i dag.

1930-tallets fascisme ble nedkjempet gjennom 2. verdenskrig – til en enorm kostnad. Med en sterk og velorganisert fag- og arbeiderbevegelse, et formidabelt behov for gjenoppbygging av økonomien etter krigens ødeleggelser og en kapitalisme som sleit med legitimiteten etter 1920- og 30-årenes djupe kriser og massearbeidsløshet, bidro dette til en forskyvning av maktforholdene i samfunnet som ga fag- og arbeiderbevegelsen økt innflytelse både på arbeidsplassene og i samfunnet for øvrig.

Denne relativt stabile etterkrigstida, da vår velferdsstat ble utviklet til det nivået vi kjenner fra vår tid, møtte imidlertid økende problemer da den kapitalistiske økonomien igjen, og i stadig økende grad, pådro seg nye kriser. Fra 1970-tallet med valutakrise, oljekrise og råvarekrise, via regionale gjeldskriser og finanskriser, til i økende grad også sosiale og politiske kriser, opplevde vi så i 2007-08 det hittil djupeste og alvorligste uttrykk for denne krisa – da hemningsløs spekulasjon, massiv gjeldsoppbygging og gigantiske finansbobler utløste en finanskrise som var på kanten til å ende i et formidabelt sammenbrudd i de internasjonale finansmarkedene.

De nye krisetendensene i kapitalismen førte til et politisk stemningsskifte fra omkring 1980 – fra sosialdemokratisk velferdskapitalisme til markedsliberalisme eller nyliberalisme. Markedsliberalismen var kapitalkreftenes ideologiske svar på krisa. For å gjenvinne profitabiliteten i økonomien og legge til rette for fortsatt kapitalistisk ekspansjon, krevde de økt armslag gjennom avregulering av økonomien, massive reduksjoner av skatter og avgifter, omfattende privatisering av offentlig virksomhet, samt en svekking av lov- og avtaleverket i arbeidslivet.

Dette formidable økonomiske og politiske omslaget er så blitt gjennomført i hele den vestlige, industrialiserte verden – om enn i ulik takt og ulik grad. Det har ført til en omfordeling av verdier – nedenfra og opp – som er uten sidestykke i vår historie. Det har ført til økt arbeidsløshet – helt opp i rundt 30 prosent i de mest kriseramma landene i Europa – som Hellas og Spania, der ungdomsarbeidsløsheten er over 50 prosent. Det har ført til massive angrep på velferdsstaten, gjennom omfattende nedskjæringer (for å finansiere skattekuttene til de rike), gjennom privatisering og kommersialisering. Det har ført til tøffere forhold i arbeidslivet, med arbeidsgivere som organiserer seg bort fra arbeidsgiveransvaret gjennom outsourcing og innleie av arbeidskraft, med omfattende sosial dumping, med voksende arbeidslivskriminalitet og med svekket vern av arbeidstakerne gjennom lovendringer.

Denne utviklinga har forståelig nok blitt møtt med økende misnøye og motvilje fra arbeidsfolk. Ettersom store deler av arbeiderbevegelsens egne partier og organisasjoner langt på vei har vært med på denne økonomiske og politiske omleggingen i markedsliberalistisk retning, har imidlertid misnøyen blant arbeidsfolk vært mer omfattende enn den organiserte motstanden – med noen viktige unntak. Maktesløshet, oppgitthet og passivitet har snarere vært reaksjonen hos mange – med sterkt redusert oppmøte ved valg i mange land.  

Den økende folkelige misnøyen med denne politikken har gjort det stadig vanskeligere for samfunnets eliter å gjennomføre den markedsliberalistiske omdanningen av samfunnet gjennom vanlige, demokratiske kanaler. Kapitalkreftene og markedsliberalistene søker derfor å svekke demokratiet – blant annet gjennom å gå rundt de demokratiske institusjonene. Det skjer gjennom sentralisering av makt samt å overføre økt makt til markedet gjennom privatisering og kommersialisering av offentlige virksomheter, samt å institusjonalisere markedsliberalismen gjennom internasjonale avtaler og institusjoner – slike som EU/EØS, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og såkalte handelsavtaler som TTIP og TISA.

Gjennom disse avtaler og institusjoner begrenser man lokale og nasjonale folkevalgte organers muligheter til å føre en annen politikk enn den markedsliberale. I tillegg gjøres avtalene nærmest irreversible, slik at de knapt kan omgjøres med vanlige, demokratiske virkemidler. Resultatene av denne politikken kaller man ofte globalisering, og denne globaliseringen framstiller man gjerne som noe nødvendig og uforanderlig, nærmest som en naturlov, eller som en nødvendig videreutvikling av verdensøkonomien. I realiteten er globalisering lite annet enn resultatet av markedsliberalistenes og kapitalkreftenes suksess med å få gjennomført sine krav og sin politikk.

I store deler av arbeiderklassen identifiserer man denne såkalte globaliseringen som årsaken til de økonomiske og sosiale tilbakeslag de har opplevd gjennom de siste 30-40 årene – og i stor grad med rette. Fordi arbeiderbevegelsens partier ofte har vært med på denne globale avreguleringen av markedene, som har endret maktforholdene i arbeidslivet i arbeidsgivernes favør, i tillegg til at de samme partiene har bagatellisert de negative virkningene av den økte markedsorienteringen, så har også fagbevegelsen vært nølende og uklar i sin politikk på dette området. Det har gitt en åpning for andre politiske krefter til å komme inn og utnytte den misnøyen som har vokst fram i arbeiderklassen.

Dermed er det høyrepopulismen og krefter enda lenger ut på høyresiden som i stor grad har gjort seg til talsmenn for «den lille mann» - mot globalisering og mot samfunnets elite, som har stått for denne politikken. Heller enn å politisere den høyst forståelige misnøyen med globaliseringen, og gjøre det til en kamp mot årsakene til dette frislipp av markedskreftene på globalt nivå, sørger imidlertid høyrepopulistene for å kanalisere misnøyen mot andre samfunnsgrupper, enten dette nå er innvandrere, muslimer, homofile, folk med annen hudfarge osv. Resultatene ser vi i veksten av ytre høyre-partier i Europa, i valget av Donald Trump til president i USA og i det dominerende innholdet i en ellers nødvendig kamp mot kapitalens Europa, da flertallet blant folket i Storbritannia sa ja til Brexit, til å melde landet ut av det markedsliberalistiske EU.

Her i landet har vi hittil sluppet billigere fra denne utviklinga enn de fleste andre land i den vestlige, industrialiserte verden. Formidable oljeinntekter gjennom mange år er en årsak til det. Noen viktige politiske valg i møte med finanskrisa er en annen. En fortsatt sterk fagbevegelse, som klarer å opprettholde sin tallmessige styrke, er en tredje. Men om utviklinga går langsommere hos oss, så er retninga den samme som i Europa ellers. Kapitalkontrollen er avviklet, markedene er avregulert, de offentlige forvaltningsbedriftene innen tele, post og jernbane er markedsorientert og delprivatisert, sykehusene er etablert «i armlengdes avstand» fra politikken, store deler av barnevern, barnehager og omsorg er privatisert og kommersialisert osv., osv. Viktige beslutninger innen økonomi og politikk er overført til EU gjennom EØS-avtalen.

Den markedsliberale offensiven har dominert samfunnsutviklinga i 30-40 år nå, helt siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher gikk på offensiven mot en litt rådløs og nølende arbeiderbevegelse omkring 1980. Etter hvert som de rosenrøde løftene om økt vekst og velstand, som har ledsaget den markedsliberale offensiven, viste seg å være tomme løfter for store grupper av arbeidsfolk, er det imidlertid i ferd med å skje en politisk oppvåkning i fag- og arbeiderbevegelsen. Flere av de tradisjonelle sosialdemokratiske arbeiderpartiene, som fulgte trenden i markedsliberalistisk retning, har opplevd direkte politisk sammenbrudd – med valgresultater godt under 10 prosent, slik det har skjedd i Hellas, i Irland, i Island, i Nederland – og nå sist i Frankrikes første runde av presidentvalget. Samtidig ser vi imidlertid nye tendenser i form av masseoppslutning omkring den selverklærte sosialisten Bernie Sanders i USA, til støtte for Jeremy Corbyns kamp for fornyelse av Labour i Storbritannia, gjennom nye politiske organisasjoner som Podemos i Spania og alliansen rundt Jean-Luc Melenchon i Frankrike.

Her hjemme opplever vi at motstanden mot privatisering og kommersialisering av våre velferdstjenester er voksende. Brede allianser av lokalpolitikere, fagbevegelse og and folkelige organisasjoner kaster seg inn i kampen mot velferdsprofitørene, som søker å omgjøre våre skattepenger til privat profitt. Vi opplever at ulike lokalpolitiske allianser tar privatiserte tjenester tilbake i det offentlige. Vi opplever en økende motstand mot at det er arbeidsfolks lønn og pensjoner som skal sørge for å saldere slunkne kommunebudsjetter eller bidra til de milliardene som velferdsprofitørene sylter ned i skatteparadis eller bruker til å finansiere sine ferieslott.

Oppgavene er formidable. Høyrepopulister og andre på ytre høyre fløy i politikken har hatt for lett spill gjennom mange år nå. Lett spill fordi store deler av fag- og arbeiderbevegelsen ble tatt på senga av den markedsliberale offensiven fra omkring 1980, og fordi man hadde overdrevne forestillinger om hvor medgjørlige og samarbeidsvillige arbeidsgiverne var blitt som resultat av en del år med kompromissvilje, trepartssamarbeid og «nordisk modell». Nå vet vi bedre. Nå opplever vi i praksis hvordan arbeidsgivere og deres organisasjoner går til angrep på ordninger og reguleringer som de tidligere aksepterte i kompromissets ånd. Nå bruker de EU- og EØS-regelverket så godt de kan for å undergrave fagbevegelsens makt og innflytelse. Nå motarbeider de en rekke tiltak som kunne bidratt til å bekjempe sosial dumping, samtidig som de krever svekking av Arbeidsmiljøloven og tariffavtaler.

Å erkjenne dette, er en forutsetning for å kunne slå den markedsliberale offensiven tilbake. Vi må ta folks uro, bekymringer og misnøye på alvor. Det er gode grunner for disse reaksjonene blant folk. Oppgaven for den organiserte arbeiderbevegelsen må være å politisere denne misnøyen og organisere motstand mot markedskreftenes erobring av stadig større deler av vre samfunn. Bare slik kan også høyrepopulismen og høyreradikalismen presses tilbake. Nok en gang må vi være i stand til å skape en himmel over vår kamp – altså perspektiver og visjoner om et bedre samfunn, et samfunn med dramatisk utjevning av velstanden, der utbyttinga tar slutt og der menneskenes behov legges til grunn for samfunnsutviklingen. Da holder det ikke med uttalelser, protester og appeller til et trepartssamarbeid som stadig tappes for innhold. Det er makt det dreier seg om – økonomisk og politisk makt. Det krever omfattende mobilisering – slik fagbevegelsen bygde opp sin styrke for å erobre makt og innflytelse i begynnelsen av det forrige århundret.

 

Lykke til med den kampen!

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit