Reaksjonær arbeiderklasse?

Store deler av vestens arbeiderklasse flokker seg nå om høyrepopulister, demagoger og rasister. De stemmer på reaksjonære og fascistoide politiske partier. Hva skal fagbevegelsen og venstresida gjøre?

Av Asbjørn Wahl, spesialrådgiver i For velferdsstaten 

Vestens arbeiderklasse bidro til å stemme Storbritannia ut av EU, gjøre Trump til president i verdens stormakt nummer en og sørger for at ytre høyre-partier lukter på regjeringsmakt i flere av Europas mest folkerike land.

Ettersom arbeidsfolk programmatisk skal stemme til venstre, skaper dette uro, utrygghet og forvirring både blant eksperter, kommentatorer og mainstream politikere – særlig i arbeiderbevegelsen. Det mangler ikke på fordømmelse og moralisering overfor dem som går til ytre høyre. De mest framskredne begynner imidlertid å ane at store gruppers marsj mot ytre høyre kan være et uttrykk for protest mot den rådende samfunnsutviklingen. Ikke alle har fått del i globaliseringens suksesshistorie, heter det.

Mange av venstresidas politikere og aktivister har problemer med å orientere seg i det nye politiske terrenget. Folk som ellers ville ha stemt for Storbritannias utmelding av EU forteller eksempelvis at de, under de rådende forholdene, likevel stemte for å bli, «for ikke å bli slått i hartkorn med rasistene og innvandringsmotstanderne på nei-sida».

Kan hende hadde det vært vel så viktig om venstresida hadde sett med et noe mer sjølkritisk blikk på sin egen rolle og sin egen politikk. Kan det være at de har sviktet sine velgere, at venstrepartiene ikke blir sett på som et brukelig redskap for å forsvare interessene til dem som har minst makt og minst å rutte med i dagens samfunn? Kan hende det har blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk. Ja, kan det til og med være at venstresidas samfunnsanalyse ikke klarer å gripe det vesentlige i den aktuelle økonomiske og politiske utviklingen?

Det de fleste på venstresida kan enes om, er at situasjonene er alvorlig, ja, dramatisk. La oss se litt på situasjonen. I vårt europeiske omland er fagbevegelsens organisasjonsgrad nesten halvert i løpet av de siste 30 årene, og faglige rettigheter, lov- og avtaleverk i arbeidslivet svekkes og/eller saneres systematisk. Det meste er verre rundt oss, men det betyr ikke at vi er uanfektet av utviklingen. Mye går i feil retning også her, men langsommere enn i storparten av resten av Europa. Det er ingen tvil om at Norge fortsatt befinner seg på øverste dekk på den globale velferdsskuta, men mye tyder på at det er det øverste dekk på Titanic.

Stikkordsmessig kan vi oppsummere at ulikhetene i samfunnet øker også hos oss, et mer autoritært arbeidsliv vokser fram, blant annet gjennom en amerikanisering av organisasjons- og ledelsesmodeller, som Arbeidsforskningsinstituttet så godt har dokumentert – blant annet gjennom sitt medbestemmelsesbarometer. Lønnsutviklingen for dem nederst på stigen har stagnert. LO Media oppsummerte deler av denne utviklingen ganske godt i en artikkel nylig, basert på en ny FAFO-rapport:

«Hvis utviklingen fortsetter som i dag vil Norge snart ha like store forskjeller som Tyskland og England. En ny FAFO-rapport viser at Norge ikke lenger er et land med små forskjeller mellom folk. Norge er i kraftig endring, og de lavest lønte taper. Lønna til de lavest lønte i privat sektor har nærmest stått stille siden 2008 (…) stadig færre av de med lavest lønn har tariffavtale» (9.11.2016).

Samtidig opplever vi mer pågående og aggressive arbeidsgivere, som blant annet gjennom out-sourcing og økende bruk av bemanningsbyråer organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret – og dermed svekker fagbevegelsens styrke. Videre utnytter de så godt de kan et fagforeningsfiendtlig EU/EØS og deres domstoler til å undergrave faglige rettigheter. I den vedvarende kampen om kontrollen over arbeidsprosessen tømmes arbeidet for innhold i store deler av arbeidslivet. Arbeidsoppgaver stykkes opp og standardiseres, arbeidstakerne underlegges økt overvåking, kontroll og styring – og arbeidet intensiveres. Professor Sten Gellerstedt har dokumentert dette godt for Sverige, mens Eurofound har dokumentert en sterk økning av rutinepreget arbeid i Danmark (referert i Ugebrevet A4, 31.10.2016), og det er neppe særlig annerledes hos oss:

 «Danskerne udfører omkring 30 procent mere rutinepræget arbejde, end vi gjorde for 20 år siden. (…) Interessant nok ser rutinearbejdet ud til at stige mest i jobtyper, som ikke traditionelt har været forbundet med rutine. Der er især ledere, fagprofessionelle og kontorarbejdere, der får mere ensformige arbejdsopgaver».

I tillegg bidrar arbeidslinje-ideologien til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets utforming og maktforhold, til individualisering – med moralisering, mistenkeliggjøring og et brutalt sanksjonsregime overfor enkeltindivider. Utviklingen i arbeidslivet har med andre ord gått i revers for svært mange arbeidstakere i vårt samfunn.

Det er selvfølgelig krisetendensene i økonomien som ligger til grunn for denne utviklingen. Kapitalismen er inne i sin dypeste krise siden depresjonen i 1930-åra, og kapitaleierne har lagt om sin strategi i et forsøk på å gjenvinne profitabiliteten i økonomien. Nyliberalismen ble deres politisk/ideologiske svar på krisa, men det er ingenting som til nå tyder på at de på denne måten klarer å løse de innebygde motsetningene i kapitalismen. En hemningsløs spekulasjon er bare et av de alvorlige effektene av denne kriseutviklinga. Så vel nyliberalismen som spekulasjonsøkonomien er altså effekter av kapitalismens krise, ikke årsakene til den, som mange hevder. Og globaliseringen, som mange mener «har kommet for å bli», og som fagbevegelsen bare «må tilpasse seg», er ingenting annet enn resultatet av kapitalens strategi og offensiv for å møte krisa.

I Europa framstår det etter hvert ganske klart at viktige mål med denne politikken er å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen. I alle fall er det det som foregår. At millioner på millioner av arbeidstakere verden over blir til «tapere» i denne globaliseringsprosessen, burde ikke overraske noen. Heller ikke at de etter hvert reagerer med mistillit, raseri og blindt opprør. At deler av arbeiderklassen, i mangelen på en venstreside med analyser, politikk og strategi for å møte denne krisa og denne offensiven fra kapitalkreftene, lar seg tiltrekke av ytre høyres verbale antielitisme og antiestablishment-retorikk, lar seg på denne bakgrunnen forstå.

Å forstå er imidlertid ikke det samme som å akseptere, enn si støtte. At enkelte på venstresida lar seg blende av at de nye partiene på ytre høyre legger seg til en tilsynelatende arbeidervennlig politikk, noe man til og med kan alliere seg med, er ikke noe godt tegn. Det er ikke nytt i verden at ytre høyre frir til «de små i samfunnet». Det skjedde også under fascismens framvekst på 1930-tallet. Da, som nå, var det også folk på venstresida, om ikke så mange, som skiftet side i en forblindet tro på at «nasjonalsosialisme» var en form for sosialisme, og ikke det diametralt motsatte, som historia så grundig viste oss.

Å forstå at mange av de mest utbyttede og maktesløse i vårt samfunn tiltrekkes av ytre høyres antielitistiske retorikk, betyr blant annet å skaffe seg innsikt i årsakene til at dette skjer. Dersom man ikke har fått med seg hvordan maktforholdene i arbeidslivet er dramatisk forskjøvet i arbeidsgivernes favør, hvordan brutaliseringen av arbeidslivet tiltar, hvordan utryggheten øker for store grupper arbeidstakere, ja, så blir det også vanskelig å utvikle en interessepolitikk som svarer på disse utfordringene.

Realiteten er at arbeiderklassens utbytting, økende avmakt og underordning for tida ikke har noen stemme i samfunnsdebatten. Arbeiderpartiene har i stor grad kuttet forbindelsen med sine gamle kjernevelgere. I stedet for å ta opp i seg misnøyen som skapes i et mer brutalt arbeidsliv, politisere den og kanalisere den inn i en organisert interessekamp, har middelklassens venstrepartier lite annet å tilby enn moralisering og forakt. Slik bidrar man til å skyve store grupper av arbeidstakere i armene på ytre høyre-partiene, som gjør sitt for å kanalisere folks raseri mot andre samfunnsgrupper (innvandrere, muslimer, homofile, folk med annen hudfarge osv.) heller enn mot de reelle årsakene til problemene.

Dette må selvfølgelig bekjempes, men det bekjempes altså ikke gjennom moralisering og forakt. Hvis ikke fag- og arbeiderbevegelsen er i stand til å forankre kampen mot kapitalismen og dens krise i folks hverdagserfaringer på arbeidsplassen, så taper de denne kampen om arbeiderklassens sjel. Skal vi unngå det, kan man heller ikke fortsette å snakke om «den norske (arbeidslivs)modellen» som om ingenting har skjedd, som om den er intakt, som om det gjensidige samarbeidet, respekten og medbestemmelsen er eksisterende selvfølgeligheter i dagens arbeidsliv. I store deler av fag- og arbeiderbevegelsens lederskap opphøyes den norske modellen i dag til et allment fenomen som er «til fordel for begge parter» – helt frikoplet fra de maktforhold som utvikler seg i arbeidslivet. Den ses på som en høyere form for fornuft og omgis med en fellesskapsretorikk som stadig større grupper arbeidstakere her i landet har problemer med å kjenne seg igjen i.

Selv om de utbyttede ikke har noen organisert stemme i dagens samfunnsdebatt, får vi likevel små drypp i media om en annen virkelighet i arbeidslivet. Som da Dagbladet (20.3.2016) under tittelen «-Vi gråter hver dag på jobb» brakte en reportasje om de ISS-ansatte som gjør rent rommene på Oslo Plaza. Eller de jevnlige, anonyme kronikkene vi har opplevd de siste par årene fra ansatte innen NAV, sykehusene og andre offentlige institusjoner om et autoritært kontrollregime a la New Public Management, som ødelegger arbeidsmiljøet og fjerner det som måtte være igjen av arbeidsglede.

Blant dem som opplever slike forhold i dagens arbeidsliv, er det neppe særlig klangbunn for det budskap LO-lederen presenterte på NHOs Årskonferanse i fjor:

«Vi har vært enige om utfordringene vi står overfor. Og tross ulike innfallsvinkler er vi enige om mange av løsningene også. Og vi er i hvert fall enige om at disse utfordringene løses bedre i samarbeid enn med konflikt. (…) Vi har jo samme mål. Nemlig et bærekraftig norsk arbeidsliv. (…) Som på 90-tallet kommer vi ikke utenom det dere gjerne kaller moderasjon. Vi kaller det kollektiv fornuft, og den må gjelde for alle.» (lo.no – 7.1.2016.)

Dersom det hadde vært slik, at den sosiale dialogen og trepartssamarbeidet var til fordel for arbeidsgiverne i dagens situasjon, skulle vi ikke da forvente at de gikk inn for å etablere gode samarbeidsforhold og medbestemmelse også på områder hvor fagbevegelsen står svakt, slik som innen hotell og restaurant, innen varehandelen, innen renhold, m.v.? Det motsatte ser ut til å være tilfelle. Snarere ser det ut til at den sosiale partnerskapsideologien, som vokste fram i kjølvannet av klassekompromissets etablering, har bidratt til en avpolitisering og en avradikalisering av fag- og arbeiderbevegelsen – mens arbeidsgiverne på sin side i økende grad går til angrep på både lover og avtaler som de tidligere har akseptert i klassekompromissets ånd.

Oppsummert kan vi si, at maktforholdene i arbeidslivet er dramatisk forskjøvet – fra arbeid til kapital, fra fagbevegelse og demokratiske organer til multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner. I løpet av noen få tiår har kapitalinteressene klart å avvikle de viktigste reguleringene som muliggjorde velferdsstaten og den nordiske modellen; det internasjonale valutasamarbeidet, kapitalkontrollen, etableringskontroll og andre markedsreguleringer. I en slik situasjon utgjør den sosiale partnerskapsideologien (altså vektlegginga av interessefellesskapet framfor interessekonfliktene) for tida en barriere for den faglige og politiske kampen.

Venstresidas store oppgave er å organisere motstand mot denne utviklingen. Bare slik kan også høyrepopulismen og høyreradikalismen presses tilbake. Nok en gang må vi være i stand til å skape en himmel over vår kamp – altså perspektiver og visjoner om et bedre samfunn, et samfunn med dramatisk utjevning av velstanden, der utbyttinga tar slutt og der menneskenes behov legges til grunn for samfunnsutviklingen. Da holder det ikke med uttalelser, protester og appeller til et trepartssamarbeid som stadig tappes for innhold. Det er makt det dreier seg om – økonomisk og politisk makt. Det krever omfattende mobilisering – slik fagbevegelsen bygde opp sin styrke for å erobre makt og innflytelse i begynnelsen av det forrige århundret. Er vi beredt til det?

(Publisert i Klassekampen 28. januar 2017 i en forkortet versjon)

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Ta tjenestene tilbake

Se våre ressurssider om hvordan kommune og stat kan ta tjenestene tilbake.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

Skriftserie

Mål - eller mening?
Ta tjenestene tilbake
Private sugerør i fellesskapets kasser
Når tall blir politikk

Alle heftene kan bestilles gratis her.

 

 



 

 

 

smartedit