Av Svenn Arne Lie
Regjeringen har varslet at tjenestemannsloven skal endres med bakgrunn i en argumentasjon om at det er behov for modernisering. Noe er umoderne, og skal da gjøres moderne. Men er det slik at bare fordi noe er gammelt, så må det være umoderne? Og omvendt, er det slik at bare fordi noe er moderne, så er det positivt for samfunnet?
Dette bringer oss tilbake til diskusjonen om tjenestemannsloven. De færreste av oss kjenner til innholdet i, eller har sterke meninger om, denne loven. Nettopp derfor kunne det vært på sin plass med en oppklarende diskusjon om hva loven regulerer og begrunnelsen for den. Og, videre, synliggjøre hvorfor denne loven nå må endres.
Moderniseringsministeren fyller istedenfor diskusjonen med tåkeprat, tilsløringer og tomme slagord som «forenkling, forbedring og modernisering». Grunnlaget for en opplyst, nødvendig og faglig relevant diskusjon drukner i høylytte påstander om at det er behov for å være «moderne».
Ministerens strategi slo ut i full blomst under LO Stats årlige Kartell-konferanse på Gol forrige måned. Sanner tok til orde for at offentlig sektor må henge med på utviklingen. Det er modernisering det er snakk om. Gjøre moderne ting.
Sanner visste godt hvilket publikum han snakket til da han var på Gol. Slagordene satt løst, mens de konkrete endringsforslagene uteble. Slik blir debatten vanskelig å ta. Da han snakket om behovet for endringer i tjenestemannsloven, var ett av eksemplene som ble brukt, at ordet «tjenestemann» viser at loven er umoderne – det jobber da vitterlig også kvinner i staten. Bruken av «mann» er neppe problemet. Så hva er egentlig problemet? Dette er egentlig det viktigste spørsmålet. Hva er problemet med tjenestemannsloven?
La oss gå tilbake til Bondevik II-regjeringen, og deres arbeid for å endre tjenestemannsloven i 2005. I tillegg til «modernisering» var stikkordet den gang «harmonisering». Reglene i staten skulle bli mer lik reglene i det private. Ventelønnen skulle fjernes, det skulle bli enklere å si opp ansatte, og tjenestemennene skulle fratas fortrinnsretten til nye stillinger i staten. Innstillings- og tilsettingsråd, der representanter for de ansatte før hadde vært med på å velge ut intervjukandidater, delta på jobbintervju og delta i beslutningen om hvem som skulle få jobben, skulle avvikles. Arbeidsgiverne skulle bestemme mer.
Ideen om «harmonisering» av det regelverket som gjelder det offentlige med det som gjelder i det private, undergraver at det nettopp er og skal være forskjell på disse to sektorene. Formålet med forretningsdrift i privat sektor er lønnsomhet. Da står priser og betalingsvilje sentralt for prioriteringene som foretas. Forvaltningen i offentlig sektor har andre formål. Her dreier det seg om å ivareta behov og å oppnå politiske mål med samfunnsutviklingen. Dette gjelder også i arbeidslivet.
Skillet mellom arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven erkjenner disse ulike formålene. Arbeidsmiljøloven er først og fremst myntet på å regulere det private arbeidslivet. Å jobbe i forvaltningen er noe anna. Mange offentlige tjenestemenn utfører myndighetsoppgaver på vegne av det offentlige. Her inngår det en lang rekke særkrav til hvordan slike myndighetsoppgaver skal utøves. Det er derfor andre krav og forventninger til offentlig tjenesteyting enn man for eksempel har til privat tjenesteyting. Formelt sett så er det også slik, at det er grunnlovens og forvaltningsrettens regler som er bestemmende for statstjenesten. Tjenestemennene står under Stortingets og regjeringens politiske ledelse, en ledelse som Hovedavtalen uttrykkelig respekterer. Statsbudsjettet er for eksempel en styringsmekanisme av et annet slag for tjenestemenn i statsforvaltningen enn det man kjenner til i det private arbeidsliv. Mer om tjenestemannsloven her.
Poenget er at mye er forskjellig. Ansatte i staten jobber med å iverksette politikk på vegne av fellesskapet. Sagt på en annen måte: Statlige tjenestemenn og kvinner jobber med samfunnsoppdraget, som i stor grad er politisk styrt. Det er lett å se at dette byr på en rekke utfordringer i forholdet mellom det private, arbeidssituasjon og innholdet i jobben. Like fullt, det forutsettes at tjenestemenn og -kvinner i staten er lojale mot de til enhver tid gjeldende politiske føringene. Tjenestemennene i staten er regjeringens redskap for politisk styring av statsforvaltningen. De skal iverksette politikken til og forvalte folkestyret. Skjønn skal utøves innenfor faglig forsvarlige rammer og til det beste for innbyggerne og fellesskapet. Da er det avgjørende at forvaltningen har en høy forvaltningsfaglig standard, er uavhengige, viser redelighet og integritet.
Både landets politiske myndigheter og tjenestemennene har behov for at tjenestemennenes rettigheter og plikter er klarere presisert enn det er behov for i det private arbeidsliv. Nettopp i en slik situasjon er det sentralt at tjenestemannsloven sikrer medbestemmelse og rettssikkerhet ved å hindre for eksempel tilfeldig praksis ved ansettelser, kompisansettelser, politiserte ansettelser, maktmisbruk og korrupsjon, og trygge stillinger slik at de kan varsle om overgrep mot lov og forskrifter.
Tjenestemenn og kvinner har ikke medbestemmelse over de politiske vedtak som styrer mye av deres hverdag – selv om også disse politiske vedtakene ofte kan bety store endringer i oppgavene. Som for eksempel hvor de skal jobbe og hvilke verktøy de har for å utføre jobben sin. Flytteplikten er en del av tjenestemannslovens plikter som er spesiell for staten. Å kunne beordre tjenestemenn til å «følge med oppgavene» er en del av fleksibiliteten tjenestemannsloven gir til staten.
Statsansattes har plikt til å melde ifra om misbruk av myndighet. Dette er viktig for å sikre en god og korrupsjonsfri forvaltning. For at denne ytringsfriheten og varslingsrollen skal ivaretas, trengs det et godt vern for de ansatte og deres stillinger. I dag er dette hjemlet i egne bestemmelser vedrørende varsling, men det er i tillegg viktig at det er et godt oppsigelsesvern som sikrer forvaltningen mot vilkårlige lederavgjørelser. Kombinasjonen av et svekket oppsigelsesvern og mer «moderne» kollegiale ansettelsesordninger, har store konsekvenser for hvordan tjenestemenn og kvinner ivaretar sine roller og oppgaver.
Men alt dette er altså ikke moderne nok. «Behovet for modernisering» blir et faglig alibi som i realiteten tilslører at Høyres politiske løsninger for arbeidslivet er de samme som de har vært før. At Sanner og høyresiden rett og slett ikke er særlig moderne, men mener det de alltid har ment: At de ansatte i staten har et for sterkt stillingsvern, slik at arbeidsgiver har for lite makt over ansattes arbeidshverdag og lønnsvilkår.
