Valg 2015: Velgerne krevde et steg til venstre

Høyresidas tap av flertallet i storbyene Oslo, Bergen og Tromsø er noen av de viktigste resultatene av årets kommunevalg. Disse byene har vært utstillingsvindu og lokomotiv for høyresidas privatiserings- og konkurranseutsettings-politikk, noe som nå forventes avviklet. Også generelt resulterte valget i en politisk forskyvning fra sentrum-høyre til sentrum-venstre, fordi alle regjeringspartiene (inkludert støttepartiene KrF og Venstre) gikk noe tilbake og alle opposisjonspartiene gikk noe fram. Valgresultatet kan imidlertid også gi klarere signaler om i hvilken retning Ap ønsker å bevege seg; i retning høyre mot KrF og Venstre – eller mot venstre til SV, Rødt og eventuelt SP og Miljøpartiet De Grønne (MDG) på de steder der disse partiene velger å alliere seg til venstre

Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten.

Det er vanskelig å trekke for bastante konklusjoner på bakgrunn av valgresultatet. For det første var resultatene, med et par unntak, ganske stabile i forhold til valgresultatet i 2011. Det var MDG og SP som gikk mest fram ved valget, mens Høyre gikk mest tilbake. Fordi alle regjeringspartiene (inkludert støttepartiene KrF og Venstre) gikk noe tilbake og alle opposisjonspartiene gikk noe fram, førte det likevel til at tyngdepunktet mellom de to gruppene forskjøv seg med vel 7% av stemmene. MDGs gjennombrudd med sine 4,2% skaper imidlertid en uforutsigbarhet for resultatet i en rekke kommuner der de er på vippen, med sin erklærte uavhengighet av de tradisjonelle blokkene.

Lav valgdeltakelse – lokale variasjoner
For det andre er det bekymringsfullt at de politiske partiene ikke evner å mobilisere mer enn i underkant av 60 prosent av velgerne. Dette var om lag som i 2003. Før det må man helt tilbake til 1920-tallet for å finne lavere deltakelse. Det lover ikke godt for det norske demokratiet. Det er liten tvil om at «politikkens profesjonalisering», i form av stadig flere (des)informasjonskonsulenter med overflatiske valgteorier og tilslørende kommunikasjonsstrategier må ta sin del av ansvaret for dette. Partienes manglende evne til å rekruttere medlemmer og engasjere velgere har blitt et voksende problem. Organisasjonsdemokrati og reell innflytelse er mangelvare i de moderne partiapparatene. Kan hende har deres jakt på såkalte flytvelgere, de rundt 10 prosent av velgerne som «flyter» rundt i sentrum, ødelagt både for den nødvendige politiseringen av valgkampen, og for mobiliseringen av de 40 prosentene som velger ikke å stemme?

For det tredje, dette var et lokalvalg. Det innebærer at det er langt større variasjon og langt flere saker som avgjør støtten til partier enn det forenklede framstillinger langs høyre-venstre akser kan fange opp. Lokale stridsspørsmål som kommunesammenslåing og sentralisering av politi og sykehus, var blant de mest markante denne gangen, i tillegg til at konkrete personers og partiers innsats ga en del lokale utslag. Ap opplevde eksempelvis valgskred i byer som Bergen, Ålesund, Hammerfest og Kirkenes (partiet oppnådde mer enn 50% i hele 27 kommuner), mens SP gjorde kjempevalg blant annet i arbeiderbastionen Sauda, i Kristiansund og Tinn. I Tromsø, Kragerø og Bodø oppnådde partiet Rødt rekordoppslutning.

En annen bekymringsfull tendens ved dette valget var at meningsmålingene ikke fanget opp en del av de endringene som ble resultat av valget. Aps oppslutning gikk opp og ned som en jojo gjennom valgkampen (med «krisemåling» på Dagbladets forside senest dagen før valget, mens selve valgresultatet endte på plussida, 3,6% høyere enn «krisemålingen»). SPs jevne framgang gjennom valgkampen var det knapt noen av meningsmålerne som klarte å fange. Kanskje tida er inne for meningsmålingsinstituttene til å gå gjennom sine metoder, ikke minst fordi den stemningen som skapes på grunnlag av pluss- eller minusmålinger også kan påvirke selve valgresultatet.

Klare konfliktlinjer styrker venstresida
For øvrig bød valget på en rekke interessante politiske iakttagelser. Mye tyder på at venstresida vant på steder der de reelle konfliktlinjene i samfunnet kom klarest til uttrykk (eksempelvis privatisering og konkurranseutsetting av velferdstjenester). Steder som Tromsø, Bodø, Karmøy, og kanskje også Oslo er eksempler på det. I Oslo er det i tillegg viktig å notere seg at forslag om å innføre eiendomsskatt ikke hindrer venstresida + MDG i å vinne valg, når en slik skatt på de mest bemidlede i samfunnet begrunnes ut fra behovet for bedre velferd. Dette på tross av at Høyre etter hvert mobiliserte alle sine divisjoner, og ikke så rent få falske rykter, i sitt desperate forsøk på å gjøre denne saken til valgvinner. Resultatet er i alle fall fullstendig i strid med kommunikasjonsekspertenes tilsløringsstrategier og deres såkalte flytvelger-teorier.

Kan hende kan vi heller begynne å snakke om en Corbyn-effekt, etter Jeremy Corbyn, som nylig høyst overraskende vant kampen om å bli Labours nye leder i Storbritannia. Han er verken spesielt karismatisk eller kjent på forhånd, men snakket et klart språk, vred seg ikke unna de viktige konfliktene i samfunnet, men gikk snarere åpent og offensivt inn i de dominerende konfliktområdene (NATO-kritiker, krigsmotstander, tilhenger av å skrote landets atomvåpen, å renasjonalisere jernbanen, sosialisere energisektoren, m.m.). Ikke minst prioriterte han åpne folkemøter og direktemøter med velgerne – og fikk overraskende stor appell blant de unge. Dette kan tyde på at det tilslørende politiske og medieskapte spillet er i ferd med å utspille sin rolle – til fordel for klar tale omkring reelle konflikter i samfunnet.

Privatiseringsdebatten endrer karakter
En annen viktig endring ved dette valget, var at privatiseringsdebatten endret karakter. For første gang siden begynnelsen på 1990-tallet førte høyresida ved dette valget ikke noen offensiv privatiseringsdebatt. Deres privatiseringspolitikk har gjennom årene blitt forsøkt solgt i stadig mer retorikktunge innpakninger – fra «privatisering», via «konkurranseutsetting», så til «valgfrihet» og i det siste gjennom slagordet «alle gode krefter». Ved dette valget hørte vi lite selv til det. Privatiseringspolitikken var ganske enkelt ikke i front av høyresidas politiske budskap. Det gjenspeiler nok først og fremst at den åpne kommersialiseringa som privatiseringspolitikken har endt opp i – drevet fram av investeringsselskaper ofte registrert i skatteparadis, møter økende motstand i befolkningen. Dette understrekes også av det faktum, at sentrum-høyre tapte så godt som alle kommuner som har konkurranseutsatt sykehjem i siste periode. Unntakene finnes kun i høyrebastionene Asker og Bærum, oljebyen Stavanger og FrPs merkverdige høyborg Os i Hordaland – samt i Moss, der høyrestyret fikk fortsette med større fra MDG på tross av at venstresida gjorde et betraktelig bedre valg enn det sittende styret.

Ap til høyre eller til venstre?
Så vel valgkampen som den konstitueringa som nå foregår omkring i kommune-Norge, avdekker i tillegg at så vel Ap som regjeringas støttepartier, først og fremst KrF, men til en viss grad også Venstre, er i bevegelse politisk. Begge de sistnevnte partiene opplever store problemer med sin støtte til en regjering preget av en rekke ekstreme standpunkter og utspill fra FrPs side. Både flyktningspørsmålet, søndagsåpne butikker, skattekutt til de rike og manglende ambisjoner på miljøområdet har tæret på forholdet. Aps åpne frieri først og fremst til KrF, men enkelte steder også til Venstre, bidrar til å lette denne kursendringen fra de to partiene. Dette kan imidlertid bli et økende problem for oss som vil avkommersialisere velferden og motarbeide markedsreformene innen det offentlige. Hvis Ap velger høyrepartiene KrF og Venstre også der det er grunnlag for flertall til venstre – med Sp, SV og Rødt – så er det åpenbart i strid med det vi forventet. Bortsett fra i Bergen, der SV har avvist å være med i en slik allianse der også Venstre er med, så ser det ut til at også SV blir med der de får være med i slike brede allianser, uansett politikk. De utgjør med andre ord ingen motmakt mot Aps høyredreining på dette området. Det er her fagbevegelsen må kjenne sin besøkelsestid. Det holder ikke å bytte partilogoer. Politikken må også endres – og vi har fortsatt KrFs og Venstres standpunkter til svekkingen av Arbeidsmiljøloven friskt i minne.

Valgvinner i 2017: En offensiv demokrati- og velferdspolitikk
Det er fra nå av grunnlaget for seier i stortingsvalget 2017 må legges. Kampen må føres langs de viktigste konfliktlinjene i samfunnet – sentralisering og avdemokratisering; kommersialisering og markedsorientering av velferden; undergravingen og svekkingen av forholdene i arbeidslivet; kampen for et klimavennlig samfunn. Med en klar og entydig politikk, særlig på disse fire områdene, vil situasjonen ligge godt til rette for en valgseier for venstresida om to år. Den beste måten å sikre det på, er å benytte de gamle og nye flertall som nå er etablert for rundt omkring i kommune-Norge. En vilje og evne til å rekommunalisere konkurranseutsatte virksomheter, utvikle og styrke eldreomsorgen, utvikle nye styringssystemer basert på tillitt fremfor kontroll, blant annet gjennom et oppgjør med høyreskolen (særlig i Oslo), et klart løfte om å gjenopprette Arbeidsmiljøloven slik den var før nåværende regjering begynte å tukle med den, samt konkrete tiltak for reelt å redusere utslippene av klimagasser, vil bygge stein på stein mot en slik valgseier. Men da må venstresida bruke sin politiske makt der de kan, framfor å selge prinsipper til høyrepartiene Venstre og KrF.

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Pamfletten Profittfri velferd

En håndbok for folkevalgte, fagorganiserte og alle andre som ønsker å bidra til at vi prioriterer fellesskap foran profitt. Bestill pamfletten her.

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

 

 

 



 

 

 

smartedit