Trondheimsmodellen

Helt siden den nyliberale offensiven startet omkring 1980, har fag- og arbeiderbevegelsen i hele Europa vært på defensiven. I Norge har imidlertid fagbevegelsen i denne perioden oppnådd delseiere og vunnet erfaringer som kan være nyttige å lære av i den faglige og politiske kampen. Den såkalte Trondheimsmodellen er en av de nyskapningene som har gitt venstresida viktige resultater. I landets tredje største by, Trondheim, har venstresida faktisk vunnet alle de seks politiske valgene (både kommune- og stortingsvalg) som har vært gjennomført fra og med 2003 – til dels med stor margin. Hvordan har de klart det?

Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten
Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for den danske tenketanken Cevea, og en forkortet versjon av artikkelen ble publisert i den danske avisen
Information 14.11.2013 – i samarbeid med Jens Jonatan Steen, den gang analysesjef i Cevea.

La oss først sette Trondheim på kartet. Denne byen midt i Norge har en historisk tradisjon som arena for radikale tendenser så vel innenfor den faglige som den politiske delen av arbeiderbevegelsen. På slutten av 1980- og 1990-tallet fikk imidlertid høyresida et sterkt grep om byen. I hele 14 år, fra 1989 til 2003, hadde Høyre ordføreren. Fag- og arbeiderbevegelsen var sterkt svekket, både av avindustrialisering og politisk avideologisering. Som over alt ellers gikk sosialdemokratiet til høyre – i nyliberal retning.

På 1980-tallet førte dette til at mer radikale krefter vant sterkere posisjoner i byens fagbevegelse. LO i Trondheim begynte et langsiktig og systematisk gjenoppbyggingsarbeid. Det dreide seg om å styrke enheten innad i organisasjonen – ikke minst mellom medlemmene i privat og offentlig sektor, men også med krefter utenfor LO. Først og fremst gjaldt dette lærernes og sykepleiernes fagorganisasjoner. I 1988 arrangerte man det som siden har blitt en årviss tradisjon, nemlig den nasjonale venstreopposisjonelle faglige Trondheimskonferansen, som i utgangspunktet ble motarbeidet og boikottet av LO sentralt.

Den nyliberale offensiven, den generelle politiske høyredreiningen og arbeiderbevegelsens stadig dypere politiske og ideologiske krise gjorde sitt til at det ble skapt et stort, åpent politisk rom på venstresida. Dette gjorde det både nødvendig og mulig for radikale krefter å politisere fagbevegelsen i større grad. Ikke parti-politisere, snarere tvert imot, men politisere i betydningen å ta et bredere ansvar for hele samfunnsutviklingen. I LO i Trondheim førte dette blant annet til at de utviklet et politisk manifest (1996) og senere en handlingsplan mot privatisering og konkurranseutsetting (1998).

På slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet var det norske sosialdemokratiet inne i sin mest nyliberale fase. Jens Stoltenberg dannet sin første mindretallsregjering i år 2000 og gjennomførte noen av de mest omfattende markedsreformer i det norske samfunn (delprivatisering av Telenor og Statoil, samt en omfattende markedsorientering av hele sykehussektoren – samtidig som partiet åpnet for konkurranseutsetting av kommunale tjenester). Det førte til et formidabelt valgnederlag (det dårligste resultat siden begynnelsen av 1920-årene) og regjeringas fall i 2001. Situasjonen ble sett på som svært alvorlig i store deler av fagbevegelsen, som begynte å bygge allianser og reise krav om en radikalisering av partiet.

Dette var situasjonen da det arbeidet begynte, som senere har fått navnet Trondheimsmodellen. Gjennombruddet kom ved kommunevalget i 2003. Forut for dette valget bestemte LO i Trondheim seg for å bryte med den gamle tradisjonen at fagbevegelsen skulle være mer eller mindre aktive støttespillere til bestemte politiske partier (for de fleste fagorganisasjonenes del gjaldt dette Arbeiderpartiet). De skulle snarere føre sin egen valgkamp. Forberedelsene begynte i god tid før valget. Gjennom en omfattende, demokratisk prosess ble det utviklet 19 entydige og klare krav til hvordan Trondheim skulle styres de kommende fire årene. Det var ikke snakk om generelle politiske mål, som politikere kunne snakke seg rundt. Det var helt konkrete og realistiske krav, som krevde et klart ja eller nei som svar.

Kravene ble så oversendt alle de politiske partiene – med følgende beskjed: Vi vil støtte de partiene som støtter våre krav. Dette var helt nye takter i fagbevegelsen, og det virket umiddelbart oppdragende på en rekke av partiene – ikke minst Arbeiderpartiet, som vanskelig kunne tåle å miste støtten fra fagbevegelsen. Fagbevegelsen i Trondheim fikk dermed positive svar fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti (SV), Rød Valgallianse (RV), De Grønne, Pensjonistpartiet og den lokale Bylista. Senterpartiet støttet om lag halvparten av kravene og ble velvillig også regnet som støttespiller. Deretter oppfordret den faglige alliansen sine medlemmer og velgerne til å stemme på et av disse partiene. De tradisjonelle valgkampbevilgningene til Arbeiderpartiet og eventuelle andre parti på venstresida, tok etter hvert slutt, ettersom pengene i stedet ble brukt til egen valgkamp.

Slik bidro altså en mer politisert fagbevegelse i Trondheim til å presse Arbeiderpartiet og andre, mindre partier til venstre. Høyre ble valgets store taper. Den nyskapte politiske alliansen, som fagbevegelsen hadde bidratt til å skape, vant en overveldende seier med over 60 prosent av stemmene. Arbeiderpartiet, SV og RV fikk alene rent flertall (51%). Etter valget utarbeidet disse politiske partiene, samt De Grønne, sammen med LO i Trondheim, en felles politisk plattform for det nye politiske flertallet. I denne plattformen kunne man så finne igjen det meste av de 19 opprinnelige kravene fra fagbevegelsen.

Det dreide seg ikke bare om å stanse privatiseringspolitikken, som hadde dominert under det tidligere konservative styret, men også om å ta tilbake i kommunal virksomhet flere tjenester som allerede var blitt privatisert. Dette resulterte blant annet i at to sykehjem og den delen av renovasjonen i Trondheim, som hadde blitt privatisert gjennom anbud under det tidligere flertallet, ble ført tilbake til kommunal regi. Det samme skjedde med vedlikeholdet av kommunale bygninger. Sosialstønadene ble økt, billettprisene på kollektivtrafikken redusert og det ble satt i gang et omfattende vedlikeholdsprogram for de offentlige skolene.

Det er ingen tvil om, at erfaringene fra Trondheimsmodellens suksess i 2003 også påvirket store deler av fagbevegelsen under Stortingsvalget i 2005, da LO sentralt fulgte opp med å øke presset mot Arbeiderpartiet, reise krav overfor alle partiene, samt oppfordre til å stemme på et av de politiske partiene (Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet) som hadde svart overveldende positivt på LOs krav, og som hadde blitt presset inn i en politisk koalisjon for sammen å overta regjeringsmakten i 2005. Dette førte til en polarisering av den politiske kampen, en radikalisering av koalisjonens politiske budskap – og valgseier.

Siden har også andre kommuner og fagorganisasjoner forsøkt å kopiere Trondheimsmodellen. Mest vellykket skjedde det i Fredrikstad ved forrige kommunevalg (2011), der den lokale LO-avdelingen ble drivkraften i valgkampen – og førte venstresida til valgseier. I Trondheim førte modellen til seier ved kommunevalgene både i 2007 og 2011 – samt flertall for venstresida i de mellomliggende Stortingsvalgene i 2005 og 2009, samt i 2013. Andre har forsøkt å kopiere Trondheimsmodellen uten helt å lykkes. Det skjedde blant annet både i Oslo og i Stockholm ved siste valg. Noe av årsaken til at det ikke lyktes der, skyldes nok at forsøkene var noe halvhjertet rent politisk.

Trondheimsmodellen dreier seg nemlig ikke om en formsak, eller bare en måte å organisere på. Den er først og fremst et politisk prosjekt. Mobilisering nedenfra, større reell uavhengighet fra de tradisjonelle politiske partiene på venstresida (som er i politisk og ideologisk krise), og et radikalisert politisk budskap, utgjør kjernen i dette prosjektet. I Trondheim har de ikke bare klart å mobilisere og radikalisere politikken ved valgene. De har også vært i stand til å opprettholde presset mot partiene etter valgseieren. Eksempelvis har de ved flere anledninger funnet det nødvendig å gjennomføre politiske streiker mot det bystyret de har kjempet for ved valgene.

Gjennom Trondheimsmodellen og den polariseringen mellom venstre og høyre i politikken, som også kom til uttrykk ved stortingsvalget i 2005, har man i Norge fått bekreftet, at det er når de politiske alternativene står klart mot hverandre, når de virkelige motsetningene i samfunnet kommer til uttrykk, at venstresida mest vellykket klarer å mobilisere. Den forenklede politiske oppfatningen om at hvis velgerne går til høyre, ja, så må venstrepartiene gå etter for å fange opp sentrumsvelgerne, har med andre ord nok en gang vist seg meningsløs. Politiske bevegelser er ikke lineære – det er interessekamp det dreier seg om, samt politisk-ideologisk tilsløring eller avsløring.

 

Se også http://www.trondheimsmodellen.com/

 

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


RSS For velferdsstaten

Boka Velferdsprofitørene

Les kronikker, omtale og debatt om boka her. Boka kan bestilles hos Forlaget Manifest.

Ta tjenestene tilbake

Se våre ressurssider om hvordan kommune og stat kan ta tjenestene tilbake.

Notater

Kommersielle skoler i Norge
Lærdommer fra Skottlands solidariske helsevesen
Konkurranseutsatte sykehjem i Norge
Alle pengene til barna?
NHO på ville veier?

Skriftserie

Mål - eller mening?
Ta tjenestene tilbake
Private sugerør i fellesskapets kasser
Når tall blir politikk

Alle heftene kan bestilles gratis her.

 

 



 

 

 

smartedit