Frihet og den påtroppende regjeringa
Flertallet av det norske folk er avhengige av sterke og velfungerende fellesskap for å sikre individets frihet mot vilkårlighet og maktovergrep. Regjeringsplattformen nevner ikke fellesskap som en forutsetning for individets frihet. Den fremhever heller ikke viktigheten av faglige rettigheter og kampen mot sosial dumping på fagbevegelsens egne premisser. Når det snakkes om frihet, er det knytta direkte til enkeltmennesket, familien, gründeren eller frivilligheten.
I stedet for å opprettholde fellesskapets inntekter for å finansiere velferden, skal skattelettelser øses ut – særlig til de aller rikeste. Det vil skape økte forskjeller og mindre frihet og trygghet for flertallet, spesielt for de aller fattigste. Den påtroppende regjeringa varsler ei styrka arbeidslinje under et regime hvor man allerede ser at krigen mot de innbilte snylterne gjør sårt trengende om til kanonføde.
Strukturendringene regjeringen legger opp til går klart i retning av fri flyt, avregulering, privatisering og konkurranseutsetting. Sistnevnte opphøyes samtidig til et grunnleggende prinsipp for offentlige tjenester, som ifølge plattformen ikke skiller seg fra private tjenester.
Plattformen er også gjennomsyret av selvmotsigelser. Samtidig som man hevder å ville bekjempe byråkratiet, vil man likevel blåse den byråkratiserende finansieringsmodellen i helsevesenet ytterligere opp, samt øke resultatrapporteringen i skolen.
Norge er forplikta under internasjonale konvensjoner til å respektere grunnleggende faglige rettigheter, derav streikeretten. Likevel ser vi at norske regjeringer, på tross av flengende kritikk fra ILO, flere ganger har grepet inn i arbeidskonflikter med bruk av tvungen voldgift, også når liv og helse ikke har stått på spill. En slik menneskerettsstridig inngripen i streikeretten må aldri mer forekomme fra noen regjering.
En velferdsstat for alle
Velferdsstaten er en grunnleggende forutsetning for å oppnå frihet og trygghet for det store flertallet blant folket; vi som ikke lever av lederlønninger og avkastning på investert kapital. Den må vi verne om, ikke stykke opp og bygge ned. Velferdsstaten må bygge på universelle rettigheter – ikke behovsprøving, faglighet – ikke kvasimarked, tillit – ikke rapporterings- og kontrollbyråkrati.
Privatisering av velferdstjenester, konkurranseutsetting og markedsretting av offentlig sektor undergraver velferdsstaten. En stor del av velferdstjenestene drives i kommunal regi. Når staten gir kommunene oppgaver, må disse følges opp med tilstrekkelige bevilgninger. En svekkelse av kommuneøkonomien må ikke få bli en måte å bygge ned velferdsstaten på. Skattelettelser og stramme budsjetter bidrar til å skape legitimitet for private løsninger. Samhandlingsreformen legger opp til kommunal medfinansiering av sykehustjenester, som også da vil rammes av de samme kuttene.
Helse er fag, solidaritet og omsorg – ikke butikk. Derfor må helseforetaksreformen reverseres og sykehusene legges inn under forvaltningen og politisk prioritering, slik at vi slipper den politiske ansvarsfraskrivelsen vi har sett det siste tiåret. Stykkprisfinansiering, lønnsomhetsregnskap, konsernmodellen, konsulentbruken – hele det unødvendige og fordyrende byråkratiet – må skrotes til fordel for helsefaglig prioritering av ressursene til de som trenger det mest. Fagfolkene må få gjøre den jobben de er satt til å gjøre.
Boligsektoren må på nytt bli en del av velferdsstatens virkefelt ved en gjenopprettelse av boligsamvirket med prisregulering og storstilt kommunal bygging av utleieboliger til selvkost. Markedet lever åpenbart ikke opp til behovet for bolig til alle. For å hjelpe folk med å komme seg inn på boligmarkedet må det opprettes et regulert marked for eierboliger som underlegges pris- og omsettingskontroll. Mangelen på studentboliger gjør at studenter må konkurrere om å leie på det private markedet, og er derfor med på å presse leieprisene opp. Studenters behov for et sted å bo kan derfor ikke overlates til markedet.
EU og EØS – angrep på faglige rettigheter og sosial dumping satt i system
Fagbevegelsen må føre en kamp for å beholde tiltak mot sosial dumping, samt slå ring om Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid og faste ansettelser. Bemanningsbransjen undergraver allerede disse. Derfor vil fagbevegelsen kjempe mot regjeringas forsøk på oppmykninger. Sosial dumping er et stort samfunnsproblem og undergraver fag, fagutdanning og yrkesfag i alle EU/EØS-land.
Rogalandskonferansen har diskutert EUs Håndhevingsdirektiv og EØS-avtalen. Det ligger an til at direktivet vil forhindre Norge og andre EU/EØS-land i å vedta eller opprettholde tiltak mot sosial dumping, derav det aller viktigste – nemlig allmenngjøringsordningen. EØS-direktivene har som hensikt å øke den frie flyt av tjenester og arbeidskraft. EØS truer den norske modellen med tariffavtaler og organisering. Hele fagbevegelsen og de politiske partier, inkludert AP, må nå ta en debatt om hele EØS-avtalen og måten den undergraver grunnleggende rettigheter på.
Fagbevegelsen kan ikke akseptere angrep på arbeidstidsregulering, faglige rettigheter og pensjonsrettigheter. Det vi taper gjennom svekkelse av lovverk og undergravende privatisering må vi ta tilbake i tariffoppgjør. Første korsvei er hovedoppgjøret i 2014.
Vedtatt på Rogalandskonferansen 20.10.2013.
