| Av Svenn Arne Lie Publisert som Fokus-artikkel i avisa Klassekampen 28.02.2013 |
En avgjørende komponent i utviklingen av velferdssamfunnene i Norden, har vært en sterk bevissthet om at det er en grunnleggende forskjell på forretningsdrift og forvaltningsoppgave.
Når Haugesund kommune driver med pleie og omsorgstjenester, er formålet å prioritere innkrevde skattemidler i tråd med innbyggernes behov for disse tjenestene.
Når Aleris driver pleie og omsorgstjenester, er formålet å drive tjenestene på en måte som gir avkastning på investert kapital for eierne. Fordi formålet er ulikt, og for å sikre at formålene kunne nås, har det vært en sterk tradisjon for at oppgaver og ytelser som har forvaltningsformål er organisert, finansiert og styrt på en annen måte enn når formålet er lønnsomhet.
Bevisstheten om hva som skapte velferdssamfunnene blir stadig svakere blant våre politikere. For å fornye og «modernisere» offentlig sektor, innfører politikerne markedsmekanismer og organisasjonsformer fra forretningslivet i forvaltningen. Det er et paradoks siden dette er mekanismer som er den egentlige årsaken til at vi har offentlig sektor.
Erkjennelsen var at lønnsomhetsfokus og mekanismene i forretningslivet var lite hensiktsmessig i forhold til å sikre formålene om å imøtekomme behov og politiske målsettinger. Dagens politikere tror at styringsmodeller fra forretningslivet egner seg også i offentlig sektor og forvaltningen av skattepenger og behov.
New Public Management (NPM) kjennetegnes av mange, små endringer på ulike områder, som hver for seg kan framstå som tekniske og ubetydelige, men som samla sett får store konsekvenser for formålet. Helsesektoren er et godt eksempel på hvordan endringene må ses i sammenheng for å se hvordan NPM totalt sett virker.
For eksempel, da sjukehusene ble omgjort til statlige helseforetak (2001), ble samtidig det tradisjonelle offentlige regnskapet for budsjettstyring byttet ut med forretningsregnskap og lønnsomhetsstyring. Endringer i helseforetaksloven (2012) har nylig gjort at stadig mer av helsepolitikken, omfanget av private, bestemmelser om størrelsen på låneopptak med mer avgjøres av styrene i foretakene, ikke av politikerne.
Samhandlingsreformen (2011) etablerte et marked av helsetjenester der kommunene skal betale for helsetjenester de sjøl ikke tilbyr. Gjennom endringer av forskrift om godkjenning av sjukehus (2013), avvikles godkjenningsordningen av sykehus og erstattes av en meldeplikt, gitt bestemte kvalitetsmål, og åpner for flere private aktører.
Stortingsmelding 10 om kvalitet og pasientsikkerhet (2013) diskuterer resultatbaserte finansieringssystemer og finansieringsstrategier i helsevesenet, som utfordrer rammefinansiering og folkevalgt budsjettstyring. Helsedirektivet fra EU (2013) legger til rette for et felleseuropeisk helsemarked der kommersielle aktører og priser per helsebehandling inngår som viktige elementer.
Hva som blir konsekvensene av disse enkeltendringene, avhenger av hvordan praksisen endrer seg underveis, og hvordan aktørene utnytter og beveger handlingsrommet.
Poenget er imidlertid dette: Når offentlige forvaltningsoppgaver med forvaltningsformål organiseres i selskaper, får styrer og direktører og finansieringen knyttes til mål, etterspørsel, resultat eller aktivitet, er dette prosesser som drar i retning av forretningsdrift og forretningsformål.
Kvalitetsledelse kan ikke realiseres innenfor slike mål og resultatstyrte systemer. NPM i helsesektoren har igangsatt prosesser som gjør at formålet til det offentlige helsevesenet endres.
