Debatt om bunnlinjer i offentlig sektor

Svenn Arne Lie: Jakten på bunnlinja
(Klassekampen 26.10.2015)

Alle har godt av å jobbe mot en bunnlinje. Anne Kari Bratten, leder for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, er på frokostmøte hos tenketanken Civita. Tema er styringen av offentlig sektor.

Å jobbe mot bunnlinjer er ikke noe nytt. I forretningslivet er nettopp dette et viktig virkemiddel for å oppnå formålet: å tjene penger. Lønnsomhet. Det er ikke privat sektor Bratten snakker om, men offentlig sektor. Om at helsesøstre, brannmenn og lærere skal jobbe mot bunnlinjer. Da skal effektiviteten gå opp, tidssløsingen ned og innovasjonskraften utløses. Men hva er egentlig bunnlinja i offentlig sektor? 

Vi tar ett steg tilbake: Begrunnelsen for å løse samfunnsoppgaver i offentlig regi, er at de har politiske formål. Dette er formål som lønnsomhetsformålet til forretningsdrift ikke kan realisere på en god måte. Eksistensen til offentlig sektor bygger på en erkjennelse av det er forskjell på forretning og forvaltning. Når vi i fellesskap betaler for, bestemmer over og bruker ytelser, tjenester og utfører samfunnsoppgaver, er ikke formålet at det skal være lønnsomt. 

Vi driver ikke med barnehager i offentlig regi fordi vi, eller noen andre, skal tjene penger på det, men fordi at behov og samfunnsoppdrag skal løses på en best mulig måte, i tråd med de målene vi i fellesskap har satt for samfunnsutviklingen. Denne manglende forståelsen for at det er og skal være forskjell på forretning, der lønnsomhet er formålet, og forvaltning, med behov og samfunnsmål som formål, skaper en lang rekke problemer. En av dem er kontrollhysteri og målemani. Men Brattens løsning for offentlig sektor er intensivere jakta på bunnlinja. 

Mål og kriterier for økonomisk suksess, gjør at formålet og samfunnsoppdraget til offentlig sektor naturlig nok havner i bakleksa. Elever ved skolepulter, pasienter i senger, innsatte i fengsler blir omskrevet til grafer, tall og økonomiske resultat. Standardisering og effektivisering er verktøy for å imitere lønnsomhetsmål i forretningslivet ved å måle seg fra komplekse samfunnsoppdrag og individuelle behov til ei bunnlinje i offentlig sektor. 

Konkurranse blir en viktig disiplineringsfaktor. Resultatlønnssystemer knyttet til de detaljerte, kvantitative målene blir viktigste verdi. De overordnede nivåene bestiller resultatmål fra de lavere nivåene uten å ha, eller behøve å ha, innsikt i de prosessene som skal levere resultatet. 

Mål og insentiver gjør at mennesker i organisasjonen anspores til å prioritere akkurat så kortsiktig og snevert som det regnearkene legger opp til. Skolene fokuserer på prestasjonsorientert drilling i målbare basisferdigheter. Sjukehusene måles og finansieres med lave antall liggedøgn. Universitet skal ha høy gjennomføringsprosent. 

Samtidig som det jaktes på bunnlinja, snakkes det pent om helhet. Og om kompleksitet. Og aller helst om begge deler. «Personlig tilpasning», «kvalitet», «likeverdig behandling», «pasienten i fokus» – politikere og ledere vet å si de riktige tingene. Men styringsmetoden er standardisering og effektivisering. Pasienter på norske sjukehus måles som «biomasse». Helsekomiteen på Stortinget diskuterer effektiviteten på norske sjukehus i antall liggedøgn per pasient. 

Skal gode løsninger fremmes, bør mest mulig av problemet forstås. Administrativ overstyring fra et viltvoksende byråkrati, snevre måltall, svekka demokrati, omfattende kontrollregimer og kunnskapsløse politikere, er et resultat av at offentlig sektor prøver å imitere lønnsomhetsformålet i forretningslivet.  Jakten på bunnlinja og målemanien opererer side om side. 

 

Svar fra Anne Kari Bratten: Lie feilslutninger
(Klassekampen 31.10.2015)

Statsviter Svenn Arne Lie karikerer mine meninger på det groveste i denne avis 26. oktober. Han trekker ut bruddstykker fra et møte i Civita, og søker å fremstille meg som en som mener at bunnlinjefokus er det eneste saliggjørende når det gjelder styring av offentlig sektor. 

Dette er selvfølgelig fullstendig feil. Mitt poeng var at det fortsatt er potensial for å bedre den statlige tjenesteytingen, blant annet ved å skille ut mer i selvstendige, men fortsatt statlige eide selskaper. Erfaringene fra utskillingsprosessene på 90-tallet viser at det ledet til bedre tjenester og mer fornøyde brukere. Det har også blitt bedre økonomisk styring, uten at den politiske styrbarheten er svekket. 

De færreste beklager for eksempel at Posten Norge AS nå gir staten inntekter, i motsetning til Postverket som var en utgiftspost på statsbudsjettet. Jeg er også overrasket over at en statsviter som Lie klarer å mobilisere en så utagerende bekymring for mål og resultatstyring i offentlig sektor. Det er jo ikke slik at vi har noen Sareptas krukke vi bare kan øse ressurser fra. 

Skal vi sikre fortsatt høy oppslutning om den skattefinansierte velferdsstaten, er det helt avgjørende at det kan dokumenteres og måles at pengene som bevilges til ulike formål anvendes mest mulig fornuftig. Alternativet er ingen farbar vei. Det vil umuliggjøre politisk styring og prioritering, da et ukontrollert overforbruk ett sted, vil medføre behov for ofte smertefulle kutt et annet sted. 

Jeg er en varm tilhenger og forvarer av en sterk offentlig sektor. Derfor er jeg tilhenger av produktivitetsutvikling og at pengene brukes mest mulig fornuftig i offentlig sektor.  Hvis ikke vil tilliten til, og oppslutningen om, velferdsstaten forvitre. Det er det siste Norge trenger nå. 

 

Svar fra Svenn Arne Lie: Bratten og bunnlinja
(Klassekampen 07.11.2015)

Hvis Spekter-leder Anne Kari Bratten tror at motstanderne mot målstyringsvanviddet i offentlig sektor ser på offentlig sektor som «Sareptas krukke vi bare kan øse ressurser fra», så er ikke Bratten oppdatert i debatten. Kritikken handler om å erkjenne forskjellen på formålet til forvaltning, som er å imøtekomme behov og løse samfunnsoppgaver på vegne av fellesskapet, og formålet til forretning, som er lønnsomhet. Denne erkjennelsen må ligge til grunn når man utformer styringssystemer i offentlig sektor. 

Uenigheten dreier seg ikke om hvorvidt, men hvordan, vi skal dokumentere og måle resultater i offentlig forvaltning. Dagens mål- og resultatstyring fokuserer på å måle det som enkelt kan knyttes til lønnsomhet, fremfor å se institusjonenes samfunnsmessige formål. Å tro at offentlig forvaltning kan reduseres til enkle bunnlinjer eller trafikklysstatistikk, er å redusere kompleksiteten i, og endre formålet til, forvaltningen. 

Liggedøgn på sykehus, karakterer i skolen eller antall vedtak i Nav sier lite om formålet til forvaltningen. Slik styres offentlig sektor bort fra formålet sitt. Når Bratten ikke ser dette, kan hun ende opp med å tro at medisinen for offentlig forvaltning er å etterligne styringsprinsippene fra forretningslivet enda mer. 

 

 

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.