Av Helene Bank og Linn Herning, For velferdsstaten
Publisert i Klassekampen 13.09.2010 (last ned
pdf-1,
pdf-2)
De siste årenes eksperimenter med
konkurranseutsetting, privatisering og bruk av markedsmekanismer i
offentlige tjenester holder på å utvikle seg til en
fullstendig omkalfatring av offentlig sektor. Den naive tanken om
at private kan levere like gode velferdstjenester til lavere pris,
og at alle vil det beste for innbyggerne, har overlevd stadig nye
velferdsreformer og nytt lovverk.
Dette har skjedd helt uten debatt om de dramatiske endringene som
har foregått innen de private aktørene. Gjennom heftet
”Private sugerør i fellesskapets kasser”,
dokumenterer vi hvordan et lite knippe
”velferdskonserner” nå har fått dominerende
posisjoner innen de private delene av barnevern, barnehager og
sykehjem her i landet. For ”private aktører”
betyr ikke lengre den foreldredrevne barnehagen, sanitetskvinnenes
pleiehjem eller damene som kunne tjene litt ekstra ved å
hjelpe gamle folk i kommunen. Utviklingen på 2000-tallet
viser tydelig at de ikke-kommersielle aktørene utkonkurreres
av kommersielle aktører, og at de kommersielle
aktørene i dag domineres av internasjonale eller nordiske
konsern med skatteparadisregisterte investeringsselskaper som
eiere.
Framtida er privat?
Da finanskrisen
skjøt fart i 2008 var et samlet politisk Norge enig om at en
stor offentlig sektor hadde dempet krisens herjinger, og hindret at
Norge ble rammet like hardt som USA og store deler av EU. Men
enigheten varte ikke lenge.16. januar 2010 skrev Dagsavisen at NHO
Service spår gullalder for private
tjenesteleverandører innen hjemmetjenester, hjelpepleie,
bygg og drift av sykehjem og helseklinikker. I et intervju
beskriver Petter Furulund, direktør for NHO Service,
situasjonen: Lokalpolitikerne er pragmatiske. Derfor tror jeg
vi kan få en stor oppblomstring av private aktører som
primært leverer til offentlig sektor i årene framover,
slik vi har sett i Sverige. Der har andelen private
tjenesteleverandører økt kraftig under
sosialdemokraterna.
Fredag den 13. august 2010 var forsiden av Dagsavisen
dekket av overskriften ”Framtida er privat”.
Avisa meldte at tre av fire ordførere var positive til
konkurranseutsetting. Vi tror at den såkalte pragmatismen i
rødgrønne kommuner skyldes manglende kunnskap om de
reelle konsekvensene og kostnadene ved konkurranseutsetting og
privatisering. I de høyrestyrte kommunene, som Oslo og
Bergen, er det uansett ikke virkeligheten, men markeds- og
konkurranseideologien, som styrer.
Konkurranse på lønns- og
arbeidsvilkår
Velferdstjenester er
arbeidsintensive. Om lag 80 % av utgiftene går til å
betale ansatte. Derfor er den viktigste måten å
konkurrere ut offentlige ansatte, å redusere lønns-,
pensjons- og arbeidsvilkår. Telemarksforsknings studie av
barnehagesektoren fra 2009 skriver om konsekvensene av
privatisering: ”Det viktigste man oppnår ved
å privatisere sektoren, er altså å redusere den
gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i
sektoren”.
Metodene er mange og ”innovative”, som å nekte
tariffavtaler, gi dårligere lønns- og
pensjonsbetingelser, nekte å betale overtid, mindre
bemanning, færre faglærte, lengre vakter og regelrett
sosial dumping er avslørt innen pleiehjem i Oslo, rusomsorg
i Østfold, barnevern og barnehager.
Skjuler profitten
Tidligere AP-statsråd
Bjarne Håkon Hansen fikk i oppdrag av Espira, Norges
største kommersielle barnehagekonsern, å bidra til og
svekke regjeringens lov om utbyttebegrensning i barnehagesektoren.
Lovforslaget bestod av to elementer, en begrensning av utbytte og
et krav om at bygninger som hadde fått investeringstilskudd,
måtte tilbakeføres til det offentlige ved salg og
opphør av barnehagedrift. Det var det siste kravet som fikk
barnehagekonsernene til å steile. Dette fordi det
første kravet, altså utbyttebegrensing, er svært
enkelt å omgå. Espira var altså i harnisk fordi
regjeringens forslag ville forhindret selskapet fra å selge
bygninger (som det offentlige har betalt) med store
gevinster.
En begrensning som kun regulerer utbytteposten i regnskapet, vil i
dagens system ikke være tilstrekkelig for å strupe det
private profittuttaket. Professor ved Norges
Handelshøyskole, Terje Hansen, ga den 18. august i Dagens
Næringsliv en oppskrift på hvordan barnehageselskapene
kan omgå den foreslåtte utbyttebegrensningen.
- Dele selskapet opp i et driftsselskap og et eiendomsselskap som
tar høy husleie. - Drive barnehage gjennom et enkeltpersonforetak.
- Ta ut høyere lønn, pensjonsrettigheter og ulike
former for frynsegoder. - Familiemedlemmer i styret og som ansatte mot god betaling.
- Skille ut selskapets finansielle plasseringer i et eget
selskap. - Betale konsernbidrag til morselskap.
Det er vanskelig å finne ut hvor store verdier som ligger
igjen i eiendom eller overføres gjennom ulike selskaper
innen velferdskonsernene. Men slike strategiske
selskapsstruktureringer brukes ikke utelukkende av de store
aktørene. Et ektepar i Grimstad, som eier tre barnehager,
har også ordnet seg bra. I den ene barnehagen, Askeladden
barnehage AS, som er et av selskapene i en større struktur
med eiendomsselskap, holdingsselskap og enkeltmannsforetak med
personalutleie, var overskuddet før skatt i 2008 på
2,4 millioner kroner. Selskapet var i samme år tilført
et driftstilskudd fra kommunen på 3,4 millioner. Det var
altså under en tredjedel av pengene som egentlig gikk til
drift.
Skatteflukt
Så å si alle de store
velferdskonsernene som opererer i Norge, har sterke bånd til
skatteparadis gjennom sine eierselskaper. Dette gjelder blant annet
barnehageselskapet Espira, helsekonsernet Teres Medical Group og
alle drifterene av konkurranseutsatte sykehjem i Oslo (Adecco Helse
AS, Aleris Omsorg AS, Attendo Care AS, Carema Omsorg AS og
Norlandia Omsorg AS). Gjennom å etablere deler av
virksomheten i skatteparadis, der skattene er svært lave
eller null og hvor det tilbys fullt hemmelighold for
selskapsstrukturer og eierforhold, kan konsernene og deres eiere
unngå skatt.
Da kapitalfluktutvalget lanserte sin utredning ”Skatteparadis
og utvikling” (NOU 2009:19) beskrev de problemene i
skjæringsfeltet mellom velferdsordninger og skatteparadis.
Det fører til skattekonkurranse og et
«race-to-the-bottom», hvor land med en stor offentlig
sektor må kutte dramatisk i sitt velferdstilbud. Slik
skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning, og skattebyrden bidrar
til skeivfordeling ved at kapitaleiere betaler relativt sett mindre
og lønnsmottakere en høyere andel av skattene.
Beregninger fra Tax Justice Network viser at tapte
skatteinntekter på grunn av slik organisering kan
beløpe seg til omtrent 255 milliarder dollar i året
globalt. Skattefluktutvalget viste til at norske foretaksdata tyder
på overskuddsflytting gjennom manipulering av internpriser,
og at flernasjonale selskaper både flytter overskudd ut av
Norge og inn til Norge. Nettostrømmen ut av Norge kan
være i størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen
fra disse selskapene.
Alternativer og motmakt
På
Velferdskonferansen i mars 2009, før Stortingsvalget, sa
representanter for alle de tre rødgrønne partiene at
de var mot at det skulle kunne tas ut profitt på
velferdstjenester som barnehage, asylmottak og barnevern. Den beste
måten å unngå dette på, er ved å
bruke offentlig ansatte – med andre ord å drive i
egenregi. På veien til å ta tilbake tjenestene er det
tre tiltak som vi anbefaler:
1. Forby profittuttak, ved å lovfeste at
alle offentlige tilskudd til velferdstjenester skal komme brukerne
til gode. Dette kan gjøres etter modell fra den
rødgrønne privatskoleloven som forbyr private
aktører å ta ut profitt på driften.
Privatskoleloven begrenser også organisasjonsformen til
skolene. Dette er avgjørende for å sikre innsyn og
hindre skjulte tappemekanismer. Forslaget til lov om utbytte fra
barnehagesektoren, som nå virker å være utsatt et
år, er en blek kopi, og innfrir ikke løftene fra de
rødgrønne.
2. Kamp for like lønns- og
arbeidsvilkår. Anbudskonkurranser er i stor grad
konkurranse om hvem som har lavest utgifter til bemanning,
lønn og pensjon. Minimeres muligheten til å underby
hverandre på disse områdene, vil også de
kommersielle aktørens konkurransefortrinn svekkes. Her er
tariffavtaler avgjørende, men det er også behov for
bedre lovverk mot sosial dumping – og ikke minst
håndheving av dette regelverket.
3. Prioritere offentlige, dernest ideelle. Dersom
en tjeneste er vedtatt konkurranseutsatt eller underlagt lovverket
om offentlige anskaffelser, kan man i mange tilfeller stenge de
kommersielle aktørene ute. Både EØS-lovverket
og det norske lovverket åpner for å prioritere ideelle
aktører innen helse- og omsorgssektorene. Å ha
anledning til å prioritere ikke-kommersielle fram for
kommersielle aktører, betyr at barnevernet og
omsorgstjenestene kan unntas fra hele konkurranse- og
anbudshysteriet.
De offentlige velferdstjenestene vokste fra begynnelsen fram som en
motvekt mot de frie markedskrefter, skjermet mot kortsiktig
profittjakt og for å styrke den demokratiske styringen av
samfunnet. Dette dempet konkurransepresset og fungerte som et
korrektiv for lønns-, arbeids- og pensjonsforhold også
i privat sektor. De offentlige velferdsordningene skulle dekke
grunnleggende behov hos befolkningen – ikke være
underlagt markedets profittvang.
Finanskapitalens inntog i våre velferdstjenester
representerer en udetonert bombe under velferdsstaten. Derfor
både kan og må dette stanses. Vi går ut fra at
heller ikke den sittende, rødgrønne regjeringa og
deres partier lokalt ønsker ei slik utvikling, når de
får dokumentert hva som skjer. Det er ingen juridiske
hindringer eller krav fra EU som hindrer oss i å stanse
dette. Politiske vedtak er det som skal til. La oss gjøre
forsvaret av offentlige tjenester til en politisk vinnersak!
